Det går mot et svært spennende og imponerende ledervalg i SV.
Det er spennende, fordi det står mellom tre ulike kandidater med ulik politisk profil og ulike ideer om hvordan de vil bygge opp SV til å bli et større parti.
Men den forestående valgkampen i SV er også imponerende.
Det er i seg selv imponerende at tre dyktige kandidater har mot til å stille opp i en slik konkurranse. Slikt er det altfor lite av i norsk politikk. Nominasjonsprosessene er som regel veldig lukket, og alternative kandidater trekker seg før man kommer til noen avstemning. Ytterst sjelden viser konkurrerende kandidater frem hvilke ulike politiske prosjekter og meninger de har før de blir valgt. Og er det en sjelden gang kamp om posisjoner, fremstilles det ofte som negative “maktkamper” av pressen.
Det er også imponerende, dersom SV bestemmer seg for å gjennomføre en uravstemning om hvem som skal lede SV. Helle Thorning-Schmidt, som nå blir statsminister i Danmark, ble leder i det danske sosialdemokratiske partiet på denne måten – etter å ha kjempet mot den mer tradisjonelle sosialdemokraten Frank Jensen. Slik ble hun mye mer kjent i Danmark enn hun var da hun meldte seg som kandidat.
Selvsagt kan det anføres argumenter mot uravstemning. Men vanlige norske partimedlemmer er ikke akkurat bortskjemt når det gjelder innflytelse over eget parti. Jeg tror mange blir skuffet når de melder seg inn i et politisk parti og oppdager at de nesten ikke har noe de skulle ha sagt.
Alle partier har nå fått mange nye medlemmer. Nå gjelder det for partiene å vise at “mer demokrati” ikke bare dreier seg om å få medlemmer, men også om å la medlemmene få innflytelse over partiets politikk og valg av kandidater. Det kan revitalisere de politiske partiene og bidra til at den nyvunne interessen for partipolitikk ikke bare blir et forbigående blaff.
Partiene bør derfor eksperimentere med nye former for valg. Både Oslo SV og Oslo Høyre har vist at det går an, men SV går nå lengst av alle, dersom det blir uravstemning om partiets leder. I så fall blir både ledervalget og metoden fulgt med stor interesse også av mange utenfor SV.
Det er nesten paradoksalt at det er SV, som ofte er så skeptisk til konkurranse, som nå viser frem tre lederkandidater med konkurranseinstinkt og vilje til å konkurrere. Det bør andre partier, som kanskje er mer positive til konkurranse, lære av.
Måtte den beste vinne!
P.S. Hanne Marthe Narud skrev i 2008 en rapport om hvordan nominasjonene i partiene kan gjøres mer demokratiske. Den kan lastes ned her. I den anledning skrev jeg en artikkel om valget av Obama og norske nominasjonsprosesser, som kan leses her.
Hehe.
Du var ironisk nå, ikke sant?
I stedenfor bare å kalle dem Slingrende Vingleparti, Svette Valgløfter, Spyl Velgerne, el.l., mener jeg.
For det å synliggjøre og forsterke motsetningene i et parti som allerede lukter på sperregrensen er neppe det lureste de kan gjøre. “Når krybben er tom bites hestene”, som det heter. Mohhhaaaaaoooo…
Takk til Kristin Clemet og SV som utfordrer demokratiet.
Selv er jeg liberal og har ofte ergret meg over hvordan SV i større grad enn Høyresiden klarer å utfordre demokratiet. Demokratiet trenger ikke bare en velfungerende økonomi for å beholde sin funksjon og troverdighet, den trenger også å utvikle seg i tråd med den verden vi lever i.
SV sin åpenhet og evne til å formidle engasjement rundt spørsmål som menneskerettigheter og likestiling gir en vekst til det Norske demokratiet, og jeg håper selv de mest veletablerte gutteklubbene i AP og Høyre tar disse utfordringene alvorlig.
Korrupsjon i Norge? Jeg vil si så absolutt, og på de høyeste politiske plan. Ikke økonomisk korrupsjon, men korrupsjon i form av at en liten gruppe mennesker med politisk makt signaliserer forakt mot uenighet og åpne diskusjoner. Dette er et enkelt virkemiddel for å beholde eller kontrollere maktposisjoner som i utgangspunktet fortjener stor konkurranse.
Liberalismen og Norges økonomiske situasjon burde være det beste utgangspunktet for et velfungerende demokrati, men vi må huske å utfordre oss selv og det vi egentlig står for.
Jeg kjenner at jeg fikk igjen litt av respekten for deg nå, Clemet. Dette var befriende fordomsfritt og saklig.
Og ja, jeg er medlem i SV. 🙂
Hei !
Æ e en gammelraddis fra Trøndelag som sakte har beveget meg til høyre,men funnet Venstre som et fint alternativ, bortsett fra usikkerheten mht standpunktet til EU. For å få stemmen min ved stortingsvalget må de si tydelig NEI.
Venstre har jo blitt beskyldt for å være et “vingle parti”, men det er kanskje uttrykk for demokrati innad og jeg har god tro på Schei Grande som leder.,slik at det blir litt mer konsist. Mht SV synes jeg det er fint at du skriver dette. Jeg er lei av surmaga yttringer mot politiske motstandere.
Synes partiene generelt har liten evne til å fornye seg og i denne valgkampen har jeg ikke orket å lytte engang-det blir samme “båndet” som kjøres om og om igjen. En kronikk i Adresseavisen sammenllignet valg av politikere med å gå på restaurant. Du bestiller en vare, men de serverer noe annet og du får samme regningen. Føler det litt sånn så jeg håper flere partier kan komme med litt friske utspill og åpne for endringer innad. Tror SV kommer til å vinne på at de viser tydelige ulikheter, men , politikken må bli mer tydelig . synes Venstre -etter Sponheim- har fått til litt av det så de fikk min stemme ved kommunevalget.
Hadde situasjonen vært motsatt, f.eks. at Frp hadde tre kandidater som sto frem som gode alternative ledere, tviler jeg meget sterkt på at en rødblogger ville postet et innlegg som dette.