Av og til får man inntrykk av at partiene kritiserer hverandre bare for å kritisere. Etter valget har det vært borgfred, men nå begynner de politiske diskusjonene – eller "kranglingen",  som mange journalister sier.

Selv syns jeg det er respektløst å kalle politisk debatt for "krangling". At det av og til høres ut som krangling, må mediene selv ta mye av ansvaret for. Den politiske debatten, i Stortinget og i andre fora, er som regel mye mer dannet enn som så.

Men enkelte ganger kan nok politikerne likevel etterlate inntrykk av at de krangler – fordi sakene virker så små eller smålige. Jeg syns f.eks. det er ganske smålig å kritisere statsministeren og Regjeringen for at ikke Hanne Bjurstrøm tiltrer som arbeidsminister med en gang, fordi det visstnok skal føre til at arbeidsmarkedspolitikken og NAV kommer til å gå for lut og kaldt vann frem til jul.  Det er særlig Høyre, og i dag også DN, som har fremmet denne kritikken. DN mener på lederplass i dag at fornyingsministeren, som inntil videre også har fått ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken, får en altfor stor arbeidsbelastning til å makte oppgaven – og at Bjurstrøm kan være for fersk til å håndtere problemene i NAV.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Dette er etter min mening en helt urimelig og ubegrunnet kritikk. Fornyingsministeren, Rigmor Aasrud, har ikke fått ansvaret for hele Arbeids- og inkluderingsdepartementet – kun deler av det. Hun har pr i dag omtrent samme arbeidsbelastning som Victor Norman og Jørgen Kosmo hadde,  og som andre tidligere arbeids- og administrasjonsministre har hatt. Arbeidsdelen av Arbeids- og inkluderingsdepartementet er dessuten godt vant med å rapportere til administrasjons- eller fornyingsministeren, siden det har vært modellen mange ganger før.

Om Bjurstrøm er for uerfaren til å greie oppgaven, gjenstår å se. Med den utdannelsen og erfaringen hun har, bør det være mulig. Hvis hun ikke greier det, er det ikke sikkert det er noe galt med henne – men kanskje snarere med vårt politiske system, som har blitt for innadvendt og selvrekrutterende og for lite åpent for mennesker utenfra.

Jeg tror dessuten vi skal være glade for at Bjurstrøm, med sin statsrådsposisjon, styrker den norske delegasjonen foran klimatoppmøtet i København. For er det én minister som har mye å gjøre i Regjeringen, er det Erik Solheim. Ikke slik å forstå at han ikke kan ha kapasitet til å sette seg inn i både utvilklings- og miljøpolitikken, for det er nok mulig. Men det er vanskelig å være to steder på en gang, og det er nok for tiden et helt reelt problem for en minister som bekler to ombud som hver for seg forutsettes å være meget aktive på den internasjonale scene.

Av og til får man inntrykk av at partiene kritiserer hverandre bare for å kritisere. Etter valget har det vært borgfred, men nå begynner de politiske diskusjonene – eller "kranglingen",  som mange journalister sier.

Selv syns jeg det er respektløst å kalle politisk debatt for "krangling". At det av og til høres ut som krangling, må mediene selv ta mye av ansvaret for. Den politiske debatten, i Stortinget og i andre fora, er som regel mye mer dannet enn som så.

Men enkelte ganger kan nok politikerne likevel etterlate inntrykk av at de krangler – fordi sakene virker så små eller smålige. Jeg syns f.eks. det er ganske smålig å kritisere statsministeren og Regjeringen for at ikke Hanne Bjurstrøm tiltrer som arbeidsminister med en gang, fordi det visstnok skal føre til at arbeidsmarkedspolitikken og NAV kommer til å gå for lut og kaldt vann frem til jul.  Det er særlig Høyre, og i dag også DN, som har fremmet denne kritikken. DN mener på lederplass i dag at fornyingsministeren, som inntil videre også har fått ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken, får en altfor stor arbeidsbelastning til å makte oppgaven – og at Bjurstrøm kan være for fersk til å håndtere problemene i NAV.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er etter min mening en helt urimelig og ubegrunnet kritikk. Fornyingsministeren, Rigmor Aasrud, har ikke fått ansvaret for hele Arbeids- og inkluderingsdepartementet – kun deler av det. Hun har pr i dag omtrent samme arbeidsbelastning som Victor Norman og Jørgen Kosmo hadde,  og som andre tidligere arbeids- og administrasjonsministre har hatt. Arbeidsdelen av Arbeids- og inkluderingsdepartementet er dessuten godt vant med å rapportere til administrasjons- eller fornyingsministeren, siden det har vært modellen mange ganger før.

Om Bjurstrøm er for uerfaren til å greie oppgaven, gjenstår å se. Med den utdannelsen og erfaringen hun har, bør det være mulig. Hvis hun ikke greier det, er det ikke sikkert det er noe galt med henne – men kanskje snarere med vårt politiske system, som har blitt for innadvendt og selvrekrutterende og for lite åpent for mennesker utenfra.

Jeg tror dessuten vi skal være glade for at Bjurstrøm, med sin statsrådsposisjon, styrker den norske delegasjonen foran klimatoppmøtet i København. For er det én minister som har mye å gjøre i Regjeringen, er det Erik Solheim. Ikke slik å forstå at han ikke kan ha kapasitet til å sette seg inn i både utvilklings- og miljøpolitikken, for det er nok mulig. Men det er vanskelig å være to steder på en gang, og det er nok for tiden et helt reelt problem for en minister som bekler to ombud som hver for seg forutsettes å være meget aktive på den internasjonale scene.

For tiden er det Sverige som har formannskapet i EU. Det har vært nok å gripe fatt i – med håndteringen av finanskrisen, forberedelsene til klimatoppmøtet i København og en endelig ratifikasjon av Lisboa-traktaten.

Etter at Irland stemte ja, er det bare Tsjekkia som mangler før traktaten kan settes i kraft. Når det er skjedd, kan EU iverksette sine planer om bl.a. å skaffe seg en fast EU-formann og en egen, felles utenriksminister.

Tsjekkias president, Vaclav Klaus, har nølt lenge. Men nå meldes det at det er håp om en løsning. Etter forhandlinger mellom det svenske formannskapet og den tjekkiske regjering er det muligheter for at man på EUs toppmøte i neste uke kan inngå en avtale som også tilfredsstiller Tsjekkias behov for unntak.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Tsjekkia ble medlem av EU allerede i 2004. Dersom landet nå også underskriver den nye Lisboa-traktaten, er landet fullt ut integrert i et enda mer omfattende europeisk samarbeid. EU vil få større tyngde og bli stadig viktigere, både i møte med globale utfordringer som klimaet – og for lille Norge. Likevel er det ingenting som tyder på at det får noen som helst virkning for vår hjemlige debatt, ettersom EU-saken her, nærmest av hensyn til partiene, er en ikke-sak.

Noen ganger lurer jeg på hva som egentlig skal til for å bevege norske politikere til å interessere seg mer for EU og løfte debatten frem i lyset. En utvidelse av EU fra 15 til 27 land, innføring av euro, finanskrise, klimakrise og et eventuelt medlemskap for Island er visst alt sammen helt uten betydning for Norges situasjon.

Og det er igrunnen rart, for i 1994 var det mange som uttalte at saken ville stille seg helt annerledes dersom sånn eller slik inntraff. Den daværende SV-lederen Erik Solheim, for eksempel, kunne tenke seg å revurdere sitt standpunkt og gå inn i EU hvis og når de østeuropeiske statene ble medlemmer.  Og som det het i et debattinnlegg i Aftenposten for nokså nøyaktig 15 år siden: "SV-lederen venter (..) på Den tsjekkiske republikk, representert ved statsminister Vaclav Klaus".

10 år senere var ventetiden over, og Tsjekkia ble medlem. Men jeg tror ikke vi hørte noe fra Erik Solheim da. Nå er det gått 15 år, og Tsjekkia blir enda mer med, men kommer vi til å høre fra Solheim nå?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror konklusjonen i debattinnlegget i Aftenposten fra den gang står seg godt den dag i dag. For der heter det om Solheim: "Mon det ikke er Klaus og tsjekkerne som kan måtte vente på ham?"

For tiden er det Sverige som har formannskapet i EU. Det har vært nok å gripe fatt i – med håndteringen av finanskrisen, forberedelsene til klimatoppmøtet i København og en endelig ratifikasjon av Lisboa-traktaten.

Etter at Irland stemte ja, er det bare Tsjekkia som mangler før traktaten kan settes i kraft. Når det er skjedd, kan EU iverksette sine planer om bl.a. å skaffe seg en fast EU-formann og en egen, felles utenriksminister.

Tsjekkias president, Vaclav Klaus, har nølt lenge. Men nå meldes det at det er håp om en løsning. Etter forhandlinger mellom det svenske formannskapet og den tjekkiske regjering er det muligheter for at man på EUs toppmøte i neste uke kan inngå en avtale som også tilfredsstiller Tsjekkias behov for unntak.

Tsjekkia ble medlem av EU allerede i 2004. Dersom landet nå også underskriver den nye Lisboa-traktaten, er landet fullt ut integrert i et enda mer omfattende europeisk samarbeid. EU vil få større tyngde og bli stadig viktigere, både i møte med globale utfordringer som klimaet – og for lille Norge. Likevel er det ingenting som tyder på at det får noen som helst virkning for vår hjemlige debatt, ettersom EU-saken her, nærmest av hensyn til partiene, er en ikke-sak.

Noen ganger lurer jeg på hva som egentlig skal til for å bevege norske politikere til å interessere seg mer for EU og løfte debatten frem i lyset. En utvidelse av EU fra 15 til 27 land, innføring av euro, finanskrise, klimakrise og et eventuelt medlemskap for Island er visst alt sammen helt uten betydning for Norges situasjon.

Og det er igrunnen rart, for i 1994 var det mange som uttalte at saken ville stille seg helt annerledes dersom sånn eller slik inntraff. Den daværende SV-lederen Erik Solheim, for eksempel, kunne tenke seg å revurdere sitt standpunkt og gå inn i EU hvis og når de østeuropeiske statene ble medlemmer.  Og som det het i et debattinnlegg i Aftenposten for nokså nøyaktig 15 år siden: "SV-lederen venter (..) på Den tsjekkiske republikk, representert ved statsminister Vaclav Klaus".

10 år senere var ventetiden over, og Tsjekkia ble medlem. Men jeg tror ikke vi hørte noe fra Erik Solheim da. Nå er det gått 15 år, og Tsjekkia blir enda mer med, men kommer vi til å høre fra Solheim nå?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror konklusjonen i debattinnlegget i Aftenposten fra den gang står seg godt den dag i dag. For der heter det om Solheim: "Mon det ikke er Klaus og tsjekkerne som kan måtte vente på ham?"

Pressen skriver aldri så bra som når den skriver om behovet for ytringsfrihet, informasjon og åpenhet. I disse dager svinger den seg til de riktig store høyder for å forklare oss hvor viktig det er å offentliggjøre skattelistene – nærmest i demokratiets navn. I Dagbladet, for eksempel, har til og med redaktøren tatt turen ut av kontoret for å la seg intervjue. Så viktig er altså saken.

Redaktør Aasheim forsvarer Dagbladets dypdykk i skattelistene med at det er en "lang tradisjon for åpenhet i dette landet", og at "innsyn er viktig". Hun mener vi vil se "masse god journalistikk rundt skattelistene" i dagene som kommer. Hun ser muligens noen ulemper ved åpenheten, men mener likevel at det er helt feil å holde listene skjult. Hun kan ikke erindre at noen journalister har begått overtramp rundt skattelistene og mener at vi bare med leve med at listene inneholder mange feil.

Også baksiden av Dagbladet handler om skattelistene. Der skriver Marie Simonsen. Også hun mener – surprise, surprise! – at det er veldig sunt for demokratiet at listene er offentlige.  Hun tillater seg dessuten litt harselas med Datatilsynet og Georg Apenes, som visstnok ikke begrunner sine standpunkter godt nok når han ønsker å være føre vâr i forhold til personvernet.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler – som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer. Det er altså en grunn til at Datatilsynet og Georg Apenes klager på offentliggjøringen av opplysningene om skatten, men ikke om skolen.

Aasheims og Simonsens forsvar for offentliggjøringen av skattelistene ville etterlatt respekt hvis vi virkelig trodde at det var alvorlig ment, og at de ikke hadde noen vikarierende motiver. Men det er det nok dessverre veldig få som tror.

Til Simonsens forsvar må det likevel sies at dagens bakside er bedre enn forsiden.

Pressen skriver aldri så bra som når den skriver om behovet for ytringsfrihet, informasjon og åpenhet. I disse dager svinger den seg til de riktig store høyder for å forklare oss hvor viktig det er å offentliggjøre skattelistene – nærmest i demokratiets navn. I Dagbladet, for eksempel, har til og med redaktøren tatt turen ut av kontoret for å la seg intervjue. Så viktig er altså saken.

Redaktør Aasheim forsvarer Dagbladets dypdykk i skattelistene med at det er en "lang tradisjon for åpenhet i dette landet", og at "innsyn er viktig". Hun mener vi vil se "masse god journalistikk rundt skattelistene" i dagene som kommer. Hun ser muligens noen ulemper ved åpenheten, men mener likevel at det er helt feil å holde listene skjult. Hun kan ikke erindre at noen journalister har begått overtramp rundt skattelistene og mener at vi bare med leve med at listene inneholder mange feil.

Også baksiden av Dagbladet handler om skattelistene. Der skriver Marie Simonsen. Også hun mener – surprise, surprise! – at det er veldig sunt for demokratiet at listene er offentlige.  Hun tillater seg dessuten litt harselas med Datatilsynet og Georg Apenes, som visstnok ikke begrunner sine standpunkter godt nok når han ønsker å være føre vâr i forhold til personvernet.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Intet kunne forbause mindre enn at Aasheim og Simonsen mener det de mener. Det jeg er mer forbauset over, er mangelen på prinsipper. Jeg har nemlig ikke sett noen journalister i Dagbladet (og knapt nok noen journalister overhodet) som skriver like høystemt om behovet for åpenhet om skolen. Snarere tvert om: Marie Simonsen er blant dem som aktivt har uttalt, i likhet med SV, at hun syns det er betenkelig å offentliggjøre skolenes faglige resultater.

Men hva er den prinsipielle forskjellen mellom åpenhet om skatten og om skolen? Er skatten vi betaler viktigere enn kvaliteten på skolen?

Selvsagt kan det ikke argumenteres prinsipielt for at det bør være åpenhet om skatten og ikke om skolen. Derimot kan det kanskje argumenteres for det motsatte: Skattelistene inneholder nemlig (ofte feilaktige) opplysninger om individer, mens skolelistene bare inneholder opplysninger om skoler – som nettopp ikke kan henføres til bestemte individer. Det er altså en grunn til at Datatilsynet og Georg Apenes klager på offentliggjøringen av opplysningene om skatten, men ikke om skolen.

Aasheims og Simonsens forsvar for offentliggjøringen av skattelistene ville etterlatt respekt hvis vi virkelig trodde at det var alvorlig ment, og at de ikke hadde noen vikarierende motiver. Men det er det nok dessverre veldig få som tror.

Til Simonsens forsvar må det likevel sies at dagens bakside er bedre enn forsiden.

Den nye regjeringen er stolt av at den er så representativ for Norges befolkning.

Flere regjeringsmedlemmer mener at det er et mål at regjeringen i størst mulig grad er et speilbilde av befolkningen for øvrig. Enkelte kommentatorer har riktig nok bemerket at det mangler en innvandrer i Regjeringen, men la nå det fare. Det er tross alt både unge og gamle i Regjeringen, det er kvinner og menn, og det er folk fra hele landet. Ifølge statsministeren er det til og med bra at regjeringsmedlemmene kommer fra tre forskjellige partier.

Men hvorfor ikke ta med alle partiene? Da ville jo regjeringen bli enda mer representativ.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Den nye regjeringen er stolt av at den er så representativ for Norges befolkning.

Flere regjeringsmedlemmer mener at det er et mål at regjeringen i størst mulig grad er et speilbilde av befolkningen for øvrig. Enkelte kommentatorer har riktig nok bemerket at det mangler en innvandrer i Regjeringen, men la nå det fare. Det er tross alt både unge og gamle i Regjeringen, det er kvinner og menn, og det er folk fra hele landet. Ifølge statsministeren er det til og med bra at regjeringsmedlemmene kommer fra tre forskjellige partier.

Men hvorfor ikke ta med alle partiene? Da ville jo regjeringen bli enda mer representativ.

Den nye Stoltenberg-regjeringen etterlater en følelse av déjà vu. Ikke bare fordi Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er tilbake i regjering, men også fordi Thorbjørn Jaglands gamle kongstanke om en samordningsminister ved Statsministerens kontor nå igjen ser dagens lys. Sist var det Terje Rød-Larsen som var tiltenkt rollen, men som mange husker, gikk det galt. Først fordi saken var dårlig forberedt og klossete håndtert – dernest fordi Rød-Larsen måtte forlate regjeringen.

Egentlig er det fornyings- og administrasjonsministeren som er regjeringens samordningsminister. Men administrasjons- ministeren og administrasjonsdepartementet har sjelden hatt tilstrekkelig pondus til å spille en slik rolle. I møte med Finansdepartementet, som ofte har et litt annet syn på hva som er viktig og riktig samordningspolitikk, er det som regel administrasjonsdepartementet som må gi seg. Administrasjons- departementet, enten det heter noe med "fornying" eller "modernisering", er altså ikke tungt nok til virkelig å forestå den nødvendige samordning i en regjering.

Samtidig er det naturlig at mye av samordningsarbeidet foregår på Statsministerens kontor – SMK. Kontoret har da også vokst betydelig de siste tiår bl.a. for å kunne makte denne oppgaven. Men fortsatt er SMK ganske svakt i forhold til statsministerkontorer i andre land, samtidig som fagdepartementene i Norge er sterke. Dette viser seg bl.a. ved at statsrådene hver for seg har ganske stor makt, hvilket er positivt – men det fører også til en suboptimalisering og en sektororientering som svekker helheten i styringen av landet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Isolert sett er det derfor ganske fornuftig å opprette en statsråd for samordning. Denne gangen kan det dessuten gå bra, fordi rollen antagelig allerede er nokså befestet i praksis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har i praksis hatt denne rollen en god stund allerede. Forskjellen nå blir at han kan møte i Stortinget, sitte ved Regjeringens og Kongens bord, delta i Regjeringens forhandlinger, være vikar for statsministeren og generelt få en større autoritet både innad og utad.

Baksiden av medaljen – og ironien i det hele – er at utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen i seg selv er et eksempel på at samordningsbehovene vokser. Regjeringen eser nå ut med ytterligere ett medlem, slik at det blir 20 statsråder, inklusive statsministeren. Det er altfor mange og en viktig årsak til at samordningsbehovene og -problemene er så store. Hadde antall regjeringsmedlemmer vært f.eks. ti, ville det heller ikke vært behov for noen egen minister for samordning.

Vi er i ferd med å få et A-lag og et B-lag i den norske regjering. Regjeringene er blitt altfor store til at de kan gjøre det de skal gjøre, på en effektiv måte. Vi har derfor fått et A-lag som består av statsministeren, finansministeren og partilederne – og nå høyst sannsynlig også samordningsministeren. Med tre partier i regjering vil det i praksis si tre – seks personer. Resten av regjeringen er et B-lag som i stadig større grad ser ut til å måtte spise i seg det A-laget har bestemt.  Det er uheldig, siden både A-laget og B-laget, formelt og konstitusjonelt, har nøyaktig like mye ansvar.

Den nye Stoltenberg-regjeringen etterlater en følelse av déjà vu. Ikke bare fordi Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er tilbake i regjering, men også fordi Thorbjørn Jaglands gamle kongstanke om en samordningsminister ved Statsministerens kontor nå igjen ser dagens lys. Sist var det Terje Rød-Larsen som var tiltenkt rollen, men som mange husker, gikk det galt. Først fordi saken var dårlig forberedt og klossete håndtert – dernest fordi Rød-Larsen måtte forlate regjeringen.

Egentlig er det fornyings- og administrasjonsministeren som er regjeringens samordningsminister. Men administrasjons- ministeren og administrasjonsdepartementet har sjelden hatt tilstrekkelig pondus til å spille en slik rolle. I møte med Finansdepartementet, som ofte har et litt annet syn på hva som er viktig og riktig samordningspolitikk, er det som regel administrasjonsdepartementet som må gi seg. Administrasjons- departementet, enten det heter noe med "fornying" eller "modernisering", er altså ikke tungt nok til virkelig å forestå den nødvendige samordning i en regjering.

Samtidig er det naturlig at mye av samordningsarbeidet foregår på Statsministerens kontor – SMK. Kontoret har da også vokst betydelig de siste tiår bl.a. for å kunne makte denne oppgaven. Men fortsatt er SMK ganske svakt i forhold til statsministerkontorer i andre land, samtidig som fagdepartementene i Norge er sterke. Dette viser seg bl.a. ved at statsrådene hver for seg har ganske stor makt, hvilket er positivt – men det fører også til en suboptimalisering og en sektororientering som svekker helheten i styringen av landet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Isolert sett er det derfor ganske fornuftig å opprette en statsråd for samordning. Denne gangen kan det dessuten gå bra, fordi rollen antagelig allerede er nokså befestet i praksis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har i praksis hatt denne rollen en god stund allerede. Forskjellen nå blir at han kan møte i Stortinget, sitte ved Regjeringens og Kongens bord, delta i Regjeringens forhandlinger, være vikar for statsministeren og generelt få en større autoritet både innad og utad.

Baksiden av medaljen – og ironien i det hele – er at utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen i seg selv er et eksempel på at samordningsbehovene vokser. Regjeringen eser nå ut med ytterligere ett medlem, slik at det blir 20 statsråder, inklusive statsministeren. Det er altfor mange og en viktig årsak til at samordningsbehovene og -problemene er så store. Hadde antall regjeringsmedlemmer vært f.eks. ti, ville det heller ikke vært behov for noen egen minister for samordning.

Vi er i ferd med å få et A-lag og et B-lag i den norske regjering. Regjeringene er blitt altfor store til at de kan gjøre det de skal gjøre, på en effektiv måte. Vi har derfor fått et A-lag som består av statsministeren, finansministeren og partilederne – og nå høyst sannsynlig også samordningsministeren. Med tre partier i regjering vil det i praksis si tre – seks personer. Resten av regjeringen er et B-lag som i stadig større grad ser ut til å måtte spise i seg det A-laget har bestemt.  Det er uheldig, siden både A-laget og B-laget, formelt og konstitusjonelt, har nøyaktig like mye ansvar.