Fortsatt er det for tidlig å si noe helt bastant om hva slags valg 2019-valget var.

Noen bruker enormt store ord, som politisk “jordskjelv” og “sjokkvalg”.

Men noe sjokk kan det umulig ha vært.

Pollofpolls.no traff nesten blink med sin prognose, og gjennomsnittet av målingene lå veldig nær resultatet.

Men selvsagt: Dette gjelder i landet som helhet. I enkelte kommuner har det sikkert inntruffet både sjokk og jordskjelv.

Noen forsøker også å komme med én stor forklaring på det som skjedde i dette valget. Mange sier at det var et protestvalg, og det kan vanskelig bestrides. Mange mennesker har protestert mot sentrum og sentralisering, bompenger og bompengemotstand.

Andre forsøker å ikle valgresultatet en politisk fortelling om at det “blåser en rødgrønn vind over landet”, men denne forklaringen halter.

De tre røde partiene, Arbeiderpartiet, SV og Rødt, har samlet gått tilbake med 4,4 prosentpoeng. Det skyldes at fremgangen for Rødt og SV er mye mindre enn tilbakegangen for Arbeiderpartiet. Fremgangen for SV siden stortingsvalget i 2017 er 0,1 prosentpoeng.

Så alt oppsummert er det røde feltet blitt mindre, men det har blitt rødere. Ved 2015-valget var SV og Rødts andel av de røde stemmene ca. 16 prosent. I 2019 er andelen ca. 28 prosent.

Den grønne bølgen må deles i to – nemlig i Senterpartiets formidable fremgang på 5,9 prosentpoeng og MDGs mer moderate fremgang på 2,6 prosentpoeng, som for øvrig ikke er så langt unna bompengepartiet FNBs resultat på 2,4 prosent.

At disse to grønne tendensene ikke kan slås sammen til én grønn bølge, bør være åpenbart for de fleste. MDG og Senterpartiet står vel i utgangspunktet like langt fra hverandre i klimapolitikken (og i en del andre spørsmål) som Venstre og Fremskrittspartiet gjør. Trygve Slagsvold Vedums avvisning av regjeringssamarbeid med MDG behøver ikke vare evig, men avstanden mellom partiene i klimapolitikken vil nok ikke forsvinne med det første.

Den siste forklaringen som går igjen, er at dette var et klimavalg, og at det er et frampek mot valget i 2021, som også blir et klimavalg.

Jeg syns det er gode grunner til at 2021 bør være et klima- og EØS-valg, fordi EU og klimapolitikken må sees i sammenheng og på grunn av den politiske situasjonen som nå avtegner seg, noe jeg skrev om forleden.

Etter at valgresultatet som kom på mandag, har sunket litt mer inn, er jeg imidlertid ikke like overbevist om at det vi nå har sett, var et klimavalg. Samtidig er jeg blitt mer sikker på at jeg ikke tror MDG, slik partiet er i dag, kan være en ledende kraft, slik mange kanskje oppfatter at partiet er i dag, dersom vi virkelig skal få et ordentlig klimavalg.

La meg forsøke å forklare hvorfor:

1.

Velgerne kan forbausende raskt forandre oppfatning om hva som er viktig. I 2013 var helse viktigst for velgerne, mens miljø (altså klima) kom på fjerdeplass. I 2017 var innvandring viktigst, mens klima kom på annen plass. Hva velgerne mener er viktigst akkurat nå, vet vi ikke, fordi vi ikke har tilsvarende forskning å bygge på, men det kan jo være at klima har seilt opp på første plass, slik det gjorde i Danmark ved siste valg. Men NB: Metodene for å undersøke dette er forskjellig i Norge og Danmark. I Danmark er det en enkel meningsmåling – i Norge er dette en del av den omfattende og mer solide valgforskningen i regi av Institutt for samfunnsforskning og UiO.

Mange vil nok synes at det eneste riktige er at klima er velgernes viktigste sak i lang tid fremover. Men velgerne er troløse. Jeg tror for eksempel at de raskt vil reagere ved å prioritere annerledes, dersom det inntreffer en økonomisk krise. Velgerne vil også raskt kunne snu, dersom de oppdager at klimatiltakene som gjennomføres, er ineffektive og dyre, eller hvis de er til for stor plage.

2.

Jeg er altså også usikker på om 2019 virkelig var et klimavalg. Politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim, som ingen kan beskylde for ikke å interessere seg for klima og miljø, har spilt inn en liten video som fremstår som en reality check: MDG gikk altså frem med 2,6 prosentpoeng, hvilket er en pen fremgang for et relativt lite parti. Men hva skjedde med de andre såkalte miljøpartiene? Det er sikkert uenighet om hvilke partier som fortjener betegnelsen “miljøparti”, men ifølge Alstadheim har MDG selv kategorisert SV, Venstre og KrF som miljøpartier. Og hvordan gikk det med dem? SV gikk frem 2 prosentpoeng, mens Venstre og KrF gikk tilbake med henholdsvis 1,6 og 1,4 prosentpoeng. Til sammen gir det en fremgang på 1,6 prosentpoeng for de fire miljøpartiene. (Alstadheim kom til et litt lavere tall, fordi litt færre stemmer var talt opp da han spilte inn videoen.)

Og for den interesse det måtte ha: Den samlede fremgangen for de fire miljøpartiene siden stortingsvalget i 2017 er på 3 prosentpoeng, i all hovedsak takket være MDG.

De fire miljøpartiene oppnådde til sammen vel 20 prosent av stemmene på mandag.

Betyr det at det er så få som mener at klima er viktig, eller som setter klima først?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror at mange flere rangerer klima som en svært viktig sak, men at de enten syns at andre partier enn disse fire har gode (nok) løsninger på klimaproblemene, og/eller at de også er opptatt av andre saker som de tar hensyn til når de stemmer.

3.

Men selv om det ikke er åpenbart at dette var et klimavalg på nasjonalt nivå, så var det kanskje et klimavalg i en del av de store byene?

Mønsteret er ikke så tydelig som vi kanskje skulle tro. MDG har gjort det bra og mindre bra i mange typer kommuner. Spriket er stort, også mellom de store byene. Partiet får ca. 10 prosent i Bergen og Trondheim, men bare 6,5 prosent i Stavanger og 4,7 prosent i Ålesund, som begge dermed ligger under landsgjennomsnittet.

Alt i alt er det Oslo som skiller seg ut. Her fikk MDG imponerende 15,2 prosent av stemmene, hvilket er en fremgang på hele 7 prosentpoeng. Partiet har særlig fått mange stemmer i indre by, men også en del i Oslo vest. I Groruddalen og Søndre Nordstrand, altså i ytre by øst, er MDG ikke særlig populært, og også Arbeiderpartiet har antagelig blitt straffet her på grunn av samarbeidet med MDG. Det er i hvert fall her bompengepartiet er mest populært.

Så spørsmålet er om dette svært fine resultatet for MDG i Oslo er et resultat av et lokalt klimavalg?

Jeg tror svaret på det er ja for et visst segment av befolkningen, særlig unge mennesker i indre by, som lett beveger seg rundt uten bil, og delvis blant “nikkersadelen” i Oslo vest, som har el-bil og liker å sykle til jobben.

MDG har greid å få kollektivtransport, sykkelstier og begrensninger på biltrafikken, som har begrenset klimaeffekt, til å bli viktige symboler og markører på klimaengasjementet til disse gruppene.

Mange er sikkert også begeistret for MDGs lederskikkelse i Oslo, Lan Marie Berg, som tydelig viser at hun er engasjert i en sak hun tror på.

Men uansett om vi kaller politikken som føres i Oslo for klimapolitikk eller noe annet, så er den så langt lite samlende. Den virker snarere polariserende. På mange måter minner den mer om en form for identitetspolitikk som deler Oslo på en litt ny måte. Politikken har vært symboltung og synlig, og den har styrket seg i møte med mye tåpelig kritikk – mens klimapolitikk som virkelig monner, har vært langt mindre synlig. Bare fire av ni løfter på klima- og miljøområdet er innfridd, ifølge en oversikt Aftenposten har laget.

4.

Når et parti, som lenge har vært lite og ubetydelig, vokser og søker makt, vil det normalt oppleve at flere vil sette søkelyset på det. Det skjedde med Fremskrittspartiet, det har skjedd med SV, og det skjer med Rødt. Når MDG nå er blitt større og kanskje vil søke regjeringsmakt, bør det skje med dette partiet også.

Da er det særlig fire forhold jeg syns mediene og politiske konkurrenter bør se nærmere på:

For det første bør man undersøke realismen i MDGs program. MDG vil raskt legge ned og fase ut våre viktigste eksportnæringer, og det vil gjerne ha nullvekst eller negativ økonomisk vekst. Samtidig går partiet inn for enormt kostbare tiltak og reformer. Jeg betrakter programmet som helt urealistisk og en vei frem mot nullutslippssamfunnet som ikke vil føre frem. Jeg skal gi MDG ros for å innrømme at negativ vekst vil få følger, men partiet snakker om dette i svært generelle termer. Foreløpig har vi hørt veldig lite om hvilke faktiske konsekvenser en slik politikk vil ha og hvordan den konkret skal gjennomføres uten enormt store skadevirkninger og et skyhøyt konfliktnivå. Men dette må nå bli tema, hvis MDG nærmer seg regjeringskontorene.

For det andre bør man reise spørsmål om hvorvidt det er riktig å søke såpass mye konflikt som MDG gjør, dersom vi virkelig skal greie å løse vår tids største utfordring. Jeg syns det er underlig at et parti, som brenner så sterkt for en sak og mener at den må gå foran alt annet, ikke har en mer inkluderende og forståelsesfull tone overfor dem som føler seg rammet og er frustrert over den politikken som føres. Når Lan Marie Berg roper ut at MDG “elsker bomringen”, så er det det motsatte av å strekke ut en hånd for å få med seg flere i kampen for klimaet. Skal man få med skeptikerne, er det riktigere å se på bomringen som et nødvendig onde og forklare hvorfor den er det. Det er også slike utsagn som gjør at jeg av og til får sterkere assosiasjoner til identitetspolitikk – av en oss mot dem-politikk – enn til klimapolitikk. Arve Hjelseth skrev for øvrig godt om dette i VG i går.

For det tredje bør man utforske MDGs forhold til EØS og EU. EU er veldig viktig for Europas, verdens og Norges klimapolitikk, og vi vet hvor de andre partiene står: Frp er for EØS- og mot EU-medlemskap. Venstre er for EØS og blir kanskje for EU. KrF er for EØS og mot EU. Høyre er for EØS og for EU. Arbeiderpartiet er for EØS og for tiden litt uklart om EU. Senterpartiet er mot EØS og mot EU. SV er mot EØS og mot EU. Rødt er mot EØS og mot EU.

Men hva mener MDG?

Det er uklart.

MDG konstaterer at EØS og EU eksisterer og vil selvsagt forholde seg til EØS, så lenge vi er medlem av EØS. Men jeg greier ikke å spore noen selvstendige oppfatninger hos MDG om hverken EØS eller EU.

Jeg antar at det betyr at folk i partiet har delte meninger om dette, og at partiet trenger tid for å ta et standpunkt. Mitt håp er at MDG lander på å stille seg positivt til EØS og EU, slik deres grønne søsterpartier i Europa gjør.

Vi trenger et forpliktende internasjonalt samarbeid om klimaet.

Og skulle Ap, Rødt, SV, MDG og Sp sammen vinne valget i 2021, kan det bli viktig at MDG har tatt stilling for EØS og kanskje også EU.

I denne saken er det derfor all mulig grunn til å ønske MDG lykke til med en krevende og svært viktig debatt.

Og for det fjerde: Vil vi se at MDG reelt er et blokkuavhengig parti, slik MDG-politikerne sier – eller ser vi konturene av et parti som mer permanent vil plassere seg til venstre for sentrum?

Inntrykket som etterlates for tiden, er mest det siste.

Hadde partiet vært reelt blokkuavhengig, hadde det brukt dette som et maktmiddel for å få gjennomslag i forhandlinger. I Oslo er det nå mulig å bytte side – men når dette avvises tvert før MDG overhodet har fått gjennomslag for et eneste krav i byrådsforhandlinger med Arbeiderpartiet og SV (og etter hvert i forhandlinger med Rødt), så tyder ikke det på blokkuavhengighet.

MDG har tidligere sagt at det ikke kan samarbeide til høyre, fordi det ikke kan samarbeide med Frp eller FNB. Men i Stavanger samarbeider MDG nå med bompengepartiet – og i Oslo er det ikke nødvendig å samarbeide med noen av dem.

Det virker også som partiet forholder seg annerledes til egne høyresidestandpunkter enn til egne venstresidestandpunkter, og at høyresidestandpunkter, som for eksempel fritt skolevalg eller private i velferden, lettere forhandles bort. Høyresiden fremstilles også som mer uspiselig enn venstresiden i saker der Høyre og Arbeiderpartiet i realiteten mener det samme.

Ettersom tiden går, og vi ikke ser tegn til noe annet, tror jeg nok at stadig flere vil oppfatte partiet som en del av venstresiden i norsk politikk. Det blir spennende å se om krefter som virkelig vil at partiet skal være blokkuavhengig, får større gjennomslag.

Uansett hva som skjer, kommer det nok en debatt om de andre partienes forhold til MDG, og vice versa, i tiden som kommer.

Bør for eksempel Høyre og Arbeiderpartiet kunne samarbeide med MDG på nasjonalt nivå?

Det har vært tema de siste dagene, både i NRKs politisk kvarter i morges og i mange andre medier, og det er åpenbart et tema som (foreløpig?) vekker sterk strid i Arbeiderpartiet og ikke minst i LO.

Det vil også vekke strid i deler av Høyre, men Høyre slipper å forholde seg til LO på samme måte.

Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet vil akseptere MDGs mest outrerte standpunkter. Men samtidig har historien vist at det som fremstår som et utenkelig samarbeid, kan bli tenkelig likevel.

Det skal bli spennende å følge klimasakens utvikling i norsk politikk – både når det gjelder velgernes preferanser og hvordan partiene håndterer klimasaken.

Noen av partiene merker nok at MDG utfordrer dem nå.

Gradvis vil vi nok se at flere også utfordrer MDG.