Likhetens pris

I dag har tankesmien Res Publica lansert boken The Spirit Level i Norge. Ulikhetens pris, som boken heter på norsk, ble, i følge meldinger på twitter, lansert uten motforestillinger på noe som lignet et halleluja-møte på Litteraturhuset.

Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre kommenterte boken da den ble lansert, og etterpå ble de intervjuet av radioens Her & Nå. Overdrivelsene og omtrentelighetene sto i kø:

Kristin Halvorsen “vet” bare at alt boken prediker, er sant. Deretter trekker hun inn valgkampen og advarer mot at Høyre og Fremskrittspartiet skal komme til makten, fordi vi da vil få en mye mindre velferdsstat og et skattesystem som innebærer at vi ikke skal betale skatt “etter evne”. Begge deler er feil.

Jonas Gahr Støre svarte enda merkeligere. Han brukte nemlig boken som et bevis på at mulighetslikhet er viktig – mens det boken handler om, er resultatlikhet.

Jeg syns boken er interessant, og at den bør debatteres. Men innholdet i boken bør ikke slukes rått, og man bør unngå å trekke bombastiske konklusjoner som grunnlag for å utvikle politikk.

La meg peke på to svakheter og en viktig innvending mot budskapet i boken.

For det første: Boken har faglige svakheter. Den bygger, etter mange fagfolks mening, på for enkel statistikk – og den drøfter i altfor liten grad alternative årsaksforhold. At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene.

Helse er det feltet forfatterne av boken kan best. Men også på dette området er det kommet tunge faglige arbeider som motsier boken, bl.a. i standardverket “The Oxford Handbook of Ecnomic Inaquality”. Der heter det bl.a.:

“More than 100 articles have been published over the past two decades on whether changes in economic inequality lead to changes in health. (…) Although there are plausible reasons for anticipating a relationship between inequality and health (in either direction), the empirical evidence for such a relationsship in rich countries are weak. (…) The preponderance of evidence suggests that the relationship  is either non-existent or too fragile to show up in a robustly estimated panel specification. The best cross-national studies uniformly fail to find a statistically reliable relationship between inequality and longevity. (…) most studies of the evidence is that most studies of health and inequality find no statistical significant relationship either across countries or over time”

 

Så når Audun Lysbakken i BT forleden skrev at Ulikhetens pris har “en faglig tyngde ingen meningsmotstandere har klart å slå hull på gjennom to år med global debatt”, så er vel ikke det helt riktig…

En annen svakhet ved boken er at den ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet. Andre viktige mål er bl.a. frihet, likeverd, tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst (som kan fordeles).

Av og til kan man oppnå flere god mål på én gang. Men ofte kommer også slike mål i konflikt med hverandre. Hvis ikke det var slik, måtte man jo forvente at venstresiden f.eks. foreslo lik lønn til alle?

Men venstresiden vil ikke foreslå lik lønn til alle. Årsaken til at den ikke gjør det, som, ifølge resonnementet i Ulikhetens pris, burde gi oss verdens beste samfunn, er at sammenhengene faktisk ikke er så enkle som boken prediker. Dersom alle skulle få lik lønn, ville det innebære tiltak som går utover friheten, viktige menneskerettigheter, den økonomiske veksten, kravet til likebehandling og folks rettferdighetsfølelse.

Det er altså ikke bare ulikheten, men også likheten, som kan ha en pris.

En tredje viktig innvending mot boken er at den er veldig nasjonal og lite global. Skal vi skape et bedre liv  for de som har det aller dårligst, er det ikke viktig om ulikhetene øker litt i vårt eget land. Det er mye viktigere at ulikhetene mellom land blir redusert, og at det er de fattigste landene som vokser mest. Det er også mindre viktig at noen i Kina er blitt grotesk rike, dersom mange millioner kinesere får sjansen til å løfte seg ut av fattigdom og bli middels rike.

I noen tilfeller er det til med slik at vi må tåle økt ulikhet her hjemme for å bidra til mindre ulikhet der ute. Innvandring, f.eks., vil, i hvert fall på kort sikt, føre til større ulikhet i Norge, mens det fører til mindre ulikhet i verden, fordi migrasjon bidrar til utvikling og mindre fattigdom globalt.

Det er fint at The Spirit Level er kommet på norsk. Men det avslutter hverken den faglige eller den politiske debatten om frihet og likhet. 

 

7 kommentarer
    1. Hei, jeg har noen kommentarer i forhold til helse og sosial ulikhet: Det er vel etablert at det er en sosio-økonomisk gradient i helse, også innad i Norge (se f eks rapport fra Folkehelsa fra 2007: http://www.fhi.no/dav/1AE74B1D58.pdf). Jeg er overrasket over at du ikke er enig i dette. Som eksempler kan nevnes at det er en stor forskjell i levealder mellom bydeler i Oslo øst og Oslo Vest, og at overvekt og fedme, røyking og inaktivitet samt sykdom og tidlig død viser en gradient med mer utbredelse blant de med lavere utdanning og inntekt i forhold til dem som er bedre stilt. Jeg hørte ditt innlegg på radioen i går også, og vil påpeke at disse forskjellene er godt dokumentert også innad i USA. Det er skrevet mye om temaet og jeg skjønner ikke at “The Oxford Handbook..” som du refererer til, kan si at sammenhengen mellom helse og ulikhet er svak i rike land. Årsaken til disse sosiale helseforskjellene mer utfordrende å finne ut av enn å etablere AT det er en sammenheng.

    2. L.E. Torheim: Det er ingen tvil om at sosiale faktorer spiller inn på helsen. Inntekt, utdanning og andre sosiale faktorer har innvirkning, og det er det FHI ser på i rapporten du viser til. Det denne boken sier, er noe helt annet, og det er det vi stiller spørsmålstegn ved: Den sier at det er den økonomiske ulikheten i seg selv som skaper helseproblemer etc, at uansett om inntekt, utdanning og annet blir bedre – men den økonomiske ulikheten øker – så vil helsen gå ned. Satt på spissen: Boken argumenterer for at dersom inntektene i vest går ned, mens alt på østkanten (inntekt, utdanning, trening etc) forblir det samme, vil vi på østkanten leve lenger.

    3. “Dersom alle skulle få lik lønn, ville det innebære tiltak som går utover friheten, viktige menneskerettigheter, den økonomiske veksten, kravet til likebehandling og folks rettferdighetsfølelse” skriv du. Vel, venstresida i norge krev ikkje lik lønn for alle, det veit du. Og du meinar vel HØGRESIDA si definisjon av krav til likebehandling og rettferdighetsfølelse. Som skiller seg dramatisk frå venstresida sine definisjonar. Dessutan: kva menneskerettar meinar du blir brotne av små økonomiske skilnadar? P.s, når det gjeld menneskerettar: korleis går det med FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK)?

    4. Spørsmål: Hva var det som først til at forskjellene i mange vestlige land i det hele tatt ble så små? Uten tvil har sosialdemokratiet spilt en rolle, men hva mer? Når for eksempel forskjellen øker i Norge mens den rødgrønne regjeringen sitter med makten, så tviler jeg på at dette er på grunn av politikken. Så hva er det som forårsaker dette?

    5. Til Magne Innvik.
      Dersom vi legger dokumentasjonen og argumentasjonen til David Harvey fra hans bok “A Brief History of Neoliberalism” til grunn, er svaret på ditt spørsmål at inntektsulikhetene som har opppstått i den vestlige verden i perioden 1970-2011 skyldes omlegging til mer frimarkedsøkonomi, deregulering (dvs. globalisering) og monetarisme etter neoklassisk økonomisk teori – også kjent som Chicagoskolen innen økonomifaget eller The Washington Consensus innen økonomisk politikk. Kort sagt den økonomiske politikk som Civita og andre libertarianere ivrer for at også Norge skal få mer av.
      Man må derfor lese Civitas kritikk av “Ulikhetens pris” i lys av at denne bok dokumenterer en rekke sosialmedisinske funn som viser at neoklassisk økonomisk politikk har sin pris.

    6. “At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene.”
      Sorry, her er det litt svak metodeprøvekunnskap ute og går. Det Wilkinson og Pickett påviser er at det er en statistisk og epidemiologisk signifikant korrelasjon mellom to fenomener, ulikhet og en rekke sosiale problemer. Det betyr at det ER et kausalitetsforhold som impliseres av korrelasjonen, og at det er sterkt nok til at vi bør gå ut fra at det finnes en kausalrelasjon mellom fenomenene. Vi er ikke lenger i post hoc ergo propter hoc-land, men i spørsmålet om hvorfor disse to fenomenene har en overveiende tendens til å opptre sammen. Det vi må avdekke er altså kausalrelasjonens natur, hvilken vei den går, og hvilke andre faktorer som spiller inn.
      Dessuten så er dette med at det er manglende diskusjon om årsaksforhold og etiologi nonsens. Hvis du leser boka så vil du finne et helt kapittel viet til dette generelt, (kap 3, side 59-76 i den norske utgaven), og individuelle kausalitetsdiskusjoner i hvert av de følgende syv kapitler om de sosiale problemene W&P tar for seg, altså kapittel 4 til 12. Jeg forstår ikke hvorfor både Moene, Doksrød og Clemet blir ved med å insistere på denne mangelen på kausalitet.
      Riktignok så er koblingen mellom helse og inntektsulikhet blant de mindre signifikante, men Wilkinson og Pickett mener å ha påvist det tilfredsstillende nok, og nyere tall og studier ser også ut til å bekrefte synet deres. Uansett så diskuterer de en rekke andre sosiale problemer som i seg selv er god nok grunn til å bruke økonomisk politikk til å skape utjevning.
      Når det gjelder poenget om at boka ikke drøfter ulikhet opp mot andre mål for samfunnet. Å si at boka “ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet [som …] tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst”, så må jeg nesten spørre om Clemet har lest boka. Tillit er jo faktisk et av de faktorene som sterkest påvises forandret negativt av inntektsulikhet (se kapittel som starter på side 79). Likebehandling likeså. Og økonomisk vekst, vel, der kan jeg anbefale å lese bokas første kapittel, der spørsmålet om økonomisk vekst diskuteres opp mot ulikhet. Jeg ville faktisk si at den diskusjonen er selve hovedpoenget til boka, utkrystallisert i den J-formete grafen på side 32 som så tydelig som det går an viser hvorfor man bør prioritere økonomisk likhet over økonomisk vekst i I-land. W&P gir også et godt argument for at dette også bør gjøres i U-land.
      Hva gjelder nasjonal/global-distinksjonen så er dette også noe W&P tar opp, men jeg har dårlig tid og finner ikke referansen nå.

    7. Martin Grüner Larsen: Det er mulig jeg misforstår deg, men det er altså slik at en korrelasjon ikke nødvendigvis betyr kausalitet. For å ta ett alt for enkelt eksempel: At vi nå om dagen kan observere a) at folk har på seg mer klær når de er utendørs, og b) bladene begynner å falle fra trærne, betyr selvsagt ikke at man tar på seg mer klær for å beskytte seg fra de fallende bladene. Det kan være en bakenforliggende årsak, i dette tilfellet synkende temperaturer, som påvirker både a og b. At man observerer a) økonomisk likhet og b) velfungerende samfunn kan altså bety at det er en annen årsak som påvirker dem begge – for eksempel etnisk homogenitet, gode institusjoner osv. Det kan selvsagt også bety at det er en kausal forbindelse, og det interessante er å finne ut av det. Om sammenhengen mellom a) og b) er sterk, har ingenting å si for om vi bør gå ut fra at det er en kausalrelasjon.
      For å komme nærmere et svar på om det er påvirkning, må man kontrollere for alternative forklaringer, for å finne ut hvorfor a) og b) har en tendens til å opptre sammen. Når vi ikke kan gjøre ekseperimenter, er regresjonsanalyser en god metode (men også denne har mangler). Det er multivariate regresjonsanalyser som er hovedmangelen i statistikk-delene av TSL. Hadde man kjørt ulikhet/levealder i en regresjon og kontrollert for feks homogenitet, tid, sosial status, stressfaktorer, arv etc, kunne man gitt et mye bedre svar på om det foreligger kausalitet. Men da vil man fortsatt måtte ta en rekke forbehold, for det kan ennå være faktorer man ikke har tatt høyde for, og man kan aldri utelukke tilfeldigheter. (Det meste av forskningen på ulikhet/helse ellers, er slike regresjonsanalyser. De viser et helt annet bilde enn TSL.)
      Selv om jeg syns det er mangler ved diskusjonen i kapittel 3 – den burde tatt for seg effektene av økonomisk ulikhet, ikke forskjeller i sosial status – er ikke problemet med boken at den ikke nevner mulige forklaringer på forholdet mellom helse og ulikhet, men at den ikke gir gode forklaringer/tester på at det er disse forklaringene, og ikke andre og vel så plausible, som forklarer.
      Når jeg nå leste gjennom kapittelet om helse på nytt, ser jeg at W&P skriver: ?I dag viser en rekke undersøkelser at inntektsforskjeller påvirker folks helse, selv etter at tallene er justert for enkeltpersoners inntekt? (s. 124). Referanse-artikkelen er lagt ut på nett her: http://epirev.oxfordjournals.org/content/26/1/78.long og konkluderer: ?As our review suggests, the evidence implicating income disparities as a threat to public health is still far from complete. In this review, we highlighted what we have learned and what we still need to know. What is at stake is whether policy makers and the public health community ought to be concerned about the societal distribution of income in addition to the alleviation of income poverty through economic growth alone. As we have argued, the answer to that question depends on a combination of better data, more sophisticated analytical methods, and more rigorous application of theory and mechanisms connecting income inequality to public health.?
      Se tabellene for undersøkelsene som er gjennomgått. W&P lyver ikke – en rekke undersøkelser viser påvirkningen. Men en rekke andre – flertallet, så vidt jeg kan se – viser det motsatte! Det illustrerer at W&P tar i for hardt når de syns bevisene er ?tilfredsstillende nok?. (At det likevel er en rekke sosiale problemer som fordrer fordeling, er vi enige om.)
      Poenget om tillit er kanskje for enkelt formulert. Det kan synes som en del politikk som kunne gitt større økonomisk likhet, feks svekkede eiendomsrettigheter, er svært skadelig for tilliten, ref tidligere Sovjet-land. Derfor må de tiltakene som vil gi økt likhet ta hensyn til effekter tiltakene, ad omveier, vil ha på tillit, vekst etc.
      Og om vekst og grafen side 32: Trolig har levealder (enn så lenge?) et medisinsk ?tak?, så høyere inntekt vil ikke nødvendigvis gi høyere levealder. Men tror du ikke det vil ha effekter på kreftforskning, kriminalitet, etc? Det sier denne grafen ikke noe om, og derfor viser den ikke at man bør prioritere økonomisk vekst ned.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg