I morgen skal jeg delta i en debatt om frihet. Det skjer i Stavanger.
Bård Vegar Solhjell og jeg – med hver vår “sekundant” – skal diskutere hvem som eier friheten. Er det den politiske venstresiden eller høyresiden?
I boken sin, og i intervjuer og artikler i Stavanger Aftenblad, viser Solhjell og hans partifelle og “sekundant” Svein Tuastad at de irriterer seg over at det er høyresiden som “eier” friheten. De mener at venstresiden bør (gjen)erobre friheten, fordi venstresiden er like god til å forsvare den som høyresiden er.
Etter min mening er det primært det liberale demokratiet som eier friheten. Intet annet samfunnssystem kan forsvare friheten like godt.
Det liberale demokratiet er rotfestet i vårt samfunn. Arbeiderpartiet forlot kommunismen for ca. 90 år siden. SV har de siste 20 år gradvis flyttet sitt prinsipprogram og tok det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet da Bård Vegar Solhjell ledet arbeidet med å revidere programmet på forrige ordinære landsmøte. Bare Rødt henger nå igjen i sine anti-demokratiske forestillinger, men selv det er blitt så pinlig at ledelsen nekter å forholde seg til sitt eget program.
Men selv om alle partier unntatt Rødt nå er tuftet på det liberale demokratiet, er det fortsatt forskjeller. Instinktene trekker ofte i ulik retning.
Venstresiden er mer tilbøyelig til å mene at de vet bedre enn folk flest og er derfor også mer tilbøyelig til å ville regulere våre liv.
Venstresiden er også mer opptatt av likhet. Men strenge krav om likhet vil pr definisjon stå i veien for vår frihet. Forholdet mellom likhet og frihet krever refleksjon av alle, men ekstra mye hos den delen av venstresiden som nå gjerne vil (gjen)erobre friheten.
Spørsmålet er dessuten ikke bare av filosofisk interesse. Det er i aller høyeste grad aktuelt, og det vil bli stadig mer påtrengende. Spørsmålet er: Hvordan skal et likhetsorientert nordisk samfunn møte ønskene og kravene om radikal pluralisme? Hvilke forskjeller er legitime og hvilke er ikke akseptable – og kan vi velge hvilke forskjeller vi må tåle?
Friskolene illustrerer SVs problem på en god måte.
Friskoler (som SV har valgt å kalle privatskoler) er offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte private skoler – der det er forbudt å ta høye egenandeler, forbudt å “sile” elever og forbudt å ta ut noen former for utbytte. Dette sikrer at alle, uansett lommebok, har muligheten til å velge å gå på en friskole. Forskningen viser da også at det ikke er noen forskjeller av betydning mellom foreldre av friskolebarn og foreldre med barn i den offentlige skolen.
Spørsmålet er så: Hvilke krav skal man stille til en friskole for at den skal kunne få offentlig støtte og dermed kunne bli realisert?
Høyresiden har et prinsipielt svar på det: Alle skoler som oppfyller krav til kvalitet (som er nærmere definert i loven), skal kunne motta støtte. Høyresiden diskriminerer altså ikke mellom ulike ønsker i befolkningen; en skoleeier eller elev som er interessert i realfag, idrett eller naturen – eller bare vil gå på en friskole – er likestilt, og skolene er likeverdige med den offentlige skolen.
Venstresiden, derimot, med SV i spissen, har et annet syn: De mener at bare skoler som står for en alternativ religion eller pedagogikk, toppidrett eller har en internasjonal profil (+ Nyskolen, som en SV-dame etablerte), kan bli godkjent – mens alle andre ikke får lov. Om det er dans, rørleggerfag, matematikk, latin eller tur i skogen – det holder ikke for SV, fordi det skaper en eller annen form for ulikhet som SV ikke liker.
SVs standpunkt i friskolepolitikken kan ikke begrunnes prinsipielt.
SVs standpunkt i friskolepolitikken kan heller ikke begrunnes på noen fornuftig pragmatisk måte.
SVs standpunkt i friskolepolitikken kan igrunnen bare begrunnes med at frihet fortsatt er ganske vanskelig for SV, og at likhet er veldig viktig – selv om det ikke kan begrunnes nærmere.
Jeg er enig i at den det liberale demokratiet, den liberale rettsstaten, er det samfunnssystemet som sikrer friheten best. Men du hopper bukk over et par viktige problemstillinger. Formell likhet er ikke alltid reell likhet (fordelingsrettferdighet) og at frihet også omfattar økonomisk handleevne (reell frihet.)
Typisk er vel den mest brukte innvendig fra mange u-land mot menneskerettighetene at den formelle friheten, sikret i rettssystemet, betyr like når man ikke har økonomisk mulighet til å bruke den og enda verre, at man faktisk ikke har nok mat.
Etter min vurdering er derfor det liberale demokraties største utfordring en fordelingspolitikk som sikrer et minimum av både formell og reell handlefrihet for alle. Og omvendt vil den største trusselen mot et slikt demokrati være store økonomiske forskjeller, stor fattigdom og stor reell ufrihet. Dette er mye vanskeligere en å lage en rettsstat.
I dette bildet er “friskolene”, med de forutsetninger du nevner, en fillesak. Med mindre vi ikke bare får flere av de, men at vi i tillegg åpner for større ulikhet i undervisning og større ulikhet i ressurstilgang (skolepenger.) Da skaper de ulikhet, klasseskiller og forhindrer den sosiale mobilliteten som er så viktige i et liberalt demokrati.
Jeg er enig i at vi godt kan ha flere private skoler. Og enda bedre enn lite nyskapende muslimske og kristne skoler ville det vært med skoler som var pedagogiske alternativ og som viste hvordan friheten legger til rette for nye ideer og er et korrektiv til offentlig pedagogisk tenkning. Så lenge vi ikke glemmer at skolen også skal være et instrument for å skape reell likhet. Ikke bare gjennom skoleplikt og rett til skoleplass, men fordi også i det liberale demokratiet må hovedmålet med skole være innholdet i den; at flest mulig skal få utvikle sine evner og bruke dem til beste for seg selv og samfunnet.
Friheten har alltid sittet til venstre, og til venstre har alt fra Bastiat og Marx satt seg.
Interessant diskusjon, og velformulert artikkel. Min første innskytelse da jeg leste artikkelen var at høyresiden i norsk politikk har den samme utfordringen med ordet “rettferdighet”. Dette ordet har venstresiden klart å få et slags eierskap til. Jeg synes de har sluppet for lett fra det… Det kunne vært interessant å bruke dette begrepet opp mot frihets-begrepet. For hva er frihet? Frihet fra nød, javel… Frihet til å kunne velge? Nei, se det… Hva er rettferdig? For meg henger disse begrepene sammen. For frihet skal ikke gå på bekostning av andre. Det er ikke rettferdig. Og rettferdighet må ikke koste folk friheten. Pussig da at høyre og venstresiden “eier” hvert sitt begrep.
Lykke til!
Hvis noen forbinder ordet FRIHET med venstresiden er det ene å alene rester fra
den franske revolusjonen som helt riktig kan kalles en venstre opposisjon(hvis vi skal
kalle det en retning) ,da var det et opprør mot urettferdighet mot massen. Som alle vet
fikk vi via “revolosjonen” mange demokratiske nye tanker men den skal tohundre år etter
være ganske indoktrinert for å sammenligne venstre med frihet!
De fleste diktaturer starter fra venstre og går videre mot en retning vi ikke har ord for.
Burke,Loche,adam smith har sine røtter i de ekte frihetens jord,uten dette brutale blodbadet
som venstresiden alltid skal innom. Det er på tide at konservative,liberale og frihetselskende
tar tilbake humanismens grunntanke som er og vil alltid være FRIHET !!!
Å gi venstre side denne hedersæren er totalt historieløst!
Dette utsagn vil selvfølgelig bare bli kastet tilbake som reaksjonert og bortimot
utidig men ikke desto mindre så har høyresiden bedre demokratisk historie enn
venstresiden noen gang kan komme opp med.