24.07.1992 skrev Bente Engesland denne artikkelen i Aftenposten:
MAKTELITEN Politikerne er makttaperne
Politikerne har mistet makt, men tapte skanser kan gjenvinnes. – Politikerne har en klar oppgave i få ned arbeidsledigheten, mener Jens Stoltenberg og Kristin Clemet. I ren avmakt synes stadig flere å tro at arbeidsmarkedet er overlatt til de frie markedskreftene.
– Men politikere har virkemidler som ikke brukes, hevder
både den liberalkonservative Clemet og sosialdemokraten Stoltenberg.
– Vi kan og bør samle oss om noen viktige grep, som å kutte ned på næringsoverføringer. Det vil gi større rom for arbeidsplasser som har livets rett, erklærer de tostemt.
Også på andre områder er de to av samme slag. Kristin Clemet og Jens Stoltenberg tilhører den moderne politikergenerasjon, med økonomiskakademisk ballast og internasjonal orienterinssans.
Som eksmaktutrederne Gudmund Hernes, Ole Berrefjord og Johan P. Olsen sa ved innledningen til Aftenpostens maktserie, er det siste en forutsetning for innflytelse i 1990årene.
Men begge føler stigende frustrasjon over at partienes handlingsfrihet krympes. Flukten fra politikken og folkets forakt skremmer.
Kristin Clemet sier det rett ut:
– Fra å ha et renommé som prestisjefylt, er politikk blitt stigmatiserende. V i risikerer at rekrutteringen svikter helt, og at bare “de dårligste” vil være med. Politikken gir tydelige signaler om avmakt.
Jens Stoltenberg synes det er et stort problem at partiene ikke vet hva de vil med samfunnsutviklingen. De famler i jakten på en samlende visjon.
Misstillit I krisestemningen av mistillit og mistro bør alle partiene sette seg rundt samme bord og drøfte hvordan tillit kan gjenvinnes, foreslår Clemet.
De to er vokst opp med politikk, den ene datter av Høyres mangeårige generalsekretær Fridtjof Clemet, den andre sønn av landets utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Gjennom egne verv og posisjoner har de selv vist handlekraft og påvirkningsevne.
Om de for tiden er “menige” i Stortinget, er de ikke nettopp avmektige. Men hvordan ser de på sin egen arbeidsplass?
Makten er ute
– Forestillingen om at alt var så mye bedre før, tror jeg ikke på. Men Stortinget og Regjeringen har ikke så mange virkemidler lenger. Nasjonal kontroll over økonomien er vanskelig – om ikke umulig – fordi så mange betingelser bestemmes internasjonalt. Hvis vi skal ha håp om å sikre høyere sysselsetting, må Norge delta mer i forpliktende internasjonalt samarbeide, sier Stoltenberg, og tenker på EF.
Kristin Clemet er enig.
– Den teknologiske utviklingen har ført til at politikken har mistet makt. Det kan man mene er positivt eller negativt, men politikerne må iallfall erkjenne at styringen i større grad er overlatt til markedet og tilfeldige krefter, fremholder hun.
Gir fra seg makt
– Dessuten har politikerne selv gitt fra seg innflytelse, til forvaltningen og sterke interessegrupper. Vi politikere kompenserer tapet ved å påta oss oppgaver som vi ikke burde gjort.
Vi pusler med knøttsmå ting som å flytte en stilling hit eller dit. Slik har vi makt, men på gale områder, fortsetter hun.
– Har større konsentrasjon i næringslivet gitt den økonomiske makteliten mer makt på bekostning av de folkevalgte? Har næringslivstopper tatt kontrollen i det norske samfunn?
– Nei, jeg tror aktører i næringslivet har betydelig makt, men på et begrenset område. Jeg har vanskelig for å se at de truer folkevalgt makt. Tilsynet med finansinstitusjonene og prismyndighetene sørger dessuten for at markedet er blitt mer gjennomsiktig, sier Clemet.
– Enig i det. Men mange av de økonomiske aktørene opptatt av å tilegne seg kontroll over markedet, og dermed oppheve konkurransen, blant annet gjennom fusjoner. Det undergraver filosofien om at prisene bestemmes i et fritt marked. Norges Bank har undersøkt bankog forsikringsfusjoner, og kommet til at de hverken har fremmet effektivitet eller produktivitet.
Det er alvorlig, sier Stoltenberg.
Pressemakt
– Hvem er motkreftene for politikerne, som gjør at dere ikke klarer å sette prinsipper ut i livet?
– Vi er selv motkreftene i systemet, fordi vi gjør oss til offer for en presse som er særinteressenes budbringer, hevder Clemet.
Hun mener politikere er redde for å bli tråkket på tærne, men at de vil tjene på å være mer motstandsdyktige mot press og presse.
– Jeg håper du har rett, men er i tvil, sier Stoltenberg.
– SV og Senterpartiet går frem, partier som tar helhetsansvar går tilbake. Men jeg tror også politikere med fordel kan slutte å danse så mye etter pressens pipe.
Problemet med pressen som politisk aktør, er at den ikke blir gjenstand for det samme kritiske søkelys som andre maktorganer, mener han.
Politikerforakt
Politikerforakten kan ikke brytes ned uten medienes “hjelp” , mener de to, men innrømmer at politikere selv gjør seg til lett bytte for forstørrelser og forenklinger.
For å ta tilbake noe av makten som gikk tapt, kreves det institusjonelle endringer som rett og slett gjør det lettere å være folkevalgt. Arbeidsvilkårene må bli bedre og partiene må få større sekreteriatskapasitet for å konkurrere med ekspertisen i organisasjoner og forvaltning.
Clemet mener at politikerne har etablert systemer som manipulerer dem selv; forvaltningen har for mange nivåer, Regjeringen for mange medlemmer og styringen er for komplisert.
– Ofte er ambisjonene også urealistiske. Det er for eksempel ikke nødvendigvis riktig at miljøpolitikken er dårlig. Kanskje er ambisjonene for store, mener hun.
– Det er jo et paradoks at Stortinget bruker ukevis på budsjettene, mens regnskapet bankes gjennom på fem minutter.
Fra å være prestisjefylt er politikk blitt stigamatiserende.
Vi bør gjenreise mer av det politiske teater og de formelle formene.
KRISTIN CLEMET Stortingsrepresentant for Høyre, tidligere arbeidsog administrasjonsminister, leder for Høyres prinsippprogram som ble vedtatt på årets landsmøte.
Bankkrisen viser hvordan markedsaktørene forvaltet friheten de fikk på 1980 tallet katastrofalt dårlig.
JENS STOLTENBERG Møtende varamann for Arbeiderpartiet i Stortinget, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, leder for Oslo Arbeiderparti.
© Aftenposten