I går sto det en meget interessant lederartikkel i Vårt Land.

Det var rett og slett en liten hyldest til og “hvitvasking” av Fremskrittspartiet.

Hyldesten er basert Øyvind Strømmens uttalelser om Fremskrittspartiet. Strømmen mener at Fremskrittspartiet er et “moderat, borgerlig protestparti”, som har fungert som et hinder for at høyreradikale – eller høyreekstreme – partier har vokst frem i Norge.

Bakgrunnen for at Øyvind Strømmen uttaler seg om dette, er at han nettopp har utgitt boken Det mørke nettet, en bok om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa.

Det er et tema mange er opptatt av, bl.a. etter 22.juli 2011 i Norge – og den økonomiske krisen i Europa. Tidligere har f.eks. SV-politikeren og skribenten Ketil Raknes skrevet boken Høyrepoulismens hemmeligheter, mens forskeren Anders Ravik Jupskås har skrevet Ekstreme Europa, som også dreier seg ytre høyre i Europa.

Men hva har disse tre forfatterne til felles?

Det de blant annet har til felles, er at de gir en langt mer edruelig og saklig beskrivelse av Fremskrittspartiet av i dag enn det som har vært vanlig blant politikere – og ikke minst journalister – i Norge. Årsaken er selvsagt at de ser Fremskrittspartiet, som er Norges “høyrepopulistiske” parti (ofte også kalt “høyreradikalt” og “høyreekstremt”) i en internasjonal kontekst – hvoretter det blir veldig tydelig hvor annerledes og moderat Fremskrittspartiet er.

Hva er det så som skiller Fremskrittspartiet fra en del andre høyrepopulistiske og/eller høyreradikale partier i Europa?

Det er flere ting:

* Fremskrittspartiet har en liberalistisk ideologi. Jeg vil ikke si at partiet i praktisk politikk – og slett ikke alle partiets politikere – alltid følger denne ideologien – men dette er i alle fall et slags ideologisk ideal. Høyreradikale partier, derimot, har ofte en nasjonalistisk eller innadvendt kulturkonservativ ideologi, som minner lite om liberalisme.

* Fremskrittspartiet er et parti som interesserer seg for all politikk og er interessert i helheten – det er ikke bare et ensaksparti.

* Fremskrittspartiet har, i motsetning til de andre såkalte høyrepopulistiske/høyreradikale partiene, aldri hatt noen kontakt med de andre partiene – men, tvert om, søkt kontakt med “vanlige” konservative og liberale partier.

* Fremskrittspartiet har de senere år aldri, som parti, inntatt ekstreme standpunkter i innvandringspolitikken. Tvert om har de vært så lite ekstreme at partiets standpunkter i dag er blitt mainstream blant de politiske partiene.Fremskrittspartiet har dessuten alltid vært nøye med å skille mellom kritikk av “innvandrere” og “innvandringspolitikken”.

* Fremskrittspartiet har ikke flyttet sin politikk i mer “rabiat” retning etter hvert som andre partier har fulgt etter i innvandrings- og integreringspolitikken. Dette helt i motsetning til f.eks. Dansk Folkeparti.

* Fremskrittspartiet har, forbausende nok vil mange si, flere innvandrere i sin midte – og har f.eks. en leder av sin ungdomsorganisasjon som både har et “unorsk” utseende og et “unorsk” navn. Disse innvandrerne peker bl.a. på at de tiltrekkes av Fremskrittspartiets understrekning av likebehandling: De skal ikke diskrimineres – men de skal heller ikke særbehandles, som er en motsatt form for diskriminering.

Tilårskomne lesere av denne bloggen vil vite at jeg har vært blant Fremskrittspartiets skarpeste kritikere i tidligere år. Jeg vedkjenner meg dette – og utelukker ikke at jeg selv har forandret meg. Jeg mener imidlertid at særlig Fremskrittspartiet har vært i forandring, og at vi i dag står overfor et mye mer forutsigbart, seriøst og moderat parti. Kanskje kjedeligere og litt mindre systemkritisk i en viss forstand – men samtidig mye nærmere makten enn partiet ellers ville vært.

Vårt Lands leder viser at Fremskrittspartiet blir stadig mer stuerent, og at det er mye “samling i sentrum” i norsk politikk.

Kommer partiet i regjering, blir utfordringen å bevise at det er stuerent og seriøst – uten å tape den friskheten som preger et litt systemkritisk parti.