I helgen har KrF vært tydeligere enn på lenge. Det har sikkert vært nyanser i budskapet som mediene ikke har fått med seg, men alt i alt lyder beskjeden omtrent slik:
KrF mener vi trenger et regjeringsskifte. Det er neppe aktuelt for KrF å regjere sammen med Frp. Men siden landet trenger et regjeringsskifte, og siden et skifte kan føre til en Høyre/Frp-regjering, vil KrF kunne være et støtteparti, som ikke bare støtter, men også stiller krav til en slik regjering. Noen i KrF drømmer fortsatt om en sentrumsregjering, mens andre – som f.eks. partiets nestleder, Inger Lise Hansen – gir uttrykk for at KrF skal være “et klart borgerlig parti”.
Dette skaper tydeligvis en viss forvirring. På Politisk kvarter i morges forklarte tidligere KrF-rådgiver, Åshild Mathisen, hva forvirringen består i: De verdiliberale i KrF står vanligvis til venstre. Inger Lise Hansen er blant de verdiliberale, men står altså til høyre. Derfor var det “paradoksalt”, mente Mathisen, at KrF nå, på en og samme tid, både tar verdiliberale skritt, som f.eks. å fjerne den såkalte bekjennelsesparagrafen, og tar til orde for å nærme seg Frp, som vanligvis appelerer til de mer tilbakeskuende og “reaksjonære” kreftene i KrF.
Jeg syns ikke dette er like forvirrende. KrFs politikere kan både plasseres langs en høyre – venstre-akse og langs en slags religiøs eller verdiakse. Både på høyre- og venstresiden finner man både de liberale og de som er mindre liberale i såkalte verdispørsmål. Inger Lise Hansen er liberal og står til høyre, mens Anita Apelthun Sæle, f.eks., er en kristenkonservativ som står til høyre. Motsatt kan man si at Valgerd Svarstad Haugland var en kristenliberaler som sto litt mer til venstre, mens Dagfinn Høybråten er en kristenkonservativ som kanskje står enda litt lenger til venstre.
Spørsmålet er hvem som liker å samarbeide med hvem. Personlig tror jeg det er holdningen til verdispørsmål som betyr mest for KrF’erne – mens høyre/venstreaksen betyr minst. Det er altså lettere for Haugland og Hansen å samarbeide enn det er for Sæle og Hansen. Men alle har de kunnet samarbeide i eller om en ikke-sosialistisk regjering.
Det er med andre ord ikke så forvirrende at det er mulig å være liberal og “høyrevridd” samtidig. Det er ikke Frp’s liberalistiske side som gjør at partiet i enkelte spørsmål appelerer til de kristenkonservative i KrF. Dessuten er det nå største partiet på borgerlig side et klart verdiliberalt parti. I nesten alle viktige verdispørsmål som nå diskuteres, fremstår Høyre som et liberalt og åpent parti.
Inger Lise Hansen er antagelig på linje med det svenske kristendemokratiske partiet. I går skrev partiets leder, Göran Hägglund, en artikkel i Dagens Nyheter, der han begrunner hvorfor Kristdemokraterna er et borgerlig parti. Han mener at partiet er tuftet på verdier som eksisterte før sosialdemokratiets storhetstid – verdier som nå igjen vinner innpass i det svenske samfunnet:
Det som nå skjer, ifølge Hägglund, “er berättelsen om det civila samhällets successive renässans i Sverige. Om hur politiseringen, förbuden og toppstyrningen av månniskors tillvaro sakta men säkert tvingas vika för de fria gemenskaperna och de gode värdena. Om hur välfärdssytemen återgick til att vara stöd i stället för skruvstäd. Om hur balansen mellan det politiska og det opolitiska i Sverige återuopprättas efter flera decennier av sosialdemokratiskt styre.”
Hägglund skriver om “arbetsmoral, solidaritet og hederlighet” som kilden til velstand – ikke fordelingspolitikk. Og han snakker om holdninger som skiller mellom “när det offentliga ska stödja medborgarna att göra självständiga livsval, og när det offentliga växer över sina brädder og sätter gränser för både personligt ansvar og livsmöjligheter”.
“Det är när vi lämnar misstänksamhetens, förbudens og politiseringens land som vi ser det fria og trygga Sverige avteckna sig, “ skriver Hägglund.
Det høres ikke spesielt sosialistisk ut.
Tvert om høres det nokså liberalt ut.
Men Hägglund er nok sikkert kristen, og for alt jeg vet, kan han til og med være ganske konservativ i sin bibeltro.
I så fall evner han kanskje bare å skille politikk og trosliv litt bedre enn det som så langt har vært vanlig i Kristelig Folkeparti.