Samordningsministeren

Den nye Stoltenberg-regjeringen etterlater en følelse av déjà vu. Ikke bare fordi Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er tilbake i regjering, men også fordi Thorbjørn Jaglands gamle kongstanke om en samordningsminister ved Statsministerens kontor nå igjen ser dagens lys. Sist var det Terje Rød-Larsen som var tiltenkt rollen, men som mange husker, gikk det galt. Først fordi saken var dårlig forberedt og klossete håndtert – dernest fordi Rød-Larsen måtte forlate regjeringen.

Egentlig er det fornyings- og administrasjonsministeren som er regjeringens samordningsminister. Men administrasjons- ministeren og administrasjonsdepartementet har sjelden hatt tilstrekkelig pondus til å spille en slik rolle. I møte med Finansdepartementet, som ofte har et litt annet syn på hva som er viktig og riktig samordningspolitikk, er det som regel administrasjonsdepartementet som må gi seg. Administrasjons- departementet, enten det heter noe med "fornying" eller "modernisering", er altså ikke tungt nok til virkelig å forestå den nødvendige samordning i en regjering.

Samtidig er det naturlig at mye av samordningsarbeidet foregår på Statsministerens kontor – SMK. Kontoret har da også vokst betydelig de siste tiår bl.a. for å kunne makte denne oppgaven. Men fortsatt er SMK ganske svakt i forhold til statsministerkontorer i andre land, samtidig som fagdepartementene i Norge er sterke. Dette viser seg bl.a. ved at statsrådene hver for seg har ganske stor makt, hvilket er positivt – men det fører også til en suboptimalisering og en sektororientering som svekker helheten i styringen av landet.

Isolert sett er det derfor ganske fornuftig å opprette en statsråd for samordning. Denne gangen kan det dessuten gå bra, fordi rollen antagelig allerede er nokså befestet i praksis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har i praksis hatt denne rollen en god stund allerede. Forskjellen nå blir at han kan møte i Stortinget, sitte ved Regjeringens og Kongens bord, delta i Regjeringens forhandlinger, være vikar for statsministeren og generelt få en større autoritet både innad og utad.

Baksiden av medaljen – og ironien i det hele – er at utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen i seg selv er et eksempel på at samordningsbehovene vokser. Regjeringen eser nå ut med ytterligere ett medlem, slik at det blir 20 statsråder, inklusive statsministeren. Det er altfor mange og en viktig årsak til at samordningsbehovene og -problemene er så store. Hadde antall regjeringsmedlemmer vært f.eks. ti, ville det heller ikke vært behov for noen egen minister for samordning.

Vi er i ferd med å få et A-lag og et B-lag i den norske regjering. Regjeringene er blitt altfor store til at de kan gjøre det de skal gjøre, på en effektiv måte. Vi har derfor fått et A-lag som består av statsministeren, finansministeren og partilederne – og nå høyst sannsynlig også samordningsministeren. Med tre partier i regjering vil det i praksis si tre – seks personer. Resten av regjeringen er et B-lag som i stadig større grad ser ut til å måtte spise i seg det A-laget har bestemt.  Det er uheldig, siden både A-laget og B-laget, formelt og konstitusjonelt, har nøyaktig like mye ansvar.

7 kommentarer
    1. Det er en styrke å ha en stor spennvidde i et lederteam. Når norsk rikspolitikk slipper til svært unge talenter, som deretter forlater politikken, og skaffer seg en bredere erfaring, er det selvsagt duket for déjà vu-opplevelser når de vender tilbake. Men rikspolitikken trenger bredere samfunnskontakt, ikke smalere! Tror nok min generasjon av 46-modeller synes det er OK at regjeringen ikke bare består av ungdommer under 50 år!

    2. Modernisering krever gjennomføringskraft i bunn. Når arbeid av naturlige grunner har blitt lagt sammen med NAV mangler det. Fornyingsdepartementets skjebne illustreres godt av at det i tillegg til Statens pensjonskasse, konkurransetilsynet, arbeidsgiverpolitikken, IKT-direktorat også skal bestyre kirken og samepolitikken. “Regjeringens roteloft”.

    3. Bra innlegg. Med 10 statsråder i stedet for 20 hadde mye vært annerledes. Næringsdep. kunne samlet det meste av næringer, og kanskje kunne også utenriks, politi og forsvar vært samlet under parolen sikkerhet?

      En regjering med ti statsråder under Stoltenberg kunne for eksempel hatt følgende A-lag:
      Finansminister Schjøtt-Pedersen
      Sikkerhetsminister Solheim
      Utdanningsminister Halvorsen
      Næringslivsminister Giske
      Arbeidslivsminister Strøm-Erichsen
      Transportminister Kleppa
      Kommunalminister Navarsete
      Helseminister Støre
      Familieminister Huitfeldt
      Kulturminister Henriksen (han fra AUF)

      Litt yngre, litt slankere, litt mer toppet.

    4. 10 ministre er for lite. Det gir ikke tilstrekkelig mange saker en politisk behandling, og vi ville tatt et skritt tilbake mot embetsstaten. I praksis betyr det mer av sosialdemokratisk politikk uansett regjering. Det er få andre land som det er naturlig å sammenligne med som har bare et titalls statsråder. Sveits med sine sju er et unntakstilfelle.

      Prisen er at det blir et A-lag og et B-lag blant statsrådene, men det er ingen stor omkostning. Det er tvert om en grei og pragmatisk ordning.

    5. Deja vu handler vel mest om en litt sliten hjerne som ikke kobler helt riktig.

      Enkelte ting er gamle, men ikke utdatert. SOm gamle grekere, til dømes. Andre ting dør som døgnfluer. At man har sett noe før, trenger ikke nødvendigvis være negativt.

      Clemet kjenner sikkert til Heraklit. Man kan ikke trå ned i samme elv to ganger. Både en selv og elven vil være endret siden sist.

      Ting synes kanskje likt for Clemet. Hun tar feil.
      Derfor: Å trekke inn Rød-Larsen i denne sammenheng for å minne om en tidligere fadese, virker litt smålig.

    6. Enig i KC sine kommentarer – en nyanse/tillegg er at statsrådposisjoner ikke burde være utdanningsposter – mao unge talenter burde gjerne jobbe for (og under) en person med arbeids og livserfaring.

      En statsråd bør være en med kompetanse og erfaring – en person en kan respektere uansett sin arbeidstitel.

      En statsminister eller partileder som setter in “unge talenter” bare fordi disse har vært ledende i ungdomsorganisasjonene og for å utvikle slike “talenter” viser ikke respekt for de viktigte arbeidsoppgavene som det er (eller burde være) å være statsråd – og viser sin disrepekt for det norske folk (en om noe pompøs uttalelse ifra min side).

      Med færre statsråder, ville slike “unge talenter” kunne få bryne seg under en ledende statsråd og derved til egne seg verdifull erfaring. Det ville antagligvis være bedre for deres personlige utvikling såvel som for regjeringen de arbeider i.

    7. At Regjeringen etterlater inntrykk av déjà vu var ikke negativt ment. Jeg er enig med Bergo. Jeg mener dessuten at mange kommentatorer nå misforstår samordningsministerens rolle når de bare tror at han skal samordne de tre partiene. Samordningsoppgaven er svært stor og krevende i regjeringskvartalet uansett hvordan regjeringen er sammensatt. Jeg kan forøvrig være enig i at 10 statsråder kanskje er lite, men jeg er uenig i at det er uproblematisk med et A-lag og B-lag. For at det skal bli uproblematisk, må det på en eller annen måte formaliseres. Hilsen Kristin

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg