Brochmann, Amundsen og Ulltveit-Moe vs Michelet

Lyver Knut Røed når han sier at en stor andel av pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet, er endt opp som uføre, og at dette kan true bærekraften i velferdsstaten, dersom mønsteret gjentar seg med innvandrere fra andre land?

Lyver Kjetil Storesletten når han  sier at det ikke lønner seg med ikke-vestlige innvandrere uten utdanning?

Lyver Jens Ulltveit-Moe når han sier at innvandrere fra ikke-vestlige land er et rent nettotap for Norge?

Lyver Per-Willy Amundsen fra FrP når han sier at de opprinnelses- landene som ligger lavest på sysselsettingsstatistikken for innvandrere, er såkalt muslimske land?

Nei, det er vanskelig å si at de lyver. Enkelte ord og uttrykk er kanskje litt upresise, men i all hovedsak snakker de sant – hvis vi skal tro statistikken fra SSB, og det bør vi. Norsk statistikk er blant verdens beste.

Grunnen til at så mange sier slike ting nå, er Brochmann-utvalget. Noen, som f.eks. Fremskrittspartiet, føler at det endelig har fått rett, mens andre har fått bekreftet noe de har hatt mistanke om, og som de nå vil sette ord på – mens atter andre nå skal vise at de tør å ta den vanskelige debatten. Jeg syns nesten det er pinlig å se hvordan de “pene” debattantene, som f.eks. Brochmann selv, nå legger avstand til FrP og later som om det ikke har skjedd en reell utvikling i holdninger, og at de rent faktisk har nærmest seg mange av de standpunkter FrP har hatt. Jeg syns det hadde vært mer fair om de nå innrømmet FrP en liten seier.

Jeg ser nemlig ikke den helt store forskjellen på mye av det Brochmann sier og det Siv Jensen sier. Brochmann “advarer mot europeisk trygdefest i Norge”, mens Siv Jensen advarer mot at Norge blir “verdens sosialkontor”. Litt forskjellig retorikk, javel – men ellers er det vel ingen forskjell?

Problemet med Brochmann-utvalget og debatten som har fulgt, er ikke at debattantene lyver. Problemet er hva man velger å fokusere på og hvordan man gjør det – og alt det man ikke fokuserer på. La meg bare nevne noen problematiske sider ved debatten:

* Det er problematisk når man etterlater inntrykk av at innvandringen til Norge er et tapsprosjekt for landet. Det skaper inntrykk av at Norge kunne greid seg bedre uten innvandring. Men det er selvsagt helt feil. Norge er dypt avhengig av innvandrere både med og uten kompetanse.

* Det er problematisk når man avviser debatter om å justere velferdsordningene så lenge vi snakker om nordmenn og LO, mens det plutselig er helt OK hvis vi snakker om innvandrere. Ifjor ble det ramaskrik hvis noen antydet at vi burde stramme inn sykelønns- ordningen, bl.a. av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Nå, derimot, er alle opptatt av hvordan mindre kostbare ordninger er en trussel mot velferdsstaten, fordi søkelyset er satt på innvandrere.

* Det er problematisk at Brochmann-utvalget ikke får bedre frem i den offentlige debatten at den gjennomsnittlige arbeidstilbøyeligheten blant innvandrere til Norge er lavere enn for gjennomsnitts- befolkningen, fordi Norge helt bevisst har valgt kun å ta imot innvandrere som pr definisjon arbeider mindre enn gjennomsnittet. Siden midt på 70-tallet og frem til ganske nylig kom nesten alle innvandrere fra land utenom EØS av andre grunner enn arbeid, fordi vi hele tiden har hatt innvandringsstopp for arbeidsinnvandrere. De arbeidsinnvandrerne som har sluppet inn i de senere år, har en større arbeidstilbøyelighet enn befolkningen generelt.

* Det er problematisk at Brochmann-utvalget diskuterer innvandringspolitikken som om vi ikke har noen valg. Vi har valg. Vi har store påvirkningsmuligheter når det gjelder innvandring fra land utenom EØS. Vi kan f.eks. liberalisere innvandringen både av faglært og ufaglært arbeidskraft – hvis vi vil.

* Det er problematisk at det ikke sies mer tydelig i den offentlige debatten at de faresignalene Brochmann-utvalget ser, er basert på stor usikkerhet. Det er riktig at enkelte innvandrergrupper arbeider lite, men årsaksforholdet er ikke klart. Skyldes det religion?At det ikke lønner seg å jobbe? Landbakgrunn? Årsaken til at de kom? Utdanningsnivå? Botid? Grunnen til at dette er viktig, er at det kan fortelle oss noe om hvorvidt problemet vil vedvare eller gå over. Vi vet f.eks. lite om arbeidstilbøyeligheten hos etterkommerne av innvandrere, fordi de i liten grad har begynt å arbeide. Men vi vet ganske mye om deres utdanningstilbøyelighet, og den er veldig positiv – tildels mer positiv enn for befolkningen for øvrig. Og sannsynligheten for at dét også slår ut i positive tall for arbeidsmarkedet, er tross alt ganske stor.

* Det er også problematisk at ikke Brochmann-utvalget mer konkret drøfter behovet for flere “nykommerjobber” i Norge – hvorfor de ikke finnes og hva vi kan gjøre for å få flere av dem.

* Og endelig er det problematisk at man ikke får frem at innvandring – også den vi måtte “tape” på – antagelig er et mer betydningsfullt utviklingspolitisk virkemiddel enn den bistanden så mange er så opptatt av.

Det er i det hele tatt litt lite fruktbart bare å snakke om de innvandrerne vi ikke vil ha når det er så enormt mange vi er helt avhengige av å få! Hvordan skal vi tiltrekke oss gode hoder og borgere? Kanskje ved å skryte litt mer og se alt det positive ved integreringen – og ikke bare syte og lete etter det som ikke virker?

Marte Michelet i Dagbladet er blitt så opprørt over debatten at hun, som hun skriver, nå er blitt personlig. Hun skriver at hun venter barn sammen med en innvandrer, og at hennes barn dermed allerede fra fødselen av er en “feil”, en taper og en “byrde” for samfunnet – og et tall på alle de gale statistikkene.

Michelet overdriver veldig, men hun ga meg en påminnelse om noe – som hun også kan ta til seg selv:

Ingen kan se på noen hva slags private historier de bærer på. Hun er ikke alene om å bli “dømt” i det offentlige rom – av kyniske og/eller tankeløse med- og motdebattanter. Fra min egen tid som samfunnsdebattant kan jeg peke på drøssevis av følsomme temaer som berører mennesker på en måte som kan gjøre dem veldig sårbare. Bare tenk på politiske debatter knyttet abort, prøverørsbefruktning, surrogati, homofili, anonym sædonasjon, aktiv dødshjelp og innvandring. Eller på mer hverdagslige forhold  som skilsmisser, barn som mobbes, barnefordeling og psykisk syke.

Vi kan ikke la være å diskutere disse spørsmålene, fordi det finnes mennesker som kan bli såret. Jeg har mang en gang møtt krav om nettopp det; om at vi ikke burde diskutere barnløshet eller senaborter på barn med funksjonshemninger, for eksempel, fordi det såret noen. Til det har jeg alltid svart at vi ikke har noe valg. Vi diskutere det, fordi det skal fattes politiske beslutninger, og fordi vi må øve opp vår egen evne til å gjøre reflekterte valg – hvilket krever åpenhet og debatt.

På den annen side må man forsøke å føre debattene uten såre noen unødig, f.eks. uten å ha forutinntatte meninger og holdninger om medmenneskers private erfaringer og historier og uten å gå til personlige angrep.

Selv har jeg stort sett valgt ikke å bli personlig. Blant dem som har hatt de mest forutinntatte meningene om meg og min familie – og ofte fratatt meg enhver mulig livserfaring med de temaene jeg diskuterer – er særlig folk fra enkelte miljøer på venstresiden. Et typisk eksempel er Erling Borgen, som en gang nærmest skrek til meg i en TV-debatt at jeg bare kunne holde kjeft om skolepolitikk, siden jeg bare hadde og kjente hvite, rike og vellykkede barn på Oslo vest. Det er en typisk debatteknikk som også brukes av folk i Marte Michelet og hennes manns egen politiske omgangskrets.

Det er ikke alt i livet som er rettferdig fordelt. Men livserfaringer av den typen jeg her snakker om – og som berører politiske spørsmål som kan bli veldig sensitive for mange – er heldigvis og dessverre noe som “rammer” alle.

Marte Michelet er altså ikke helt alene om å ha det litt vondt mens debattene går.

Det fins nok av mennesker som blir angrepet personlig i vår offentlige andedam. Ingen har angrepet Michelet, hennes mann eller barn personlig. De hun skriver om, har heller ikke løyet. Derfor sier jeg som hun og hennes kolleger pleier å si til alle andre, og som Dagbladet til og med sier til den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken i dag:

Dette må du tåle.

14 kommentarer
    1. Glimrende analyse, Kristin Clemet! Måtte den bare blir forstått av folk på begge sider i debatten….

    2. Reflektert, balansert og nyansert. Det er viktig å debattere – særlig det vi oppfatter som vanskelig!

    3. En tankevekkende og bra kommentar.
      Man kan ikke la være å diskutere integrering, av frykt for å støte noen.
      Man kan heller ikke gjøre velferdsstaten til en hellig ku, støpt i sten.
      Velferdsordninger kan og bør endres. Folk bør ta mer ansvar for eget liv. Dermed reduseres også argumentet om Norge som verdens sosialkontor eller trygdekontor.
      Hvis innvandringen ikke er “bærekraftig” er det fordi vi tar imot feil type mennesker. Folk som er høyt utdannet 1) drar videre til USA eller Canada fordi det er innvandringsstopp her, eller 2) jobber i yrker der de ikke får brukt sin kompetanse fordi norske arbeidsgivere ikke tør/vil ansette dem. Hvem sin feil er dette? Innvandrernes?
      Jeg har i Liberaleren idag sendt Marte Michelet en verbal rose. Hun og jeg er uenige om det meste, men hun tar opp noe veldig viktig: Hun setter ord på hva mange av oss som har “blandingsbarn” er bekymret for: Hvilken virkelighet skal våre barn vokse opp i? Hvilken mistenkeliggjøring må de finne seg i å leve med? Skal de oppleve å bli utestengt fra bolig- og arbeidsmarkedet fordi de ser “annerledes” ut, eller har fremmedartede navn?
      Man kan ikke utrydde alle fordommer. Men alle som deltar i debatten om et flerkulturelt samfunnn bør tenke over hvilken ordbruk de velger å benytte.
      Uansett hvor mange tall vi slås med i hodet, vil vi leve med denne bekymringen over våre barns fremtid – samtidig som vi forsøker å fortelle dem at de har alle muligheter. Det er ikke nødvendigvis noe enkelt prosjekt. Og jeg er altså ikke en innvandrerforelder som sitter med disse opplevelsene og følelsene – men en norsk forelder som har barn med en innvandrer. Mine barn er visst ikke engang med i statistikken over dem som kan komme skjevt ut.
      Jeg tør ikke tenke på hvordan innvandrerforeldre opplever denne debatten.

    4. At Tybring-Gjedde nå konsekvent omtaler etniske nordmenn som en urbefolkning i Norge, synes jeg er det mest interessante ved hans nyeste taler. Her har han funnet fremtidsmelodien.
      Typisk nok sitter resten av den politiske elite musestille når innfødte innvandringskritikere nå omtaler seg selv som urbefolkningsrepresentanter. De 20.000 samene har fått alt de peker på i Finnmark, og bordet fanger for resten av Norge neste gang.
      Store deler av den europeiske innvandringskritiske bevegelsen omtaler seg nå i stadig større grad som Europas urbefolkning. Da blir nok neste trekk å organisere disse europeiske urbefolkningene og føre borgerrettighetskamp på vegne av disse innfødte.
      Hansken er nå kastet fra en stortingsrepresentants talerstol; Tybring-Gjedde definerer seg selv som en etnisk-norsk urbefolkningsaktivist. Bør han og hans etnisk-norske meningsfeller tilbyes de samme urbefolkningsrettigheter som samene som et kompromiss i innvandringspolitikken?

    5. Meget bra analyse og klar tenkt,takk.Har selv 2 barn med ( 2x)innvandrere og integreringen går bra.Miljøet de vokser opp i påvirker hvordan barna er.M.Micehlets innlegg er overdrevet.Hun og hennes mann er resursterke og det er deres ansvar og valg hvorledes deres barn vil havne i eller utenfor regnestykket.

    6. Til Jon Arne Foss:
      Interessant og mye fornuftig av Clemet. Men:
      Jeg har også 2 “blandingsbarn”. Integreringen går bra. Men navn og delvis hudfarve gir signaler om utenlandsk opphav.
      Slik klimaet i Norge er mener jeg Michelet gir uttrykk for en reell bekymring. Jeg lurer på om mine barn blir utestengt fra bolig-og arbeidsmarkedet kun pga av signalene navnet deres gir.
      Jeg postet en lengre kommentar her igår, men den slapp tydeligvis ikke gjennom sensuren.

    7. Synes at “rosinen i pølsa” her er det at det må gå an å diskutere det meste i det offentlige rom på prinsipielt grunnlag, uten at de som føler seg truffet/urettferdig behandlet tar det personlig.
      Flott skrevet. Kanskje vi endelig kan få en saklig og produktiv debatt om følsomme temaer.
      Rock on Kristin! 😉

    8. Et hvert innvandrerregnskap verden over vil fremvise mørkerøde tall, uansett til hvilken nasjon innvandringen skjer. Det ligger nemlig i sakens natur at godt voksne første generasjons innvandrere fra tredje verden med null peiling på sitt nye lands tradisjoner, arbeidsliv, kultur og språk, ikke besitter nødvendige forutsetninger for å lykkes i det høyteknologiske industrilandet de emmigrerer til. Helt anderledes er det med ren arbeidsinnvandring som i stor grad er balanseret av tilbudet og etterspørselen på kvalifisert arbeidskraft.
      Tiltross for at det alltid vil fremkomme illrøde tall i innvandrerregnskapet for første generasjons innvandrere, så bør ikke Norge lukke grensene. Vi trenger nemlig innvandrere i hopetall i mange år fremover for å få opp befolkningstallet. Og prisen Norge betaler for første generasjon innvandrer er peanøtter mot hva innvandrerbarna og deres barn vil bidra med for landet vårt. Husk at innvandrerbarna ikke bare får med seg samme kunnskapslast som vanlig norske barn, men de også tar med seg deler av foreldrenes erfaringer og verdier. Og dette er nyttig kunnskaper å ha med seg i en verden som blir stadig mer internasjonal.
      Ser man tilbake på den store norske emigrasjonen til USA på slutten av 1800-tallet,så opplevde emmigrerende nordmenn i USA stort sett samme sak som innvandrerne til Norge i dag. De møtte en ny kultur, nytt språk og nye verdier og normer som mange ikke klarte å forholde seg til. Og spesielt gjalt familier der de voksne var i slutten av trettiårene eller enda eldre da de dro. De klarte dårlig å tilpasse seg og forflyttet seg derfor gjerne til steder dominert av norske og nordiske emmigranter. Det er nemlig slik med oss mennesker at jo eldre man er, jo vanskeligere er det å tilpasse seg nye normer og forhold.
      At mange at nordiske emmigrantfamilier ofte ble uglesett av amerikanere, er fakta. De ble ansett som spesielle og sære. Derfor ble de ofte også påsatt øknavn, som sqwearhead og white trash.
      Nå mener mange at fast arbeide er en viktig faktor for å få til integrasjon. Og det er sikkert også rett i mange tilfeller. Men det er også viktig å forstå at det ikke blir særlig integrasjon om man forsøker å lage et arbeidsteam av noen nordmenn, en tibetaner som tidligere var munk, en jordarbeider fra Pakistan og en hindisk sykkelssjåfør fra India. Det troligste resultatet av slike miljømessige “arbeidsforsøk” er vel at de tre innvandrerne etter noen jobber forstår at det enkleste for dem er å førtidspensjonere seg eller leve på sosialtrygd. Å tjene bra er sikkert viktig også for førstegangs innvandrer, men det viktigste er den sosiale tryggheten som ligger i å bo og leve blant likesinnede og ha penger nok til å brødfø familien sin. Mange klarte nemlig ikke dette hjemme i gamlelandet.
      Rent personlig har jeg vanskeligheter med å forholde meg til innvandringsstopp, i Norge såvel som andre steder i verden. Er det ikke noen som kan forklare tilhengerne av dette at verden faktisk er rund og derfor grenseløs?
      Tilslutt vil jeg nevne at jeg har full tillit til FRP og deres offisielle ståsted i innvandrerpolitikken. Dette betyr imidlertid ikke at jeg har samme syn på innvandring som FRPs politiske førstemann i Oslo, Tybring-Gjedde.
      Men så er jeg da også bare en gammel og liberal berserk

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg