I går hørte jeg – jeg vet ikke for hvilken gang – et innslag på Dagsnytt 18, der et regjeringsmedlem gikk til angrep på en navngitt kommune med et annet politisk flertall, som er valgt av denne kommunens innbyggere.
Denne gangen var det Inga Marte Thorkildsen som klaget på Anniken Haugli fra Oslo kommune, som for øvrig antagelig er den kommunen som opplever dette oftest.
Dette skjer veldig ofte under den nåværende regjering, og det skjer ofte med sterke og negative ord og uttrykk. En “klassiker” er Kristin Halvorsens stadige angrep på Torger Ødegård og Oslo-skolen. Jeg kan også huske at Trond Giske holdt på sånn, da han var utdanningsminister i 2000 – 2001. Jeg kan, på den annen side, ikke erindre at statsrådene har for vane å kaste seg over og kritisere kommuner med rødgrønt flertall.
Men er dette vanlig for alle regjeringer? Og hva slags rolleforståelse har statsråder som syns dette er en grei arbeidsform?
Jeg har ikke undersøkt dette, men er reelt interessert. Derfor twitret jeg om dette da jeg hørte Dagsnytt 18 i går: “Noen burde undersøke om tidligere regjeringer har kritisert kommuner med et annet politisk flertall så mye som den nåværende regjering gjør”.
Jeg fikk, nokså forutsigbart, noen “morsomme” svar fra rødgrønne politikere, som kunne fortelle meg at det er omvendt når vi har borgerlig regjering: Da klager nemlig kommunene på regjeringen, fordi de får for lite penger.
Men dette er selvsagt ikke poenget. Det interessante, syns jeg, er hva slags rolleforståelse en regjering og en statsråd har: Er man, når man har blitt statsråd, en statsråd for alle borgere og hele landet, bl.a. med respekt for de ulike valg velgerne har gjort i kommunene – eller skal man fortsatt først og fremst være partipolitiker?
Jeg syns det kler statsråder veldig dårlig hele tiden å skjelle ut kommuner som enten gjør ting annerledes enn de liker – eller som gjør sitt beste og likevel ikke har fått til alt så godt som de burde.
Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke arbeidet på denne måten da jeg var utdannings- og forskningsminister. Jeg la vekt på, uansett hva jeg måtte ha tenkt og ment personlig, at sterke og svake skoleresultater fikk den samme oppmerksomheten, enten kommunen var styrt av partier til høyre eller venstre. Jeg kan ikke garantere at det ikke finnes unntak, men jeg tror det faktisk ikke – for jeg ønsket ikke å operere slik.
Om Erna Solberg fulgte samme policy som kommunalminister, om Laila Dåvøy gjorde det samme som barne- og familieminister og om Torild Skogsholm gjorde det som samferdselsminister, vet jeg ikke. Men nettopp derfor hadde det vært interessant å undersøke:
Har regjeringene den samme rolleforståelsen og forholdet til valgte lokalpolitikere rundt om i landet – eller er det forskjeller? Og syns f.eks. KS det er greit at statsråder stadig går i klinsj med navngitte kommuner som har politikere som er valgt av borgerne i kommunen?
Dagsnytt 1800, Nrk dagsrevyen og Nrk generelt i tillegg til TV2 er over lang tid oppfattet som talerør for de rødgrønne. Dagsnytt 1800 spesielt har med jevne mellomrom tatt opp og formulert spørsmål til de rødgrønne representantene slik at svarene blir best mulig til fordel for de til den kommende valgkamp. Lysbakken får taletid til tusen og blir ikke stoppet på samme måte som andre med større velgeroppslutning. Men Erna gjør en feil når hun på TV ved siden av Jens ser mer og mer på Jens når hun svarer uten at han ser på henne. Hun må henvende seg mer til intervjueren og publikum. Så sier hun ofte at jeg vil stille statsministeren et spørsmål. Det spørsmålet får hun aldri svar på i tillegg til at Jens får ordet og fortsetter som om han er alene. Jeg tenker at de har vært heldige som har media med seg. Det har ikke alle fått til. Så har vi gjengangerne Jens og Thorvald i alle mulige programmer og trailere på forhånd som gratisreklame. Lysbakken har og fått urimelig mye sendetid for sine påstander. Tenker at det er for at SV må få så mange velgere at Ap får flertall sammen med de, m.m…
Oppfatningen er riktig. Undertegnede er både bystyrerepresentant i Sandefjord og fylkestingsrepresentant i Vestfold. Inntrykket er generelt, men styrkes av det den sittende regjering i k k e vil hjelpe for eksempel en borgerlig/Høyrestyrt fylkeskommune med: Bompengesatser. Syv nye antennepunkter gjennom fylket har ført til et skyhøyt nivå, 115 kroner for å passere lille Vestfold. Etter sterkt lokalt press, der flere partier var med – og partene i arbeidslivet deltok – er satsen for hele strekningen redusert til 85. Også det er alt for høyt. Fylket krever at den faktiske trafikkprognosen blir lagt til grunn, ikke direktoratets sjablonsats, videre at det faktisk lave rentenivået blir lagt til grunn, og at innkrevningstiden blir forlenget til 20 år. Det ville gi 60 kroners bomsats. Fortsatt for høyt, men noe mindre verst. Arnstad vender det døve øret til, og sier departementet kanskje vil se på saken i 2017. Bompengene bryter opp det tidligere felles arbeidsmarkedet i Vestfold og Grenland, og er meget skadelig for bedrifter som søker kompetente medarbeidere. Alle som søker jobb i Vestfold, må kalkulerer inn mellom 5.000 og 15.000 kroner i familiebudsettet. I tillegg har de rødgrønne og venstre/KrF i fylket pålagt lærere og elever p-avgift på de videregående skolene. Det er 4.000 kroner i tillegg. En vanlig lærer som bor i eks. Larvik og jobber i nordfylket, kan risikere å få opptil 20.000 kroner i fradrag for nettolønn.
Tilbake til hovedspørsmålet: Det jeg registrerer, er det systematiske Svarteper-spillet som foregår fra regjeringen og ned mot fylker og kommuner. Hver gang en kommune ikke makter å oppfylle de nasjonale føringene og målene, får de bare høre at kommunebudsjettene fikk så og så mye mer i statsbudsjettet, såret er bare å “prioritere” – på alle områder. Akkurat nå er samhandlingsreformen verst. Regjeringen skyver ansvaret nedover i systemet, akkurat som på helseforetaksområdet.
Jeg har også registrert hakkingen på Høyrekommuner i skolepolitikken, der Osloskolen er hakkekyllingen basert på rykter og løse påstander. Aspaker gjør så godt hun kan med å svare. De mediene som ønsker et på forhånd definert inntrykk av sendingen/artikkelen, tør ikke spørre Clemet, hun er for dyktig og intelligent. I stedet får vi fagbevegelsens bestillingsverk via Manifest Analyse en fremtredende plass i beskyldningene.