Av til er det komisk, andre ganger bare trist, å høre venstresiden etterlyse et prosjekt den kan engasjere seg i. Det trengs visstnok en ny kurs, en fullstendig forandring og en “tredje vei”. Men ingen aner hva forandringen består i eller hvor veien skal gå.

Et nytt eksempel på denne selvpiningen kunne vi høre i NRKs Søndagsavisen i går. Forfatteren Vigdis Hjorth (for øvrig en meget god forfatter) og den norske PEN-lederen Anders Heger var invitert i anledning av at Stéphane Hessels bestselger av en bok, Indignez-vous! – Bli indignert! – nå kommer på norsk.

Bokens norske tittel er Bli sint! – og den er, ifølge forlaget, “en oppfordring til alle unge om å tørre å tro at verden kan forandres til det bedre, og at vi må stå opp for det vi tror på.”  Sagt på en annen måte: Boken er en appell til alle om å engasjere seg.

Det er tydelig at boken både er god å lese og gjør litt  vondt for venstresiden. Hjorth og Heger plages av at de ikke engasjerer seg nok, enda alle, ifølge Heger, “vet at det er noe grunnleggende gæern’t i måten denne verden er skrudd sammen på”. Kloden er, ifølge Heger, “i ferd med å gå i stykker, bl.a. på grunn av opprørende forskjellsbehandling av mennesker”.

Vigdis Hjorth er enig og understreket hvor uutholdelig tilværelsen nå har blitt – nå når vi kan reise så mye og se de store forskjellene med våre egne øyne. Dermed blir det så påtrengende, så uutholdelig og så nedverdigende at det nesten er umulig å stenge det ute, selv om vi går hjem til oss selv. Og Hjorth og Heger har erfart det selv, fikk vi vite: Hun har akkurat vært i Afrika – han i Vietnam.

Jeg er veldig for engasjement. Jeg har igrunnen engasjert meg hele livet. Det er veldig mye som kan bli bedre i verden, og vi blir selvsagt aldri “ferdig” med å bygge det gode samfunn, slik noen på venstresiden ser ut til å tro. Det vil hele tiden være utfordringer og problemer, enten det gjelder relativt små utfordringer i vårt eget land (som f.eks. å sikre en bærekraftig velferdsmodell for fremtiden) – eller store globale utfordringer (som f.eks. klima, migrasjon, ubalanser i verdensøkonomien og fattigdom). Men at det er mulig å påstå at alt utvikler seg til det verre, og at kloden er i ferd med “gå i stykker”, slik Hjorth og Heger etterlater inntrykk av, er veldig rart.

I store deler av Afrika, og ikke minst i Vietnam, er situasjonen enormt mye bedre enn den var for bare 10 år siden. Vietnam har vokst svært raskt lenge, mens det siste tiåret regnes for å være Afrikas tiår. I 2000 hadde The Economist en forside med tittelen “The hopeless continent”. På forsiden av det siste nummeret, fra 3.desember 2011, står det “Africa rising” – mens lederartikkelen heter “The hopeful continent”. Afrika har en reell sjanse til å følge i Asias fotspor, skriver magasinet.

Det som skjer, er i virkeligheten to ting: Velstanden i den fattige delen av verden øker, mens forskjellene mellom den rike og fattige delen av verden minker. Verdens “riksmannsklubb”, f.eks. vurdert som OECD, får en stadig mindre andel av verdens samlede velstand – mens utviklingslandene får en stadig større del. De fattige landene vokser mer enn de rike.

Forskjellene mellom verdens land og regioner blir altså mindre.

Konsekvensene av denne utviklingen er at millioner av mennesker arbeider seg ut av fattigdom, at barnedødeligheten går ned, at helsestellet blir bedre, at levealderen går opp, at flere får skolegang, at middelklassen vokser,og at  flere land greier seg uten (mye) bistand, samtidig som det vokser frem stadig mer lønnsom næringsvirksomhet som skaper arbeidsplasser, vekst og utvikling.

Samtidig er det mer fred og mindre terror og drap på sivile enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det er også flere demokratier, færre militærkupp og færre brudd på menneskerettighetene enn da den kalde krigen tok slutt for ca. 20 år siden.

Alt dette leder til håp om en bedre fremtid. I ca. 400 år har vesten hatt et overtak på resten av verden når det gjelder å ha et optimistisk syn på fremtiden. Det er nå i ferd med å snu.  Ifølge Pew Research Institute (for ca et år siden) mente 87 prosent av kineserne, 50 prosent av brasilianerne og 45 prosent av inderne at landet deres beveget seg i riktig retning. De samme tallene for England, USA og Frankrike var henholdsvis 31, 30 og 26 prosent.

Nå er det ikke noe mål i seg selv at fremtiden skal bli mer dyster i Europa, og mange land på vårt kontinent har store problemer nå, bl.a. med høy ledighet blant unge. Men disse problemene må ikke få skygge for de enormt store fremskritt som gjøres i de landene som er aller verst stilt – eller som var verst stilt bare for kort tid tilbake.

Fremskrittene kommer fordi millioner av mennesker engasjerer seg – for å forbedre sitt eget liv eller andres. Engasjementet får utløp i politikk og frivillige organisasjoner, i næringsliv, forskning, migrasjon og alminnelig hardt arbeid. Nå, for eksempel, er svært mange intenst engasjert i å løse den økonomiske krisen i Europa. Det er ikke lett, men det er neppe heller umulig. Historien har heldigvis vist oss at problemer som er erkjent, også kan løses.

Det er merkelig hvor undervurdert dette hverdagsarbeidet og hverdagsengasjementet – og de gradvise forbedringene – er på venstresiden. Der etterlyser man hele tiden en total forandring, men når man ikke aner hva forandringen skal bestå i, henfaller man i stedet til passivitet.

For heller ikke i Søndagsavisen fremkom det egentlig noen løsning. Riktig nok er det så ille, ifølge Hjorth, at “man kjenner på et opprør” når man leser Hessels bok. Heger mente at vi må “gå inn i vår tid”, og at “tiden for engasjement er tilbake”, mens Hjorth til slutt etterlyste “direktøren for det hele” (sic!).

Han må nemlig “snakkes til”, sa Hjorth – for så ille er det altså blitt.