Giske vs Utdanningsforbundet om lærertettheten i norsk skole

Trond Giske er ofte en imponerende og effektiv debattant.  Han kan sno seg ut av de mest håpløse situasjoner og snu en krevende politisk duell til sin fordel. Giskes meningsmotstandere syns nok ofte at han bruker “sleipe” debattriks, men det hjelper jo ikke så mye, hvis han likevel vinner debatten.

Men i dag møtte han sin overmann i Dagsnytt 18. Det var Steffen Handal – et sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet, som jeg selv har hatt flere “basketak” med på twitter. I Dagsnytt 18 lot han seg ikke avspise med smarte debattriks, men forlangte at Giske holdt seg til fakta.

Selv deler jeg ikke alle politiske meninger med noen av dem. Men i dag dreide diskusjonen seg, antagelig uten at det var planlagt, om fakta, og da var det lett å si seg enig med Handal.

Handal hadde i korthet to poenger: Han mente at Giskes og Arbeiderpartiets troverdighet i skolepolitikken var lav fordi 1) de i løpet av sju år ikke har fulgt opp sine løfter bl.a. om å sikre en ressursnorm til skolen og 2) ikke har økt lærertettheten, slik de flere ganger har lovet.

Giske snakket seg bort fra det første – og påsto hardnakket at det andre var feil. Den rødgrønne regjeringen (eller kommunene som følge av bedre kommuneøkonomi) har økt antall lærere med 8000 siden 2005, fortalte Giske – et “glansnummer” han for øvrig har oppført flere ganger i det siste.

Men som Handal helt riktig påpekte: Lærerressursene i skolen måles ikke etter antallet lærere – men etter antall lærere i forhold til antall elever. Da jeg var utdanningsminister fra 2001 til 2005 var det ingen i Ap eller SV som var i tvil om det – snarere tvert imot. Dette var omtrent det eneste opposisjonen var opptatt av den gangen: De mente at lærertettheten, målt som antall lærere i forhold til antall elever, var for lav.

Og som Handal riktig påpekte: Lærertettheten i dag er – helt i strid med hva de rødgrønne sa i opposisjon – den samme som da de overtok. I tillegg har det ikke skjedd noe for å virkeliggjøre løftet fra Soria Moria I-erklæringen om å innføre en minstenorm for lærerressurser på den enkelte skole.

På dette punkt i debatten kunne vi oppleve et typisk Giske-triks: Handal sier at det ikke er blitt flere lærere fordi lærertettheten er den samme, dvs. at det ikke hjelper med flere lærere, hvis det samtidig har blitt tilsvarende flere elever. Giske svarer da at jo, det har blitt flere lærere – hele 8000 flere lærere! Handal svarer at dette ikke er poenget – fordi det er forholdstallet som gjelder – hvoretter Giske skyter tilbake og sier at Handal likevel tar feil, fordi Handal sa at det “ikke har blitt flere lærere!”

Men det er selvsagt Handal som har rett. Det kan være interessant å vite hvor mange lærere vi har i norsk skole, men denne kunnskapen har grensende til null verdi, hvis vi ikke også vet hvor mange elever det er i skolen. Og sannheten er at den rødgrønne regjeringen – selv med et rekordstort økonomisk handlingsrom pga oljen – ikke har gjort noe for å øke lærertettheten i norsk skole.

Handal sa i debatten at lærertettheten nå er den samme som i 2005, og det har han rett i. 

Jeg nøler litt med å presentere de eksakte tallene, fordi det – når man sammenligner over mange år – kan oppstå små feil. Men de tallene jeg i dag har funnet, kan i hvert fall illustrere hva Handal snakker om og illustrere hvor irrelevant Giskes skryt om 8000 flere lærere er:

Det kanskje beste målet på lærertettheten i norsk skole er gruppestørrelsen, altså størrelsen på den gjennomsnittlige elevgruppen pr lærer. Det er to slike mål: Gruppestørrelse 1 omfatter alle elever og lærere. Gruppestørrelse 2 er ekslusive spesialundervisning, særskilt norsopplæring osv. og anses av lærerorganisasjonene, slik jeg har forstått det, for å være mest realistisk.

Hvordan har så disse tallene utviklet seg de siste årene?

Det har vært litt – i betydningen litt – opp og ned, men oppsummert er det slik:

Gruppestørrelse 1 var 13,4 i skoleåret 2001/02 og er nå 13,4, ifølge Utdanningsdirektoratets Utdanningsspeilet 2012.

Gruppestørrelse 2 var 16,3 i skoleåret 2001/02 og er nå 16,9 ifølge Utdanningsspeilet 2012.

Det er interessant å merke seg at Arbeiderpartiet med Trond Giske er i ferd med å frata SV initiativet i skoledebatten.

Det er noe godt med det: Det viser at det er rift om å være et godt skoleparti, og det viser at skolepolitikk anses som viktig – både for borgerne og for å vinne valg.

Det er også fint at Trond Giske, med sin medievennlige debattform, kan bidra til å sette en del skolepolitiske spørsmål på dagsorden.

Problemet er imidlertid at vi kan få veldig mye useriøs debatt, der alt blir tilspisset og karikert, og der alt egentlig dreier seg om den forestående valgkampen og nesten ingenting om skolen.

 

 

 

 

 

3 kommentarer
    1. Får ikke Giske mediaoppmerksomhet nok innenfor nærings-området, eller må han trene seg opp før valgkampen på å “strekke” statistikk-tallene innenfor utdanning.
      Det er flere sektorer og politikere som trenger å bli satt litt på plass når det gjelder bruk av nøkkeltall til egen “fordel” i debatter og kronikker i det året vi går inn i. La oss håpe at gode programledere skjærer igjennom “påstands-krig i TV ruta” og forklarer hvordan tall kan og bør tolkes –))

    2. Det er utmerket med bra forholdstall mellom antall elever og antall lærere, men er det slik at de land hvor elevene synes å lære mest har de laveste forholdstall? Er det ikke slik at andre ting enn dette forholdstallet er viktigere for om elever gjør det bra på interenasjonale kunnskapstester?

    3. Når kvantitet blir kvalitet
      La det bare være helt klart: For Utdanningsforbundet handler flere lærere om flere medlemmer og dermed mer makt. De vil heller ha flere lærere enn bedre lærere, Det er derfor de er så skeptisk til å sile kandidatene til lærerutdanningene.
      Norge har dessuten per i dag en ganske høy lærertetthet. I OECD er forholdet lærer ? elev 16,2. I Norge er tallet 10,2 (kilde: Education at a glance 2010)
      Flere lærere og dermed betre skole høres tilforlatelig ut, men dette er også ett av de områdene i skolen det er forsket mest på. Om undervisningen er som før, spiller det liten rolle om det er femten eller tretti i klassen. Om det er liten eller stor gruppe har så å si ingen målbar effekt på læringsutbyttet. Store klasser kan faktisk oppnå bedre resultater enn små. Skolene i Oslo (mange store klasser) gjør det jevnt over bedre enn skolene i distriktene (mange små klasser). Mindre grupper kan ha noe for seg for enkeltelever i de aller første skoleårene, men i sum er tiltaket alt for dyrt i forhold til utbyttet.
      Se heller på kvaliteten på lærerutdanningene. I dag utdannes det lærere på i hvert fall over 36 ulike steder. Sørg for lærerere, adjunkter og lektorer som kjenner og som er trygge på sitt fag og sin rolle som leder. Skap en mer forpliktende skole som setter mer fokus på resultater. Få bukt med fraværet. Ikke la alt i den videregående skolen være gratis. Det eneste man oppnår når skolen er gratis er at den blir verdiløs.
      Norsk skole har så mange forutsetninger for å bli bedre. Det trengs definitivt ikke et samlebånd som skal utdanne faglige svake lærere.
      Budskapet til UDF er enkelt og lettkjøpt, men det har ikke noe for seg om vi ønsker mer kvalitet i undervisningen. Da gjør man akkurat det samme retoriske spranget som Trond Giske gjorde i 2003 med kvalitetsreformen: han brukte også kvanitet for å definere kvalitet.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg