Det skal ikke mye til for å fyre opp likestillingsdebatten i Norge. Frontene kan bli veldig harde, og det er ofte lite rom for nyanser.
Nå sist var det statsminister Erna Solbergs uttalelser om kontantstøtten som skapte reaksjoner. Hun mente at kontantstøtten får en for stor del av skylden for at mange innvandrerkvinner ikke er i jobb. Hun mente at vi også må se på andre årsaker, som for eksempel lave kvalifikasjoner og kultur eller andre støtteordninger, som for eksempel overgangsstønaden.
Solbergs uttalelser førte til kraftige reaksjoner fra Jonas Gahr Støre og senere Anniken Huitfeldt, som mener at statsministeren “tar feil”, og at hennes uttalelser ikke vil tåle en faktasjekk.
Det er vel kjent at kontantstøtten har bidratt til at flere kvinner har vært mer hjemme enn de ville vært uten kontantstøtten. Men i de senere år er muligheten for å få kontantstøtte strammet kraftig inn, ikke minst for innvandrere. Problemet er derfor mindre i dag enn det var før. Det kan være gode grunner til å fjerne ordningen likevel, men det virker merkelig å være så skråsikker på at denne ordningen er det eneste hinderet for å få flere innvandrerkvinner i arbeid. Det kan nesten virke som det er for lite å diskutere i norsk politikk når statsministerens forsøk på en mer nyansert årsaksforklaring skaper så sterke reaksjoner.
Forrige gang likestillingsdebatten eksploderte, var da Frp’s stortingsrepresentant Jon Helgheim skrev på Facebook at det var biologiske forskjeller som gjorde at kvinner jobber mer deltid og velger annerledes i arbeidslivet enn menn gjør: “Det kan ikke være stort annet enn kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjeller i arbeidslivet.” Og: “Jo mer likestilt et samfunn er, jo mer tradisjonelt velger kvinnene”, sa Helgheim, som viste til at Norge har et ganske kjønnsdelt arbeidsmarked på tross av likestillingen. Helgheim understreket at han er for at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter, men at vi skal respektere ulike valg.
Uttalelsene ble møtt med en storm av protester. Likestillingsministeren var “sjokkert”, Unge Høyre-lederen lurte på om det hadde “rablet” for Helgheim, som hun mente har “utrolig gammeldagse fordommer” og er “arrogant”. Anniken Huitfeldt fra Ap mente at Helgheims argumenter minnet om argumentene som ble brukt mot kvinnelig stemmerett. Andre mente at han hadde “dinosaurholdninger” fra 1950-tallet, og at det han sa, bare var “tull” og “tøys”.
Det er i seg selv interessant å merke hvor redde vi er for at det skal vise seg å være forskjeller på kvinner og menn. Akkurat det har jeg skrevet om i Minerva før, og Civita har nylig også publisert en podcast med Harald Eia om temaet.
Men det er også interessant å se hvor harde frontene er og hvor lite interessert man er i en diskusjon om hvorvidt Helgheim kan ha et lite poeng. Har han for eksempel rett i at det er kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjellene i arbeidslivet, og at kvinner velger mer tradisjonelt, jo mer likestilt samfunnet er?
Ifølge bredt anlagt forskning, som er omtalt i siste nummer av Weekendavisen, kan det virke som Helgheim har et poeng. Ifølge en undersøkelse som amerikanske og engelske forskere publiserte i tidsskriftet Psychological Science tidligere i år, er det de mest likestilte landene som har de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene, samtidig som tradisjonelle kjønnsrollemønstre trer tydeligst frem der hvor likestillingen er kommet lengst og kvinnene har de beste vilkårene.
Forskerne kaller det “likestillingsparadokset” og viser til de forventninger man hadde til alle endringene som skjedde i likestillingspolitikken på 1960-og 70-tallet. Man trodde at likestillingen gradvis ville fjerne eller i hvert fall dempe de tradisjonelle kjønnsrollene i samfunnet, mens det motsatte skjedde. Både innenfor utdanning og arbeid, og på andre måter, trådte forskjellene i stedet tydeligere frem.
Forskerne kan ikke si noe sikkert om årsakene, slik Helgheim gjør når han viser til biologi – men de antyder at de mest likestilte og tryggeste velferdssamfunnene, som f.eks. de nordiske, gir kvinner større muligheter til å velge den utdanningen og de yrkene de har “mest lyst på”. En annen årsak kan være at vi ikke tror vi har noen likestillingsproblemer og derfor er lite oppmerksomme på de sterke kjønnsforskjellene. Et slikt inntrykk kan man få når man f.eks. leser Dagbladets leder i dag, der det hevdes at vi uten kontantstøtten, som vi fikk i 1998, i stedet kunne ha satt “full fart mot et likestilt arbeidsliv”. Den forskningen som Weekendavisen omtaler, tyder ikke på at Dagbladet har rett i at det er så enkelt.
Forskerne spør for øvrig også om hva man kan gjøre for å endre situasjonen, men det virker som i hvert fall én av dem har mye av den samme holdningen som Helgheim har: Det hjelper lite med kampanjer og tiltak. “Jeg tror ikke vi kan ha frihet og samtidig ha et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked”, sier han, som viser til at de tidligere kommunistiske landene greide det, men da med tvang.
En annen forsker er litt mer optimistisk og tror at man kan få til noe.
Min personlige oppfatning er at det er mer skadelig at det nesten bare er kvinner i klasserommene enn at det nesten bare er menn i styrerommene. Likevel har kjønnsfordelingen blant styremedlemmer i de store selskapene fått større politisk oppmerksomhet enn kjønnsfordelingen blant lærerne i skolen. Årsaken kan være at vi tror at vi er mer likestilte enn vi egentlig er – eller at vi velger å føre en slags symbolpolitikk, siden det er mye lettere enn å gjøre noe med tunge trender og realiteter. Det er for eksempel veldig mye lettere for politikerne å vedta en lov som ASA-selskapene må rette seg etter enn å rekruttere flere menn til skolen. For selv om både Helgheim og forskerne kan ha viktige poenger, betyr ikke det at vi ikke bør gjøre noe. Forskjellene innad i gruppen menn og innad i gruppen kvinner er ofte mye større enn forskjellene mellom gruppene menn og kvinner. Derfor er det, uansett biologiske eller andre forskjeller, nok av mennesker som kan tenkes å velge utradisjonelt, dersom de oppdager at det er noe å vinne på det.
Ingen har så langt greid å gi en fullgod forklaring på hvorfor de mest likestilte landene i verden på viktige områder har det minst likestilte utdannings- og arbeidslivet. Jon Helgheim fra Fremskrittspartiet prøvde seg på en forklaring, men ble skutt ned i rekordfart. Forskningen som Weekendavisen omtaler, viser at vi kanskje hadde vært tjent med å ta en diskusjon om Helgheims synspunkter og påstander fremfor bare å karakterisere han og uttalelsene hans som det rene idioti.
