Av og til får man inntrykk av at partiene kritiserer hverandre bare for å kritisere. Etter valget har det vært borgfred, men nå begynner de politiske diskusjonene – eller "kranglingen", som mange journalister sier.
Selv syns jeg det er respektløst å kalle politisk debatt for "krangling". At det av og til høres ut som krangling, må mediene selv ta mye av ansvaret for. Den politiske debatten, i Stortinget og i andre fora, er som regel mye mer dannet enn som så.
Men enkelte ganger kan nok politikerne likevel etterlate inntrykk av at de krangler – fordi sakene virker så små eller smålige. Jeg syns f.eks. det er ganske smålig å kritisere statsministeren og Regjeringen for at ikke Hanne Bjurstrøm tiltrer som arbeidsminister med en gang, fordi det visstnok skal føre til at arbeidsmarkedspolitikken og NAV kommer til å gå for lut og kaldt vann frem til jul. Det er særlig Høyre, og i dag også DN, som har fremmet denne kritikken. DN mener på lederplass i dag at fornyingsministeren, som inntil videre også har fått ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken, får en altfor stor arbeidsbelastning til å makte oppgaven – og at Bjurstrøm kan være for fersk til å håndtere problemene i NAV.
Dette er etter min mening en helt urimelig og ubegrunnet kritikk. Fornyingsministeren, Rigmor Aasrud, har ikke fått ansvaret for hele Arbeids- og inkluderingsdepartementet – kun deler av det. Hun har pr i dag omtrent samme arbeidsbelastning som Victor Norman og Jørgen Kosmo hadde, og som andre tidligere arbeids- og administrasjonsministre har hatt. Arbeidsdelen av Arbeids- og inkluderingsdepartementet er dessuten godt vant med å rapportere til administrasjons- eller fornyingsministeren, siden det har vært modellen mange ganger før.
Om Bjurstrøm er for uerfaren til å greie oppgaven, gjenstår å se. Med den utdannelsen og erfaringen hun har, bør det være mulig. Hvis hun ikke greier det, er det ikke sikkert det er noe galt med henne – men kanskje snarere med vårt politiske system, som har blitt for innadvendt og selvrekrutterende og for lite åpent for mennesker utenfra.
Jeg tror dessuten vi skal være glade for at Bjurstrøm, med sin statsrådsposisjon, styrker den norske delegasjonen foran klimatoppmøtet i København. For er det én minister som har mye å gjøre i Regjeringen, er det Erik Solheim. Ikke slik å forstå at han ikke kan ha kapasitet til å sette seg inn i både utvilklings- og miljøpolitikken, for det er nok mulig. Men det er vanskelig å være to steder på en gang, og det er nok for tiden et helt reelt problem for en minister som bekler to ombud som hver for seg forutsettes å være meget aktive på den internasjonale scene.