I Aftenposten for en ukes tid siden skrev Torbjørn Røe Isaksen (H) m.fl. at et samarbeid mellom de fire ikke-sosialistiske partiene ikke kan være et «tvangsekteskap», men må bygge på «kjærlighet».

I dag kommenterer jeg dette i Aftenposten.

Min erfaring, fra Willoch-, Syse- og Bondevik II-regjeringen, tilsier nemlig at det snarere er snakk om et fornuftsekteskap. Fornuften tilsier at man samarbeider av minst to grunner:

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

For det første er samarbeid mellom partiene veien til makt og innflytelse. Ingen partier i Norge kan i dag påregne flertall alene.

For det annet er samarbeid bra for landet. Løsninger som er bredt forankret, er mer robuste og forutsigbare enn løsninger som er konfliktfylte og kortsiktige.

Samarbeid mellom politiske partier er både vanskelig og lett. Det kan være vanskelig, fordi det ligger i partienes natur å dyrke sin egenart og markere seg som forskjellig fra alle andre. Samtidig viser historien at det er ganske lett: Vi er en liten nasjon med et konsensuspreget demokrati.  Samtidig har vi mange partier. Men dermed blir ikke forskjellene mellom partiene så store. Partiene liker riktig nok å fremstille dem som store, men i praksis samarbeider partiene om svært mye. Muligheten til å få til et samarbeid er derfor også et spørsmål om vilje til samarbeid.

Selv om forskjellene er små, er de ikke uten betydning. Over tid spiller det en rolle hvilke løsninger som velges. Ideologiene har fortsatt betydning for politikken som føres.

De ikke-sosialistiske partiene er avhengige av hverandre for å nå sitt felles mål om å gi landet en ny regjering. Men kan dette skjebnefellesskapet brukes til noe mer? Fins det et ideologisk fellesgods som forener partiene på ikke-sosialistisk side, og som skiller dem fra de rødgrønne partiene?

Etter min mening ja. Sosialliberalismen, liberal-konservatismen og kristen-demokratiet, som de fire ikke-sosialistiske partiene bygger på, har noe til felles, som samtidig skiller dem fra sosialdemokratiet og sosialismen.  Her er et forslag – litt mer utdypet enn det som fremkommer av Aftenposten i dag:

1.      Samfunnet bygges nedenfra

Subsidiaritetsprinsippet ? eller nærhetsprinsippet ? står sentralt i borgerlig politikk, mens det i langt mindre grad preger venstresidens partier. Med nærhetsprinsippet menes at problemene skal løses og ansvaret plasseres på lavest mulig nivå. Enkeltmenneskene og de små fellesskapene skal ikke styres fra oven av noen som mener at de vet bedre dem, hvis det ikke er nødvendig. Familiene, småbedriftene, kommunene og de frivillige organisasjonene bør derfor få økt frihet til selv å ta ansvar og velge de løsninger som passer best. Staten og regjeringen på sin side bør verdsette mer mangfold og ikke forlange at alle skal være eller handle likt.

2.      Alle skal få være med og bygge samfunnet

Et samfunn som bygges nedenfra, bygges ikke best, hvis bare staten får bygge. All skaperkraft sitter ikke i departementene. Vi trenger all den kreativiteten, kompetansen, kapitalen og kapasiteten som finnes i samfunnet for at vi skal finne frem til de beste ideene og løsningene. Derfor bør man ikke nekte aktører i privat sektor og sivilsamfunnet å være med og løse oppgavene. Private og ideelle krefter kan drive sykehus og skoler, bygge veier og kulturbygg. Ansvaret for finansieringen kan fortsatt være statens.

3.      Valgfrihet for borgerne

Befolkningen blir, av ulike grunner, stadig mer mangfoldig. Det krever også et større mangfold i løsninger og tilbud til befolkningen. Det er ulike meninger om hva som er det gode liv. Derfor er det også ulike meninger om hvilken skole, sykehjem, sykehus og hjemmehjelp som passer best for hver enkelt. Befolkningen bør selv få velge mer ? både mellom ulike offentlige tilbud og mellom offentlige og ideelle og private tilbud. Fritt brukervalg og fritt skolevalg er viktig, også fordi valgfrihet er viktig i seg selv

4.      Respekt for arbeid og eiendom

Det skal alltid lønne seg å jobbe, og det er forskjell på ditt og mitt. Borgerlige dyder som det å arbeide hardt, spare og bygge eller kjøpe seg sin egen bolig er positive verdier som skal verdsettes. Staten er viktig og gjør mye godt, men den er ikke et mål i seg selv. Bunnplanken i velferdssamfunnet er familien, sivilsamfunnet og de små fellesskapene. Staten er til for borgerne ? ikke omvendt.

5.      Maktspredning og maktbalanse

I borgerlig ideologi er det grenser for politikk, og det må være en balanse mellom staten, sivilsamfunnet og privat sektor. I dag er staten dypt involvert i mange frivillige organisasjoner, i kirken, pressen, partiene, forskningen og kulturlivet? alt det som er frie, autonome institusjoner som skal kunne øve fri kritikk og forfølge sine egne mål. Tiltak som kan bidra til å spre makten og skape bedre balanse ? som f.eks. økt bruk av fradrag for gaver til frivillige organisasjoner, kulturlivet og forskningen ? vil være av det gode.

Det er lett å finne saker der de fire ikke-sosialistiske partiene er uenige. Men det er samtidig feil å fremstille dette som uoverstigelige hindre, eller som saker der det alltid er de samme to partiene som står lengst fra hverandre. I viktige verdispørsmål, f.eks., kan det være de to sentrumspartiene KrF og Venstre som står lengst fra hverandre, mens Høyre og FrP står i «sentrum». Når mennesker først sitter i regjering sammen, blir dessuten partifargen mindre og saksfeltet mer viktig. Også personlige egenskaper har betydning for menneskers evne til å samarbeide med hverandre.

I alle koalisjonsregjeringer må det inngås kompromisser. Det kan skje på mange måter. Noen anbefaler at alle partier innimellom må få en «blank seier». Andre vil gjerne «hestehandle», der du får A, hvis jeg får B. Jeg tror at det også er viktig at man har noen genuine fellesprosjekter, der det er meningsfylt for alle å løfte i flokk. Det skaper også et tydeligere bilde av regjeringen utad; hva den vil med regjeringsmakten og hva den får til.

De borgerlige partiene har allerede utmeislet mye felles politikk for økt kunnskap, et mer fleksibelt arbeidsliv og en mer effektiv offentlig sektor.   Aftenposten spurte meg om de ikke-sosialistiske partiene også bør utvikle en felles politisk “plattform” før valget, og jeg ville være positiv til det.

Det kan fremføres argumenter både for og mot en slik “plattform”. Dessuten kan det tenkes ulike typer “plattformer, programmer eller “erklæringer”. De kan være svært kort – eller innholdsrike og detaljerte.

Jeg tror ikke det er avgjørende for en eventuell valgseier at en slik “erklæring” kommer. Men jeg tror det kan være en fordel av noen grunner:

* Det kan skape avklaring om enkelte saker som kan være vanskelige å håndtere i en valgkamp

* Det kan gi velgerne et mer troverdig inntrykk av at man har vilje til samarbeid.

* Det kan styrke samarbeidet mellom partiene.

* Det kan peke ut en retning og tegne et bilde av hva man vil oppnå med å skifte regjering, slik at dette ikke overlates til motstanderen – som mer enn gjerne vil fortelle sin historie.