Raymond Johansen og Inga Marte Thorkildsen greide til slutt å presse Astrid Søgnen ut av stillingen.
Fremgangsmåten har vært amatørmessig og uverdig.
Det er ikke uvanlig at toppledere, både i offentlig og privat sektor, blir bedt om å gå, fordi ledernes foresatte mener at det er best for virksomheten.
Men hvis det ikke foreligger forhold som gjør at disse lederne kan eller bør sies opp, må man inngå slike avtaler i minnelighet.
I privat sektor ordner det seg ofte ved at det allerede i ansettelseskontrakten er avtalt at vedkommende leder frasier seg alle rettigheter mot en økonomisk kompensasjon. Det vil si at et styre kan be lederen om å gå på dagen uten noen nærmere begrunnelse mot at vedkommende får med seg et sluttvederlag.
I offentlig sektor har man ikke slike ordninger. Da kan det i stedet komme på tale å tilby en annen, som regel mindre attraktiv stilling. Det sitter derfor en del “rådgivere” på bortgjemte kontorer både i stat og kommuner – uten at de alltid har så veldig mye meningsfylt å gjøre.
Poenget må uansett være at slike ledere, som altså ikke har gjort noe kritikkverdig av betydning, må kunne gå av eller tre til side i verdighet. Kan de det, er det også mye lettere å komme frem til minnelige ordninger.
Det har ikke skjedd i dette tilfellet. Byrådet har tvert om gjort det svært vanskelig å komme frem til en minnelig ordning.
Hvis vi skal tro mediene, fikk Astrid Søgnen første gang vite at byrådet gjerne ville bli kvitt henne da hun hadde en samtale med kommunaldirektør Bente Fagerli torsdag 6.september. Da var det nesten et halvt år siden byråd Inga Marte Thorkildsen, som er Søgnens øverste sjef, hadde begynt å beklage seg over Søgnen og etaten i det offentlige rom.
Thorkildsen har ved gjentatte anledninger gitt uttrykk for mistillit til Søgnen og etterlatt et klart inntrykk av at Søgnen og etaten ikke har fulgt opp vedtak og styringssignaler som er kommet fra byrådet og bystyret. Opposisjonen i bystyret har flere ganger bedt om at Thorkildsen konkretiserer og dokumenterer sine påstander, men dette har Thorkildsen så langt ikke gjort. Kan hende får vi vite mer om dette nå.
Situasjonen må uansett ha gjort det svært vanskelig for Søgnen. Byrådet har, i det offentlige rom, rett og slett beskyldt henne for å sabotere demokratisk valgte organer og den skolepolitikken de ønsket å føre.
Alle har nå lenge visst at byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. Alle har også visst hvorfor byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. De mener at hun ikke gjør jobben sin, og at hun ikke tar de styringssignalene hun skal ta som sjef for skoleetaten i Oslo.
Så når hun nå går av: Betyr det at Søgnen er enig i dette, og at byrådet har hatt rett?
Jeg antar at opposisjonen bør bestrebe seg på å finne ut av det – også av hensyn til andre som måtte vurdere å velge byrådet i Oslo som sin arbeidsgiver.
Astrid Søgnen har gjort en formidabel innsats for Oslos skoleelever gjennom 18 år. Hun har bidratt til å løfte Osloskolen fra, på mange områder, å være svært dårlig til å bli svært god. Det betyr at hun har bidratt til å gi tusenvis av elever en bedre fremtid enn de ellers ville hatt.
Jeg håper at noen vil takke henne oppriktig for det.
Byrådets takk virker nokså hyklersk.
