“Danmark har fått en ny regjering.” 

 

Det er åpningsordene i nesten alle taler og innlegg den nye danske statsministeren nå holder.

Danmark har fått en ny regjering for første gang på 10 år.

 

Det er en regjering som vekker oppmerksomhet og debatt på minst to måter.

 

For det første preges den av mye som er annerledes og nytt. 

 

Danskene har fått sin første kvinnelige statsminister: Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt. 

 

De har fått en større regjering enn noen gang før: 23 medlemmer mot 19 i den forrige regjering.  

 

De får dobbelt så mange “spindoktorer” som under den forrige regjering, nemlig to til hver minister.  Danske ministre har ikke egne statssekretærer eller politiske rådgivere, så fremveksten av slike “spindoktorer” oppfattes som en slags snik-politisiering av departementene.

 

En tidligere kommunist, Ole Sohn, er blitt nærings- og vekstminister, mens en opplagt statsrådskandidat og Helle Thorning-Schmidts nærmeste medarbeider, Henrik Sass Larsen, ikke ble sikkerhetsklarert, fordi han har pleid omgang med kriminelle.

 

Danskene har fått en regjering med den laveste gjennomsnittsalderen i Europa (43 år) og tidenes yngste statsråd i Danmark (26 år). Det er SF’eren Thor Möger Pedersen,som ikke selv maktet å bli valgt inn i Folketinget, men som har vært sentral i det rødgrønne prosjektet og nå løftes frem som skatteminister – for øvrig til enkelte eldre SF’eres irritasjon.

 

Danskene har samtidig fått en regjering som setter rekord i manglende regjeringserfaring. Bare to av 23 ministre har sittet i regjering før. En av dem er Margrethe Vestager fra De Radikale.

 

Danmark har også fått en koalisjonsregjering på tvers av blokkene (Socialdemokraterne (S), De Radikale (R), som er et borgerlig parti, og Sosialistisk Folkeparti (SF)) – med et relativt stort revolusjonært og kommunistisk parti (Enhetslisten) som støtteparti. SF tar sete i regjeringen for første gang. 

 

Men det som vekker mest oppsikt, er politikken. 

 

Den nye regjeringen setter nemlig rekord i raske og omfattende løftebrudd.  Bedømmelsen er at Danmark har fått en rød regjering som skal føre blå politikk – eller en ny regjering som skal føre gammel politikk. De mest sarkastiske sjeler mener at Danmark har skiftet ut en borgerlig regjering som førte sosialdemokratisk politikk med en sosialdemokratisk regjering som skal føre borgerlig politikk.

 

Det store temaet i valgkampen var den økonomiske politikken og hvordan partiene ville bringe Danmark ut av den økonomiske krisen.  De to statsministerkandidatene – daværende statsminister Lars Løkke Rasmussen fra Venstre og Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne – var enige om finansieringsbehovet: Danmark trenger årlig nesten 50 milliarder kroner mer i 2020. Men samtidig  hadde de vidt forskjellige oppskrifter på hvordan dette finansieringsbehovet skulle dekkes inn. Den borgerlige regjeringen ville, i samarbeid med De Radikale, gjennomføre en etterlønns- og dagpengereform (dvs. kutt i danskenes AFP og arbeidsledighetstrygd), mens Socialdemokraterne og SF ville oppnå inndekning ved å la alle dansker arbeide 12 minutter mer pr dag. S-SFs plan ble ansett som ganske luftig og ble sterkt kritisert både av de borgerlige partiene og av økonomer, og den ble heller ikke særlig entusiastisk omtalt av fagbevegelsen. Men S og SF sto på sitt og kom i valgkampen med kraftig kritikk av etterlønns- og dagpengereformen, som de mente var svært usolidarisk.

 

S og SF, som hadde inngått en allianse før valget, førte en hel valgkamp på svært klare løfter om å reversere den borgerlige VK-regjeringens reformer ? og å innføre 12 minutters-reformen, i tillegg til flyskatt, en egen “millionærskatt”, en egen bankskatt, enkelte avskrivninger for næringslivet og en hjelpepakke med redusert skatt for boligkjøpere.

 

Det er nå klart at ingenting av dette blir noe av, og at den nye regjeringen i stedet vil gjennomføre skattelettelser, også for “de rike”.

 

En dag etter at regjeringen har tiltrådt er det blitt klart, slik det heter i regjeringsgrunnlaget, at “udgangspunktet for regeringen er VK-­regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen”.  Sagt med andre ord: Grunnlaget for den nye regjeringens økonomiske politikk er den borgerlige regjeringens økonomiske politikk.

 

Også i utlendingspolitikken skjer noe lignende. Innvandrings- og integreringspolitikk var i liten grad tema i valgkampen. I den utstrekning det ble debattert, bedyret S og SF at det ikke skulle skje endringer. Nå bebudes det likevel endringer; det skal bl.a. bli lettere å få familiegjenforening, permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Snuoperasjonen på dette området er langt mindre dramatisk enn i den økonomiske politikken, men likevel av stor symbolsk betydning.

 

Regjeringen legger også stor vekt på å endre Danmarks image utad; formidle toleranse og åpenhet og større imøtekommenhet vis à vis Europa og EU, bl.a. ved å forsøke å få fjernet de danske forbehold i justis- og forsvarspolitikken.

 

Hva er så årsaken til disse rekordraske og monumentale løftebruddene?

 

Kommentatorer er stort sett enige om at det skyldes De Radikale og Margrethe Vestagers store innflytelse i regjeringsforhandlingene. De Radikale var, sammen med Enhetslisten, den store vinneren i valget, mens S og SF gikk tilbake og gjorde tildels meget dårlige valg. De Radikale hadde dessuten gjort det krystallklart før valget at det sto fast på det inngåtte forliket med den borgerlige regjeringen om bl.a. etterlønns- og dagpengereform. De ønsket en rød regjering, men en blå økonomisk politikk, og det har de fått.

 

De Radikale var også, sammen med Enhetslisten, det partiet som var klarest i sitt ønske om en oppmykning av utlendingspolitikken. Også det har de fått.

 

Socialdemokraterne svarer omtrent det samme når de blir spurt, men med litt andre ord: Valgresultatet gjør det ikke mulig å få gjennomført partiets politikk fullt ut.  Men det låter litt hult, for man sitter unektelig igjen med et inntrykk av at Thorning-Schmidt og resten av høyrefløyen i partiet egentlig også syns det er mest riktig. En gang i blant “plumper” de og forklarer at den politikken de nå skal føre, er nødvendig i den økonomiske situasjonen landet er i. Altså nøyaktig det samme som de borgerlige partiene sa før valget. Men den første kritikken er allerede kommet fra egne rekker: Flere sosialdemokrater står nå frem og truer med å stemme nei til en innstramning i etterlønnen.

 

Verre er det likevel i SF, der det ulmer i partiets bakland. En representant, som til alles overraskelse senere ble partiets parlamentariske leder (og som jeg har skrevet om på bloggen min før), truet med å melde se ut da hun fikk se regjeringsgrunnlaget. Partiet har satt så små og få avtrykk i regjeringsgrunnlaget at noen har falt for fristelsen til å antyde at SF-ledelsen er mer opptatt av makt enn av politikk. ?Taburettklebere? er for øvrig et uttrykk som har vært i bruk i Danmark før for å betegne politikere som kan svelge i seg nesten hva som helst bare de får kjøre svarte ministerbiler.

 

At det nå pipler frem ubehagelige påstander om Ole Sohns fortid som kommunist, gjør ikke saken bedre for SF.

 

Helle Thorning-Schmidt inviterer nå til bredt samarbeid om den politikken VK-regjeringen førte – et samarbeid hun selv avviste da hun var i opposisjon. Hun håper sannsynligvis å unngå å bli for avhengig av Enhetlisten.  Og hun håper antagelig å bli tilgitt av velgerne, dersom hun greier å oppnå resultater og får velgerne til å glemme løftebruddene innen det må avholdes et nytt valg.

 

Om hun blir tilgitt, gjenstår å se. Den første meningsmålingen ser beroligende ut. 55 prosent av de spurte sier at de aksepterer løftebruddene av hensyn til dansk økonomi. Bare 37 prosent mener at løftebruddene ikke er i orden.

 

At såpass mange aksepterer løftebruddene, kan ha sammenheng med at mange antok at de ville komme og kanskje endog håpet på det. 12-minuttersplanen virket lite troverdig, og flertallet ønsket den borgerlige regjeringens økonomiske politikk. De Radikale ble sett på som en garantist for at det kunne og ville skje. Men blir regjeringen kjent som “løftebrudd-regjeringen”, som Pia Kjærsgaard allerede kaller den, blir det verre.

 

For de borgerlige partiene kan situasjonen bli vanskelig, selv om Venstre gikk frem ved valget og er Danmarks største parti.

 

De rødgrønne kan komme til å sitte lenge når de nå legger politikken mot sentrum.

 

Når de, på toppen av det hele, skal gjennomføre skattelettelser og gjør det med en utpreget blå retorikk (de skal bl.a. “redusere skatten på arbeid, slik at danskene kan arbeide mer og bedre”) risikerer de å gjøre seg populære i det borgerlige bakland, der mange har vært skuffet over den borgerlige VK-regjeringen, som de syns har vært for sosialdemokratisk.

 

Det kan også bli vanskelig for de borgerlige partiene å være i opposisjon til sin egen politikk. De må, for skams skyld, ta imot invitasjonen til samarbeid – men må samtidig ta et viktig forhold:  Det gjenstår å se hva politikken blir i praksis. Den nye regjeringen har bl.a. annonsert en “kickstart” av dansk økonomi, der det skal brukes 10 mrd kroner i offentlige investeringer – men samtidig en “forsiktighetslinje”, som innebærer at man ikke skal bruke penger før man har tjent dem. Hvordan disse to løftene skal gå i hop, er vanskelig å forstå.

 

Den nye regjeringen har også lovet en mer ambisiøs klimapolitikk, og har fått ros av den konservative Connie Hedegaard, som nå er EU-kommisær, for det. På dette området – og på utlendingsområdet – kan det nok hende at det blir den nye regjeringen som beveger Ventre og/eller de Konservative, hvis forhold til Dansk Folkeparti tidvis har budt på store prøvelser.

 

Den nye danske statsministeren får det ikke lett.  Hennes nærmeste venner, Radikale Venstre og Enhetslisten, er som sprikende staur – mens de som kan redde henne, nylig var hennes verste fiender. I tillegg står hun overfor en meget krevende økonomisk situasjon:  Hun skal “finne” nesten 50 milliarder kroner, og hun ser ut til å ville gjøre det ved først å gjøre underskuddet enda større.

 

Men foreløpig er likevel fasiten klar, ifølge en kjent dansk kommentator: Thorning har fått statsministerposten. Margrethe Vestager har fått størst innflytelse. Villy Søvndal har fått et problem.

 

Og, kunne vi tilføye: Den forrige regjering får gjennomført sin politikk.