Sykefravær og arbeidsmoral

  • 07.12.2009 kl.14:08 i Blogg
I en kronikk i Aftenposten på torsdag skrev Kjetil van der Wel, Espen Dahl og Knut Halvorssen, som holder til ved Høgskolen i Oslo, at jeg og andre mener at økt bruk av trygdeytelser skyldes fallende arbeidsmoral, og at det er et uttrykk for "moralsk panikk". De mener dessuten at vi tar feil. Trygdebruken øker ikke, arbeidsmoralen faller ikke, og det er heller ikke et mål å endre trygdeadferden, mener de. 

Det er flere problemer med dette innlegget. 

For det første: Mine synspunkter gjengis feil. Jeg mener ikke at økte trygdeutgifter eller sykefravær bare eller hovedsakelig skyldes svekket arbeidsmoral. VG har forsøkt å tolke meg slik i et intervju jeg ga i forbindelse med at Civita ga ut et notat om uføreksplosjonen. Men det jeg egentlig har sagt og mener, fremgår bl.a. av et innlegg jeg hadde i Aftenposten 1.12. og av det jeg har skrevet her på bloggen min før. 

Det er mange årsaker til sykefravær og uførhet, og den enkleste forklaringen er selvsagt at man er syk eller ufør. Men siden disse begrepene ikke er uttrykk for absolutte og bestandige størrelser, er det rom for skjønn. Dét er også grunnen til at mange tror at bedre ledelse, bedre tilrettelegging, bedre oppfølging, flinkere leger og et mer effektivt NAV kan redusere fraværet.

Jeg mener i tillegg at økt sykefravær må sees i sammenheng med våre holdninger til arbeid og helse, og at disse holdningene må sees i sammenheng med de økonomiske rammebetingelsene som gjelder for syke og uføre.  Rammebetingelsene kan støte og lokke mennesker ut av arbeidslivet, og de kan gjøre det vanskelig å komme inn i arbeidslivet.  

En uføretrygdet, for eksempel, kan bli straffet økonomisk, dersom hun begynner å arbeide, fordi skatten på lønn er høyere enn skatten på trygd. Et annet eksempel fikk vi i Aftenposten i helgen, som viser til den svenske professoren Mårten Palmes forskning om sykefravær. Han mener at sykefravær "smitter", fordi det utvikles holdninger i enkelte miljøer, som innebærer at man lettere melder seg syk enn man gjør i andre miljøer. Dette strider mot grunnlaget for vår velferdsstat, som innebærer at de som trenger fellesskapets hjelp, skal få det, mens de som kan arbeide, skal arbeide. Dessuten skal det alltid lønne seg å jobbe. 

For det andre: Det er allment akseptert i norsk politikk at det ikke er likegyldig hvor gode trygde- og støtteordningene er. Alle partier er enige om at ytelsene skal være gode nok til at de som ikke kan forsørge seg selv, skal ha et godt og verdig liv. Men de skal ikke være så gode at det frister noen som kan arbeide, til ikke å gjøre det. Det er altså bred enighet om at økonomiske incentiver påvirker holdninger og adferd. At det kan være en viss uenighet om hvor grensen går, rokker ikke ved dette.  

Etter min mening er grensen passert når det er like lønnsomt å være hjemme som å gå på jobb. Jeg mener at man bør motta litt mindre lønn når man ikke jobber. Det kan skje ved at det innføres en karensdag, ved at ytelsene blir litt mindre i en periode og/eller ved at ytelsene gradvis trappes ned.

Jeg mener dette er riktig uansett, og det mener tydeligvis også tidligere Ap-statsråd Matz Sandman, som ledet utvalget som før 2001 ønsket å gjøre noe med sykelønnsordningen. Men både han og jeg mener det vel også fordi vi tror at det vil bidra til å redusere sykefraværet og utgiftene til syke og uføre. 

Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at trygdeadferden ikke er endret, men det vil andre forskere være sterkt uenig i. Ifølge NAV har antall personer på sykepenger, rehabilitering, attføring og uføretrygd økt med ca. 25 prosent siden 2000. Det som dessuten ikke kan bestrides, er at det finnes grupper med sterkt endret trygdeadferd, og at trygdeutgiftene er i ferd med å vokse oss over hodet. Bare på ett år er det antatt at trygdeutgiftene skal vokse med 30 milliarder kroner. Det skaper et finansieringsproblem.

For det tredje: Også Halvorssen, Dahl og van der Wel mener at det er "noen skjær i sjøen", ettersom det i for liten grad er "plass til lavt utdannede med ulik grad av helseproblemer" i arbeidslivet, noe de mener skyldes arbeidslivet selv, fordi det er for effektivt. Dette skriver de, samtidig som de skryter av at arbeidslivet er produktivt og inkluderende.

Men ser de ikke sammenhengen? I Norge står ca. 700.000 mennesker i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet. Mange av dem kan og vil arbeide. Men fordi de ikke er produktive nok, for eksempel fordi de er "lavt utdannede med ulike grad av helseproblemer", skyves de ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Dermed blir vi i snitt ganske produktive, men det er ikke så mye å skryte av.  Det er som å ta de svakeste elevene ut av klassen når det er nasjonale prøver. Også da vil resultatene i snitt bli bedre.

Velferdssystemet må være bærekraftig, også i forhold til kommende generasjoner. De som vil gjøre noe nå, har ikke fått "moralsk panikk".
    
De tar ansvar.
hits