Via Adresseavisen og NTB og flere andre medier sprer det seg nå et forslag fra fylkesordfører for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, Tore Sandvik, om å “gi tilbake arbeidsgiveransvaret for lærerne til staten”.
I saken står det bl.a. at “det var i 2004 at daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) overførte arbeidsgiveransvaret for lærerne fra staten til Kommunenes Sentralforbund (KS) – til store protester fra lærerorganisasjonene. Partiet som sikret regjeringen flertall for dette i Stortinget, var imidlertid Arbeiderpartiet – som fattet vedtak om overflytting av arbeidsgiveransvaret på sitt landsmøte”.
Det er flere faktiske feil i denne saken, men den viktigste er denne:
Det var ikke arbeidsgiveransvaret som ble overført fra staten til kommunene i 2004. Kommunene har alltid vært lærernes arbeidsgiver.
Det som ble overført, var forhandlingsansvaret, dvs. at det i perioden før 2004 var staten som forhandlet lønns- og arbeidsvilkår med lærerorganisasjonene, mens det var kommunene som var arbeidsgiver, og som deretter bare måtte godta det forhandlingsresultatet staten og lærerne hadde kommet frem til.
Man kan godt argumentere for at det er riktig at en gruppe arbeidstakere forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver, men det var ikke mange som gjorde det i eller før 2004. Og når sant skal sies, hører jeg ikke så mange som mener det nå heller – hverken i de politiske partiene eller blant andre arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper.
Og det er kanskje ikke så rart. Det er, meg bekjent, ingen andre yrkesgrupper i Norge som forhandler lønn og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver. Meg bekjent er det heller ingen andre land som har en ordning som den vi hadde før 2004, der lærerne forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver.
Om det bør være staten eller kommunene som bør være lærernes arbeidsgiver, er imidlertid en fair debatt. Man kunne jo tenke seg at lærerne, fremfor å være ansatt av og i kommunene, var ansatt i og av staten, og at de dermed også forhandlet sine lønns- og arbeidsvilkår med staten. En slik endring ville representere et dramatisk brudd med historien, og det ville gjøre at Norge skilte seg kraftig ut fra andre land. I alle våre naboland, også Finland, er avtaleparten på arbeidsgiversiden kommunene og kommunenes organisasjon.
Det kan være mange argumenter som taler for og mot ulike løsninger. Jeg skal la det ligge nå – og i stedet bare nøye meg med å forsøke å bidra til å oppklare fakta.
Men én ting tror jeg vi kan være helt sikre på: Livet for lærerne var ikke problemfritt da de hadde staten som motpart heller. Utdanningsforbundet selv sier at det har vært “20 år med “krangel” om lærernes arbeidstid” – og at det hele startet under Gudmund Hernes i 1993.
