I en pussig leder i Dagbladet i dag går avisen til angrep på Aftenposten, som visstnok er en “merkelappklistrer”.
En “merkelappklistrer” er, slik jeg forstår Dagbladet, en som argumenterer mot stråmenn, som klistrer (belastende) merkelapper på meningsmotstandere, og som bruker enkle stemplingsteknikker fremfor å argumentere reelt. Avisen er opptatt av å forsvare sin “dyktige debattansvarlige” Marte Michelet, som visstnok tidligere har blitt utsatt for slik merkelappklistring fra Aftenpostens side, fordi hun er tidligere leder i Rød Ungdom.
Dagbladet står altså frem som en prinsipiell motstander av merkelappklistring og tar avstand fra “fordummende merkelappreduksjon”, fordi det “reduserer andre mennesker til bare merkelapper”, noe avisen finner “svært alvorlig”.
Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne. For lederen er jo ikke bare et oppgjør med alle som bruker denne debattteknikken. Den er også et oppgjør med utallige ledere og kommentarer som Dagbladet selv har publisert. Lederen betyr, kort sagt, at Dagbladet fra nå av stiller langt høyere krav til seg selv enn avisen har gjort til nå.
Nesten alle som deltar mye i den offentlige debatt vil av og til falle for fristelsen til eller komme i skade for å klistre merkelapper på sine meningsmotstandere. Men forskjellene er store. Noen gjør det svært sjelden – andre har det nærmest som debattstil. Det merkes godt i Civita: Noen forsøker bare å avfeie meningene eller utredningene våre ved simpelthen å utstede (ofte nedsettende) karakteristikker.
At akkurat Dagbladet skulle bli den avisen som først (?) forsøker å ta et generelt oppgjør med slik merkelappklistring er overraskende. Dette er nemlig en debatteknikk Dagbladet selv har brukt svært flittig.
I likhet med mange andre har jeg opp gjennom årene blitt påført utallige “merkelapper” av Dagbladet. Og la meg bare nevne ett eksempel:
Da Civita i 2009 publiserte en rapport om veksten i antall uføre (særlig unge uføre), avla Dagbladet Civita og meg en visitt i sin leder.
Jeg ble bl.a. kalt “tanketom ideolog”, Civita var redusert til en “såkalt “tenketank””, og måten jeg argumenterte på, var både “pinlig og useriøs” og “oste av klassiske Høyre-fordommer”. Deretter brukte avisen utrykkene “trygdesnyltere” og “gravide pyser” – som om dette var uttrykksmåter Civita eller jeg hadde brukt, hvilket det selvsagt ikke var.
Innholdet i vårt anliggende var Dagbladet overhodet ikke interessert i å diskutere.
Men det er kanskje avisen nå?
