Kjetil Solvik-Olsen og Ola Borten Moe har takket nei til gjenvalg. Det har ledet til en debatt om rekrutteringen til politikk og om arbeidsvilkårene for stortingsrepresentantene, bl.a. i Klassekampen i dag.

Det har skjedd før.

I VG 13.09.1992, altså for 20 år siden, skrev Hanne Skartveit denne reportasjen:                         

FLUKTEN FRA POLITIKKEN

Da AUF-lederen Turid Birkeland takket nei til det som for mange politikere fortoner seg som selve drømmen, en plass ved Kongens bord, føyde hun seg pent i inn i den hurtigvoksende rekken av unge og lovende som sier takk og farvel til en politisk karriere.

Rekrutteringskrisen og de mange avhopperne rir norske partier som en mare, noe som kan svekke kvaliteten på norsk politisk virksomhet langt inn i år 2000.

VG avdekker her hovedårsakene til et av norsk politikks største problemer i 1990-årene: Hvorfor er ikke politikken lenger attraktiv som yrke for mange samfunnsengasjerte og politisk opptatte unge mennesker? Og hvorfor hopper mange politikere av på et tidspunkt da de fortsatt har mye å gi?

AVSTAND: Gapet mellom politikerne og folket blir for stort.

PERSONSTRID: Det går for mye energi til indre personstrid.

MISTENKELIGGJØRING: Ofte ser politikerne hverandre som konkurrenter i stedet for som medspillere.

AUF-leder Turid Birkeland er ikke nådig i sin beskrivelse av skyggesidene ved politikken.

Man blir lett vridd i hodet av å leve i et så snevert miljø. Det er langt fra den virkeligheten folk flest lever i, sier Birkeland til VG.

Nå er hun på vei ut av aktiv politikk, i hvert fall for en stund. Hun vil bruke andre sider ved seg selv, ha tid til å gjøre andre ting enn å fly i møter

Fargeklattene forsvinner

Jeg går ut av politikken fordi jeg vil gjøre noe annet med livet mitt, ikke fordi politikerkulturen er slik den er. Det er snarere en utfordring til å fortsette, sier Turid.

Jeg har lenge lurt meg selv til å tro at jeg lever et vanlig liv, og at jeg har god kontakt med gamle venner. Egentlig vet jeg jo at det ikke er sant. Jeg føler behov for å hoppe inn i virkeligheten igjen, sier hun.

Hun frykter at politikerne blir stadig mer like og stadig mer strømlinjeformet. Det er en sterk sosialiseringsprosess og mange ulike krav og forventninger som gjør at det blir vanskelig å bryte med skjema.

Politikken fungerer ofte slik at fargeklattene forsvinner eller enda verre, at de som er fargerike og spesielle, blir som alle de andre når de kommer i posisjoner, påstår AUF-lederen.

Når rekrutteringen blir snever, og de som blir rekruttert, blir mer like, så bidrar det til at avstanden mellom de folkevalgte og folket øker. Det gir grobunn for økt mistillit til politikerne, og dermed blir politikken enda mindre fristende for mange, sier hun

Liv og lære

Avstanden mellom folk og folkevalgt oppstår også fordi det er så langt mellom liv og lære for heldagspolitikeren.

Man er politiker 24 timer i døgnet. Vi sier at det er viktig å være aktiv i nærmiljøet, men har ikke tid til å delta der vi bor. Jeg snakker mye om at det er viktig å ha kontakt med innvandrere, men har ikke selv tid til å ta kontakt, selv om jeg bor i den bydelen der det kanskje er flest folk fra andre kulturer. Det skaper avstand når politikerne sier e´n ting og gjør noe annet, sier hun.

Deler av den politiske kulturen er usunn, sett med Birkelands øyne. Hvis man sier nei til et møte en helg fordi man vil være sammen med kjæresten sin, så er ikke det godtatt. Hvis man derimot sier nei fordi man skal på et annet møte, så er det helt greit

Strømlinjeformet

For meg handler dette dypest sett om hvordan man ser på medlemmer og tillitsvalgte. Ser man dem som en del av maskineriet, som et middel for å nå et mål? Det snakkes om at det skal være høyt under taket, men det oppleves ikke alltid sånn. Snarere tvert imot, det oppleves som om kravet er å være mest mulig strømlinjeformet. Dette er et problem som ikke bare gjelder Ap, jeg tror alle partiene er rammet av disse tingene, sier hun.

Birkeland tror at mange unge forsvinner ut av politikken fordi det er en usikker fremtid.

Mange av dem som hopper av, gjør det fordi de ønsker et eget ståsted utenfor politikken. Som politiker har man ingen garanti om noe som helst, derfor er det viktig å sikre seg, sier hun.

AUF-lederen føler at den interne maktkampen tar for mye tid og krefter. Det blir for mye mistenkeliggjøring av personer og motiver

Kreftene tappes

Jeg synes det er lettere å ta masse kjeft fra en sint pensjonist enn å bli del av en intern personstrid. Det er her kreftene tappes, sier Turid.

Krefter måles, innstas veies, posisjoner skal forsvares og nye posisjoner skal vinnes.

Det å snakke direkte uten å legge diplomatiske fingrer imellom, det å vise ren ærlighet kan være vanskelig, sier hun

Men helsvart er bildet ikke.

Alt dette er jo en utfordring, i stedet for å gi opp må man gå på med krum hals og forandre det som er galt. Og politikken har gitt meg mye fin erfaring og mange av de beste vennene jeg har. Når jeg nå går ut av politikken, er det fordi jeg vil gjøre noe annet. Og hvis jeg skal tilbake til politikken noen gang, så vil jeg være sikker på at det er det jeg vil, sier hun

 – IMAGE VIKTIGERE ENN RESULTAT

KAI HENRIKSEN HAN VAR en av de unge og lovende i Høyre. I 16 år besto livet hans av politikk, politikk og politikk. For to år siden tok han et valg. Nå er han i det private næringsliv, og føler selv at han får utrettet mye mer der enn han hadde gjort hvis han hadde valgt politikken som levevei

Uten ansvar

Kai Henriksen (36) ble medlem i Ski Unge Høyre i 1974. Det var EF-saken som hadde vekket hans politiske engasjement. I 1984 ble han leder i Unge Høyre.

Tidligere utenriksminister Svenn Stray har hatt ham i sin stab, det hadde også tidligere Høyre-leder, avdøde Rolf Presthus. Kai Henriksens siste innsats som heldagspolitiker var da han jobbet som politisk rådgiver hos daværende handelsminister Kaci Kullmann Five. Sommeren for to år siden valgte han å forlate toppolitikken til fordel for økonomisk utdannelse i USA.

I det private næringsliv har du et helt klart definert ansvar. Du blir målt etter hva du gjør, og du er ansvarlig for andre mennesker. Alt dette savnet jeg i politikken. I den grad man blir målt i politikken, så handler det mer om image enn om faktiske resultater, sier Henriksen til VG.

De første 10 årene han var aktiv i politikken, leste han alt i et positivt lys

I glasskule

Etter hvert syntes jeg det politiske miljøet ble veldig snevert. Det fungerer på mange måter som en glasskule. Man tilbringer det aller meste av tiden der; også fritiden. Det blir mindre tid til å dyrke venner og familie, kunst, kinoturer . . . Alt det andre mennesker ser på som normalt blir sjeldent når man lever slik. Etter hvert ville jeg ut av glasskulen, sier han.

Måten partiene plukker ut sine kandidater til ulike verv på, må ifølge Henriksen også ta mye av skylden for dette.

Det tas hensyn til kjønn, geografisk tilhørighet, yrkesbakgrunn og andre ytre kriterier. Da blir det ikke plass til dem som ikke passer inn i mønstret, de som tenker friskt og annerledes blir borte, sier han.

Henriksen er også kritisk til hvordan politikken fungerer i praksis

Stivt system

Særinteressene står så sterkt i Norge. Det ser vi også på måten både politikken og byråkratiet er organisert på. Landbrukskomiteen i Stortinget kjemper sammen med byråkratene i Landbruksdepartementet mot de andre politikerne og byråkratene, som har andre felter de kjemper for. Slik blir hele systemet både stivt og oppstykket, og det blir lite rom for dem som tenker helhet, sier han.

Det faktum at nesten hele statsbudsjettet er bundet opp i faste utgifter, gjør ikke handlefriheten noe større, mener han.

Konsekvensen blir at mange stortingsrepresentanter blir opptatt av enkeltsakene som for eksempel hvor flyplasser, høyskoler og stamveier skal ligge.

Politikerne burde konsentrere seg om at det skal bygges ny vei eller flyplass eller hva det måtte være, ikke hvor. Men han har også sine egne synder å se tilbake på også.

Jeg har sittet og regnet ut hvor mange prosent Høyre har økt skolebudsjetter med, og hvor mye Ap har kuttet. Men hva slags mål for politikken er tall? Politikerne snakker altfor mye om tall og altfor lite om hva slags samfunn de egentlig ønsker, sier han.

Kai Henriksen har selv har tenkt å holde seg unna politikken i hvert fall de neste 510 årene. Men han kan ikke si om han vil holde seg borte for evig og alltid. Det er det tiden som vil vise.

FOR MYE «GUTTELEK» PÅ STORTINGET: PÅL ATLE SKJERVENGEN FRPs kronprins Pål Atle Skjervengen har takket nei til ny nominasjon på Stortinget. Lenge var han den naturlige etterfølger etter Carl I. Hagen. Han kutter politikken tvert.

Jeg tror samfunnet er i ferd med å vokse fra de politiske partiene. Det er for mye taktikk og «gutte-lek» på Stortinget, sier Skjervengen til VG.

Sin unge alder til tross har Skjervengen et betydelig knippe politiske verv å se tilbake på. Han var nestleder i partiet og stortingsgruppen.

Jeg påtok meg for mye. Jeg ønsket å se resultater av arbeidet mitt. Dagens system krever politikere som jobber døgnet rundt og i helgene.

I dag ser Skjervengen tilbake på sin politiske karriere og den nye generasjon politikere med vemod

Møter veggen

Det er morsomt å se så mange dyktige unge politikere, men jeg vet at de vil møte veggen, sier han. Skjervengen har tenkt nøye gjennom sitt valg. Han har veiet politikken opp mot andre verdier i livet. Politikken har tapt. Han nyter å være hjemme med ungen sin. Den siste tiden har han hatt pappa-permisjon.

Det er betydelige verdier i livet som ikke handler om politikk. Jeg ønsker meg en jobb som kan kombineres med privatliv. Men jeg er ikke redd for å jobbe hardt i perioder og satse mye.

Han forteller at han fikk mange aha-opplevelser da han ble hjemmeværende.

Først vil han ikke snakke om det. Han er redd for at folk skal synes det er banalt.

Det er de banale og enkle ting som gir livet mitt mening. Gå tur i Frognerparken sammen med ungen min og mate ender.

Han tror at mange politikere går glipp av disse enkle og verdifulle sidene ved livet.

Min opplevelse av livet utenfor politikken illustrerer kanskje hvor isolert og hektisk mange politikere lever, sier han tankefullt, og forteller om hvor godt det føles å kunne ha fri i helgene.

Fredag vet jeg at jeg har hele helgen fri, jeg kan treffe venner eller bare tusle rundt og være sammen med familien. Jeg kan gjøre ting som er vanlig for andre mennesker, men ikke for en politiker

Gamle dogmer

Pål Atle Skjervengen har mange tanker om det politiske systemet.

Verden er i ferd med å endre seg, men de politiske partiene lever på gamle dogmer. Da jeg jobbet med Oslo-politikk, hadde jeg blant annet mye samarbeid med enkelte folk på venstresiden, som Gro Balas (Ap) og Per Eggum Mauseth (SV). Et slikt samarbeid kan man ikke ha på Stortinget, fordi gamle fordommer styrer de politiske konstellasjonene.

Han synes at stortingspolitikken preges for mye av spill for å synliggjøre ulikheten mellom partiene.

Stortingsarbeidet blir for mye en «gutte-lek». Sak og problemanalyse blir underordnet spillet. Samfunnet kan ikke leve med et slikt spill i lengden. Det vil presse seg frem nye arbeidsmåter der den enkelte politiker må stå mer direkte til ansvar. Dette må skje på bekostning av den gamle partistrukturen som krever lojalitet til et vedtatt partiprogram, mener Skjervengen

Tungrodde partier

Han synes også at partiene er for tungrodde, og at stortingspolitikerne blir overstyrt av partiorganisasjonene.

I denne partistyringen blir velgerne borte. Partidemokratiet gjelder kun den engere krets av partifolk, sier Skjervengen.

– Det er de banale og enkle ting som gir livet mitt mening. Gå tur i Frognerparken sammen med ungen min og mate ender.

KRF HAR MISTET FLEST KrF KrF har mistet flest ungdomsledere ut av politikken

Ute:

Berit Aalborg, som gikk av som KrFU-leder i år, satser på studier og ønsker ikke videre engasjement i partiet. Hennes forgjenger, Gunnstein Instefjord, er i dag student og miljøkonsulent i Mellomkirkelig Råd.

Svein Konstali, KrFU-leder 198688, var personlig sekretær for Lars Gunnar Lie i Samferdselsdepartementet, men jobber nå i Bankforeningen.

Kristin Aase fortsatte som aktiv politiker etter at hun gikk av som KrFU-leder i 1986. Hun ble av mange sett på som KrFs største talent. Men etter den harde striden om hennes uttalelser om abortsaken, trakk hun seg helt ut av politikken.

KrF har en gjennomsnittsalder i sin stortingsgruppe på 54 år. Partileder Kjell Magne Bondevik er den yngste i gruppen. Han begynte sin karriere som KrFU-leder, men etter hans tid i ungdomsorganisasjonen er det ingen av KrFU-lederne som har satset på en videre politisk karriere.

SENTERPARTIET har også høy gjennomsnittsalder i sin gruppe. I likhet med KrF er partilederen, Sp-leder Anne Enger Lahnstein, den yngste i partiets stortingsgruppe. Gjennomsnittsalderen er her 52 år. Flere SUL-medlemmer har vært innom forskjellig sekretærarbeid i partiet. Mange av dem har forsvunnet ut igjen, selv om flere av de tidligere SUL-lederne fortsatt er engasjert i sekretærarbeid i partiet

Ute:

Anne Jortveit, SUL-leder i 199091, har satset på en karriere som journalist og er trolig ute av politikken

Fortsatt med:

Hennes forgjenger, Erlend Grimstad, har derimot sikret seg plass i Sps sentralstyre og regnes som en kommende stjerne.

Marit Arnstad hoppet opprinnelig av og ble byråkrat, men lot seg i sommer friste av jobben som leder for Sps sekretariat i Stortinget.

Steinar Næss, som ledet SUL i 198486, har for lengst etablert seg i den viktige rollen som partiets generalsekretær

Ap:

Ute:

Avtroppende AUF-leder Turid Birkeland, som nylig sa nei takk til å bli statsråd i Gros regjering.

Egil Knudsen var AUF-leder forut for Jens Stoltenberg. Han arbeider nå i A-pressen.

Sissel Rønbeck var AUF-leder på 70-tallet, og blant de siste toppolitikerne som har meldt overgang fra politikk til «sivilt» liv

Fortsatt med:

Jens Stoltenberg var AUF-leder før dagens Turid Birkeland overtok. Han er fast møtende varamann på Stortinget og ses av mange som Gros kronprins.

Thorbjørn Jagland var AUF-leder før Egil Knudsen. Jagland er i dag Aps mektige sekretær.

Også Ap har begynt å lide under manglende rekruttering. Det er ikke lenger en selvfølge «å ta de verv som partiet pålegger deg». Samtidig lider AUF som de fleste andre politiske ungdomsorganisasjoner under at samfunnsbevisst ungdom ofte organiserer seg i tverrpolitiske organisasjoner fremfor i de partipolitiske

HØYRE:

Ute:

Kai Henriksen, som mange hadde tippet som en «coming man», har for lengst gått over til næringslivet.

Tidligere statssekretær Bjørn Stordrange har sagt nei takk til en politisk karriere.

Tidligere stortingsrepresentant Morten Steenstrup valgte å forlate politikken til fordel for en karriere som advokat.

Tidligere finansminister og nåværende stortingsrepresentant Arne Skauge har valgt å forlate politikken lenge før partiet var innstilt på å la ham gå.

Skauge går til en jobb som direktør i DnB en jobb han delvis har fungert i, parallelt med stortingsvervet

Fortsatt med:

Børge Brende var leder i Unge Høyre forut for dagens leder Jan Tore Sanner.

Brende er i dag heldagspolitiker som kommunalråd i Trondheim.

Trond Helleland var leder i ungdomsorganisasjonen før Brende. Helleland er i dag leder i Buskerud Høyre.

Dagens partileder, Kaci Kullmann Five, startet sin karriere i toppolitikken som Unge Høyre-leder.

Også lederen i Stortingets finanskomite, Per-Kristian Foss, hadde ledervervet i Unge Høyre som springbrett.

Sveinung Lunde også eks-leder i Unge Høyre har heltidsverv i Oslo Rådhus som kommunalråd for Høyre

FREMSKRITTSPARTIET:

I Frp har de unge fremadstormende fått fremtredende posisjoner i løpet av kort tid.

Den prestisjetunge posten som finanspolitisk talsmann gikk til Tor Mikkel Wara da partiet fordelte vervene i stortingsgruppen. I de store partiene legges det mye mer vekt på alder og ansiennitet når de tunge oppgavene skal fordeles.

Tre tidligere FrpU-ledere sitter i dag på Stortinget. Det gjelder Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara og Jan Erik Fåne. Men på grunn av den store striden i partiet, er det mange som tviler på om disse unge, ideologisk bevisste politikerne vil bli værende i politikken over lengre tid.

Skjervengen har for lengst gitt uttrykk for at han ikke ønsker gjenvalg

SV:

Også i SV er det lettere for de unge å nå frem. En tidligere leder for Sosialistisk Ungdom (SU), Paul Chaffey, er partiets utenrikspolitiske talsmann på Stortinget, mens tidligere SU-leder Kristin Halvorsen innehar den prestisjetunge posten som partiets finanspolitiske talskvinne. Raymond Johansen er byråd i Oslo.

Den sist avgåtte lederen, Lisbeth Rugtvedt, studerer idehistorie. Men hun er ikke fremmed for tanken på å kaste seg inn i politikken igjen

DERFOR SA VI NEI

Kristin Clemet (35), stortingsrepresentant, Høyre, har sagt nei takk til renominasjon til Stortinget: Min hovedbegrunnelse er ønsket om å få en annen erfaring, et ønske om ikke å gjøre politikk til eneste levevei fra jeg slutter på skolen til jeg blir pensjonist.

I min situasjon har ikke familiesituasjonen spilt inn. Jeg vil være i jobb uansett, det vil være like vanskelig eller like lett enten jeg er i politikken eller et annet sted.

Terje Granerud (40), redaktør i Akershus Arbeiderblad, stortingsrepresentant for Ap fra 1977 til 1989: Hovedårsaken til at jeg sa nei til renominasjon, var at jeg fikk den jobben jeg har nå. Jeg hadde ikke noe spesielt ønske om å tre ut akkurat da, jeg likte meg godt på Stortinget. Men jeg følte at hvis jeg skulle ha en sjanse, så måtte jeg passe på da.

Jeg var relativt ung da jeg kom på Stortinget, og følte etter hvert at jeg måtte ha et yrke ved siden av politikken. Det kan være et problem for stortingsrepresentanter at avstanden til yrkeslivet blir for lang.

Bjørn Stordrange (36), advokat, tidligere vararepresentant for Høyre, statssekretær i Justisdepartementet 1989 / 1990: Jeg har levd i grenselandet til politikk gjennom de siste 15 år, litt i politikken, litt utenfor. De siste årene har det vært mest utenfor. Jeg har valgt jus og ikke politikk. Jeg tror ikke man kan etablere seg i politikken uten å ha en faglig praksis. Og jeg trives veldig godt med det jeg gjør nå.

Jeg har sagt nei til en plass på Høyres liste til Stortinget. Jeg har drevet valgkamp for Høyre i fire stortingsvalgkamper, det er nok nå.

Anne Jortveit (25), utdannet sykepleier, journalist, tidligere leder i Senterungdommen: Jeg hadde lyst til å flytte tilbake til venner og familie på Sørlandet. Det å være politiker går ut over familie og venner, det bygger seg opp mye dårlig samvittighet.

Dessuten følte jeg at jeg trengte litt real arbeidslivserfaring, det hadde jeg lite av.

Det er slitsomt å være ungdomspolitiker, det er som å ha muntlig eksamen hver dag. Men jeg savner menneskene, stemningen og det å være i begivenhetenes sentrum.

Kari Gjesteby (45), siviløkonom, nylig avgått justisminister, skal tilbake til Norges Bank: Jeg var sliten etter to år med en veldig tung arbeidsbelastning ved siden av det å ha små barn. Arbeidsmassen var stor. Samtidig er det jo slik at selv om menn deltar mer i arbeidet hjemme, så er det fortsatt kvinnene som er hovedansvarlige for administrasjonen.

Politikken har forandret seg siden jeg kom med første gang på 70-tallet. Det er noe med mediefokuseringen. Jeg tror de unge som trekker seg ut av politikken i dag, ser hvor tøft det kan være. Vi fikk «trene oss» mer under fredeligere forhold den gangen.

Gunnstein Instefjord (27), student og miljøkonsulent i Mellomkirkelig Råd, tidligere KrFU-leder: Jeg har en spennende jobb; så langt har det ikke dukket opp noen jobber i KrF som har vært så attraktive hverken økonomisk eller på andre måter.

Jeg vil ha andre bein å stå på. Jeg tror at mange ungdomspolitikere ser behovet for ikke å bli sugd opp automatisk i det politiske liv uten å ha en «retrettstilling»

PRESSET FOR STORT

JOHAN BUTTEDAHL ENORMT arbeidskrevende. Slik beskriver tidligere parlamentarisk leder i Senterpartiet, Johan Buttedahl, tiden som topp-politiker. Han er på ingen måte overbevist om at innsatsen var verdt prisen, og beskriver en hverdag uten tid for familie og venner. Til slutt blir prisen for høy.

Etter mer enn 20 år som aktiv politiker, hvorav de seks siste som parlamentarisk leder, bestemte Johan Buttedahl seg for å hoppe av karusellen.

I god tid før stortingsvalget høsten 1989 ga han partiledelsen og fylkespartiet beskjed om at han ikke ønsket gjenvalg

Familiehensyn

I dag arbeider han som fylkestannlege i Buskerud. Frem til stortingsvalget høsten 1981 arbeidet han som overtannlege i Øvre Eiker.

Beslutningen ble først og fremst tatt av familiære grunner. Etter over 20 år som politiker ble presset for stort, både på familien og på en selv. Dette ble akseptert, sier Buttedahl.

I løpet av Buttedahls tid som parlamentarisk leder i Sp var partiet både i posisjon og i opposisjon

Belastningen

Jeg har gjennomlevd hva det vil si å sitte med ansvaret for et regjeringsparti og et opposisjonsparti. Det er ingen grunn til å legge skjul på at belastningen var størst i posisjon.

Du ble valgt til Stortinget i 1981. Halvannet år senere ble du parlamentarisk leder. Gikk det for raskt? Det er ingen grunn til å legge skjul på at det ble for raskt opprykk.

Riktignok var jeg blitt valgt til nestleder i partiet vinteren 1981, men overgangen var likevel stor.

Som nyvalgt stortingsrepresentant i sosialkomiteen prøvde Buttedahl i første omgang å dagpendle mellom Stortinget og hjemmet i Øvre Eiker. Det gikk imidlertid ikke mange ukene før han ba om å få tildelt en hybel.

Som parlamentarisk leder for et regjeringsparti ble arbeidsmengden enda større

Enormt press

Presset ble enormt. Det ble lange arbeidsdager, og jeg bodde i realiteten på kontoret. I tillegg var det mye reising.

– I det lengste prøvde jeg å være hjemme på søndagene, men selv ikke det var alltid mulig. I perioder tror jeg det kunne gå uker uten at jeg var hjemme.

Forventningspresset blir lett for stort. Av og til er det ingen tvil om at man gaper for høyt. Selv mener jeg at jeg strakte meg langt nok. I ettertid er det lett å se at jeg var borte veldig mye da barna vokste opp, sier Johan Buttedahl.

GEORG APENES FRYKTER DÅRLIGERE POLITIKERE: . . . og politikerne har seg selv å takke GEORG APENES er bekymret. Han frykter at det politiske liv om få år er befolket med unge «profesjonelle» politikere uten dypt følt politisk engasjement som vil vare. Han frykter at Norge vil få dårligere politikere fordi det vil bli stadig mindre menings- og prestisjefylt å sitte i landets nasjonalforsamling.

Men Datatilsyn-sjefen, med fortid som rikspolitiker for Høyre, er nådeløs i sin dom over politikerne; de har seg selv å takke

Nye maktkanaler

Landet styres ikke av politikerne. Maktutredningen viste allerede for mange år siden at politikerne er fratatt makt og at de har gitt fra seg makt. De eneste som kan gjøre noe med det, er politikerne selv, sier Apenes. Og han er ikke imponert over hva de har gjort så langt med Maktutredningen.

Derfor tror han at stadig flere politisk engasjerte mennesker som ønsker å påvirke samfunnsutviklingen, vil velge andre kanaler enn politikken.

Et råd til dem som vil utrette noe, må bli: Prøv å få jobb som ekspedisjonssjef i et departement, bli utreder i LO eller få direktørtittel i NHO. Samfunnet formes helt andre steder enn på den politiske arena, sier han.

Apenes, tidligere stortingsrepresentant og nå direktør i Datatilsynet, er ikke overrasket over rekrutteringsproblemene i det politiske liv.

Det er dårlig betalt å være politiker, det er ingen som helst slags fallskjermordninger, det er ekstremt hardt arbeid og mer ris enn ros. Mediene er mer opptatt av hvem som sier ting enn hva som sies. En håndfull politikere får all interesse, mens alle andre blir redusert til back-benchere, sier han.

Han frykter at head-hunting om få år blir det vanlige når politikere skal rekrutteres.

Vi kan komme til å oppleve at partiene henter inn flinke, smilende mennesker som er sportsstjerner eller filmstjerner eller andre store ting som ikke har noe med politikk å gjøre. Men partiene vil tro at disse menneskene samler folket eller vekker oppmerksomhet. Og folket vil skjønne mindre og få mindre respekt for politikerne, sier han.

Georg Apenes tror at utviklingen vil føre oss mot stereotypier på den politiske arena.

De vil bli stadig likere både når det gjelder alder og bakgrunn, og de vil være preget av den samme mangel på livserfaring og varig politisk engasjement, sier han.