Enhetsskolen, fellesskolen, høyreskolen, skolen

  • 01.09.2011 kl.14:07 i Blogg

De partiene som sier at de er mest opptatt av fellesskap og en felles skole for alle, har den mest ekskluderende retorikken i skolepolitikken.

Før het det enhetsskolen. Dette begrepet fikk etter hvert en litt negativ klang, så Trond Giske døpte det om til "den offentlige fellesskolen", da han var utdanningsminister. Begrepet "fellesskolen" har senere vært i flittig bruk av venstresiden som betegnelsen på den offentlige skolen i Norge. Også NRK har adoptert begrepet, forhåpentligvis uten å tenke nærmere over hvorfor venstresiden bruker begrepet slik de gjør.

Da jeg var utdanningsminister og skrev stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, Kultur for læring, lurte departementet på hva jeg, som kom fra Høyre, ville kalle skolen.

Jeg bestemte meg for å kalle den skolen.

For hva er egentlig poenget med å kalle skolen for noe annet enn skolen?

Alle land i OECD har en offentlig eller offentlig finansiert skole som er for alle. I alle OECD-land går også de aller, aller fleste barn i den offentlig (finansierte) skolen. I alle OECD-land er det likevel lov til å velge en alternativ skole, hvis man ønsker det.

I Norge har det svært lenge vært slik at foreldre og elever kan velge mellom fire alternative måter å ivareta opplæringsplikten på: En offentlig skole, en privat skole som er offentlig finansiert (det vi før kalte friskoler), en privat skole som er privat finansiert eller hjemmeundervisning. Alle disse alternativene er juridisk likeverdige, og alle skoler må holde (minst) like god kvalitet som den offentlige skolen, slik at elevene kan velge seg til og fra de ulike skoleslagene uten å måtte begynne på nytt.

Så hva er poenget med å omtale den offentlige skolen på en måte som etterlater inntrykk av at de elevene og foreldrene som velger noe annet, står utenfor fellesskapet eller utenfor det som er felles?

Det er selvsagt bare et retorisk-politisk knep, men det er samtidig et veldig lite inkluderende knep.

Alle elever i Norge tilhører det store samfunnsfellesskapet, uansett hvilket opplæringstilbud de velger. Alle elever i Norge tilhører dessuten mange andre store og små fellesskap, knyttet til familien, skolen de går på, lokalmiljøet osv. Men det er ingen som står utenfor fellesskapet, fordi de har valgt en annen skole enn de venstresidens politikere liker best.

En politiker på venstresiden som blir utfordret om dette temaet, vil ofte svare at "fellesskolen", altså den offentlige skolen, skiller seg fra andre skoler, fordi mangfoldet av elever er større der. "Fabrikkarbeiderens datter møter direktørens sønn", som det heter.

Men dette er selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. I byene, der muligheten til å velge skole er størst, er det ofte motsatt. Der slår bostedssegregeringen inn i skolene på en måte som gjør at det ofte er lite mangfold av denne typen i den offentlige skolen, mens det er mye mer mangfold i flere av de private skolene. Kristelig Gymnasium, Steinerskoler og St. Sunniva, f.eks., kan skilte med en mye mer mangfoldig elevflokk enn mange av skolene i Oslo vest og Oslo øst. Årsaken er at mange friskoler rekrutterer fra hele og ikke bare en del av byen, og at mange foreldre velger friskoler, fordi de ønsker at barna deres skal møte en mer variert elevgruppe.

Og i en liten bygd, der det bare er én skole, vil elevflokken være nøyaktig den samme - enten elevene går i en offentlig grendeskole eller i en skole som nylig er omgjort til en Montessoriskole.

Fra venstresiden påstås det også ofte at elevene som går i private skoler (altså i praksis offentlig finansierte private skoler, dvs. friskoler) er "rikere" og "hvitere" enn elever i den offentlige skolen. Det er heller ikke sant. Elevene i de private skolene og deres foreldre ligner til forveksling elever og foreldre i den offentlige skolen.

Venstresiden later også som det å "satse på fellesskolen" står i motsetning til de borgerlige partienes politikk. Man forsøker altså å etterlate inntrykk av at de borgerlige partiene vil satse på friskoler eller privatskoler på bekostning av den offentlige skolen.

Også dette er et retorisk knep uten substansielt innhold.

Ca. 98 prosent av elevene går i den offentlige grunnskolen. En litt mer liberal friskolepolitikk, slik de borgerlige partiene går inn for, ville kanskje ført til at dette tallet ble redusert til 95 eller 96 eller 97 prosent. All erfaring viser imidlertid at antallet som velger den offentlige skolen, ville forblitt høyt. Det kan være mange grunner til det - bl.a. at den offentlige skolen løfter seg når den ikke lenger får nye elever automatisk, at den offentlige skolen blir flinkere til å synliggjøre sine kvaliteter og/eller at den offentlige skolen befinner seg i nærmiljøet. Praktisk talt all skolepolitikk i alle partier dreier seg derfor (selvsagt!) om å forbedre den offentlige skolen.

De private skolene mottar dessuten mindre offentlige ressurser enn den offentlige skolen, og de tilbyr ikke bedre bygg eller lønns- og arbeidsvilkår enn den offentlige skolen - ofte snarere tvert imot. De private skolene og deres elever, som også har foreldre som betaler skatt,  "stjeler" derfor ingenting fra den offentlige skolen - kanskje bortsett fra Kristin Halvorsens oppmerksomhet. Det er nemlig ingen som er så opptatt av å diskutere private skoler som hun er.

Venstresiden prøver å etterlate inntrykk av at de har en prinsipiell holdning til private skoler - men det har de ikke. De fører den samme politikken overfor private skoler som er privat finansiert, som de borgerlige partiene gjør. Når det gjelder private skoler som i hovedsak er offentlige finansiert, altså friskoler, er holdningen på venstresiden både uprinsipiell og formyndersk.

"Prinsippet" er nemlig at de gir støtte til de privatskolene de liker - i tillegg til religiøse skoler, som de av politiske og menneskrettslige grunner, er nødt til å gi støtte. F.eks. har de selv utvidet den gamle privatskoleloven til å omfatte internasjonale skoler, idrettskoler og en skole som er etablert av den nå avdøde "SV-dronningen" Mosse Jørgensen, Nyskolen. Ingen av disse skoleslagene driver med alternativ pedagogikk - det ville bare være for bakstreversk og upopulært å nekte dem støtte. Men hvorfor går skillet akkurat her? Hvorfor kan man ikke gi støtte til en friskole som satser på drama eller rørleggerfag, hvis man kan gi støtte til skoler som satser på idrett eller språkfag?

De rødgrønne må naturligvis føre den skolepolitikken de vil. Men de burde slutte å snakke i et så ekskluderende språk at de barna som i går var publikum i NRKs TV-debatt, faktisk blir stående utenfor fellesskapet, fordi grendeskolen nå er privat.

Ingen barn går hjemmefra for å "gå på fellesskolen i dag". De går på skolen - enten de setter kursen mot den offentlige nærskolen, Steinerskolen eller Nyskolen.

Kjennetegnet ved et godt demokrati er at det skal være lov å være og velge annerledes enn flertallet er eller gjør - uten dermed å bli skjøvet ut av fellesskapet.

 

hits