Det er ytterst forståelig at mange i Arbeiderpartiet følte seg svært krenket over uttalelsene fra Per Sandberg i går om at partiet har spilt en offerrolle etter 22.juli. Arbeiderpartiet er offer.
Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke flere ser de antydninger Arbeiderpartiet har kommet med om en direkte forbindelse mellom FrPs innvandrings- og integreringspolitikk, uttalelser fra enkelte FrP-representanter og Anders Behring Breiviks terrorhandling – og at FrP føler at dette rammer dem på en urimelig måte.
Selv står jeg og Civita langt fra både Ap og FrP i innvandrings- og integreringspolitikken. Men selv om vi har et annet syn på dette politikkområdet, går det an å analysere debatten mellom Ap og FrP og forsøke å gi et lite bidrag til “borgfred”. Den debatten som nå utvikler seg – og som er en slags debatt om debatten – virker nemlig veldig lite konstruktiv.
AUF-leder Eskil Pedersen setter i Aftenposten i dag ord på Arbeiderpartiets kritikk av FrP, og la meg ta det systematisk:
Eskil Pedersen skriver, slik jeg forstår han, at ytringsfriheten må ledsages av ytringsansvar, dvs. at alle har et ansvar for de ytringene de kommer med og hva de kan lede til. Dette kan ingen være uenig med ham i. (Oppdatering: Jeg har skrevet en kommentar til dette avsnittet i kommentarfeltet.)
Pedersen er spesielt opptatt av Fremskrittspartiets ytringsansvar og hvilke følger ytringene fra dette partiets representanter kan tenkes å ha. Her er han selvsagt også i sin fulle rett.
Det underlige med Arbeiderpartiets utspill er imidlertid tidspunktet. Har det skjedd noe konkret i innvandrings- og integreringsdebatten nå eller etter 22.juli – kanskje særlig knyttet til Fremskrittspartiet – som foranlediger et slikt utspill nå?
Det ser ikke slik ut. Eskild Pedersen peker på tre eksempler på utsagn fra Fremskrittspartiet, som han mener krever et svar, og som vi andre derfor bør ta til motmæle mot. Alle eksemplene er fra før terrorhandlingene skjedde.
Det ene utsagnet stammer fra FrPs daværende innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, som 25.februar 2009 uttalte at vi i 2029 vil ha “et flertall av ikke-vestlige innvandrere, kanskje et islamsk flertall” i Oslo.
Det er interessant at Eskil Pedersen angriper denne ytringen fordi den er “totalt urealistisk” – ikke fordi den oser av frykt for innvandrere og muslimer. Hvis man mener at innvandrere og det flerkulturelle samfunn ikke er et problem, men snarere en berikelse, slik Pedersens partifeller i dag sier – ja, så er jo dette utsagnet fra Amundsen av nokså liten betydning. Men det er altså ikke dette som er Pedersens anliggende – han er opptatt av at utsagnet er feil.
Spådommen om muslimsk flertall i Oslo i 2029 er temmelig urealistisk – det har Pedersen rett i. Det er neppe like urealistisk at Oslo en gang i fremtiden får et flertall av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere . Det har skjedd i mange byer i andre land før og vil være en nokså naturlig utvikling også her.
Poenget er: Dette er et utsagn som falt i 2009. Det kom, fordi Amundsen syns det er negativt og skremmende med så mange innvandrere. Mange tok den gangen til motmæle. Noen, som var opptatt av statistikk, sa at spådommen var feil eller urealistisk. Andre, som mente at utsagnet var tendensiøst eller rasistisk, tok avstand fra holdningene bak. Såvidt jeg husker, var det en ganske stor debatt. Og i dag er Per-Willy Amundsen ikke lenger innvandringspolitisk talsmann for FrP.
Pedersens neste eksempel er Christian Tybring-Gjeddes famøse kronikk i Aftenposten, “Drømmen fra Disneyland”. Den sto på trykk 25.august 2010 og førte til voldsom debatt.
Eskil Pedersen skriver i Aftenposten at vi er “i ferd med å få en holdning til ytringsfriheten som har følgende logikk: Det skal være lov å fremme de mest kontroversielle, ytterliggående meninger, uten at noen tar til motmæle”.
Hvor i all verden har han dette fra? Denne bloggen er full av innlegg der jeg tar til motmæle mot Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk, men også mot Arbeiderpartiets. Og jeg er overhodet ikke alene. Etter Tybring-Gjeddes kronikk var det enormt mange som slo tilbake. Blant dem var bl.a. Oslo Høyres leder, som omtalte utsagn i kronikken som “hatefulle”. Det gjorde han, selv om Fremskrittspartiet og Høyre den gangen satt i byråd sammen i Oslo.
Etter 22.juli 2011 har Tybring-Gjedde offentlig angret på og beklaget deler av denne kronikken. Til Aftenposten 11.august i år sier han at “vi alle opp gjennom tidene (har) ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av,» skrevTybring-Gjedde, som ifølge pressen også internt i FrP har tatt til orde for en mer ydmyk og nyansert debatt.
Pedersens siste eksempel er Siv Jensens bruk av begrepet “snik-islamisering”, som første gang skjedde i forbindelse med en tale hun holdt 21.februar 2009. Også dette utspillet vakte voldsom debatt, og selv var jeg blant dem som kommenterte det både her på bloggen min og i mediene. Jeg mener, i likhet med Pedersen, at det ikke skjer noen islamisering av Norge.
Siv Jensen, som etter 22.juli har uttalt at det er mange ord og begreper som ikke lenger kan brukes, har senere sagt at hun fortsatt står inne for begrepet “snik-islamisering”, og hun har forklart hva hun mener: Hun er bekymret for krav om shariaråd, og egne lover og regler for muslimer, for krav om hijab i politiet, for delt svømmeundervisning i skolen, krav om egen mat i norske fengsler, forsøk på å begrense adgangen til å drive religionskritikk m.m. Hun har dessuten sagt at det ikke lenger er snakk om “snik-islamisering”, men om tendenser til åpen islamisering av Norge.
Man kan diskutere om disse forholdene, som er reelle, fortjener betegnelsen “(snik-)islamisering” – men enda mer konstruktivt er det kanskje å diskutere de konkrete sakene. Etter min oppfatning representerer de ingen fare for landet, dels fordi det er krav som ikke har fått gjennomslag (f.eks. hijab i politiet, som det kan anføres meget gode argumenter mot), dels fordi det er helt marginale fenomener (f.eks. krav om egne lover for muslimer, som jeg knapt har hørt noen gå inn for i Norge), og dels fordi problemene (primært praktiske) knyttet til kravene er ubetydelige (som f.eks. tilpasset svømmeundervisning eller egen mat på sykehus eller i fengsler). Alle disse debattene er under alle omstendigheter legitime, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet på mange punkter faktisk deler Siv Jensens bekymring.
Eskil Pedersen har rett i at ytringer kan påvirke menneskers holdninger, meninger og handlinger (selv om det er omstridt om ytringer kan føre til vold). Det vet enhver politiker, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet i så stor grad er blitt påvirket av Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk de senere år. I dag er ikke FrP og Ap motpoler i innvandrings- og integreringspoltikken, selv om begge partier kan ha interesse av å fremstille det slik. Politikken er ganske lik, og veien er kort fra Siv Jensens advarsel om “snik-islamisering” til Martin Kolbergs løfte om at “Arbeiderpartiet skal bekjempe islamisering” av Norge.
Så la oss vende tilbake til utgangspunktet. Hvorfor kommer utspillene fra Arbeiderpartiet mot FrP nå? Virker det ikke litt malapropos – litt forsinket? Hvorfor må Pedersen ta til motmæle mot disse gamle forholdene nå og nærmest late som om ingen har gjort det før – mens faktum er at vi andre gjorde det da det skjedde? Har FrP uttalt eller gjort noe i innvandrings- og integreringspolitikken etter 22.juli som fortjener så kritiske utspill nå?
Rett etter 22.juli skrev jeg i at hvis Fremskrittspartiet og andre innvandringskritikere har begått feil, så kan de sikkert selv tenke og reflektere over dette nå. Og så kan vi, skrev jeg, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. ved å møte kritikernes argumenter med saklig informasjon og saklige argumenter, fremfor bare å stemple synspunktene som intolerante, “avskyelige” eller illegitime på annen måte.
Fremfor å fortsette debatten om den gamle debatten, er dette mitt råd til Eskil Pedersen og Arbeiderpartiet: Vent til Fremskrittspartiet sier noe dere er uenig i i innvandrings- og integreringsdebatten – og ta debatten om saken da!
Det er vel en reell fare for at vi i denne tråden eller som et resultat av dette utspillet, får en debatt om debatten om debatten.
Jeg er derfor i hovedsak enig i ditt råd. Men jeg har en innvending. Du skriver:
“Man kan diskutere om disse forholdene, som er reelle, fortjener betegnelsen “(snik-)islamisering” – men enda mer konstruktivt er det kanskje å diskutere de konkrete sakene”
Det ideelle er selvsagt å alltid kunne diskutere konkrete saker. Men Frps demagogiske retorikk, hvor “snikislamiering” er et godt eksempel, åpner ikke alltid for slike debatter.
Og da mener jeg det er viktig å ta klart avstand fra demagogiske begreper som mistenkeliggjør en hel gruppe mennesker. I stedet for å markere tydelig avstand fra Frps kollektive stempling av alle muslimer eller som folk tror er muslimer, så velger du i dette innlegget å bagatellisere denne demagogien.
Selv om vi er politisk uenig var dette noe av det mer fornuftige jeg har lest i debatten så langt.
Det jeg opplever at Eskil Pedersen har tatt til orde mot, er den hatske tonen ved retorikken til FrP generelt, og holdningene det former, noe som var i sammenheng med en debatt arrangert av LO. Denne prosessen vil vanskelig kunne komme som et tilsvar til en konkret, enkelt uttalelse, og derfor er den heller ikke knyttet opp mot en enkelt uttalelse. Det er kritikk av en kjennsgjerning og stil.
Dessuten tror jeg den er kommet såppass nylig fordi det har vært et ønske om å kjøle seg ned og holde borgfreden en stund. Fire måneder har vært nok. Og tro du meg, som en menig AUFer har det vært frustrerende men føltes nødvendig å vente med disse tingene.
Å brenne inne med ting man uendelig sterkt har ønsket å si – dels fordi det ville være en unødvendig økt sjanse for sterke følelsesutbrudd som ville gjort det umulig å holde en saklig debatt, dels av et ønske om å beholde en generell borgfred i lys av situasjonen, har føltes mer som å bite det i seg av respekt for demokratiet enn noe annet.
Dette var bra skrevet. Jeg trodde aldri jeg skulle ta parti med FrP i en konflikt mellom AP og FrP. Før jeg leste denne artikkelen hadde jeg tatt et stanpunkt til at det AP holder på med nå, er krampeaktig og teit, for ikke å bruke ordene demokratisk-farlig. I innvandrings politikken støtter jeg verken AP eller FrP men ligger lenger til venstre en AP. Men en melding har jeg til AP: Skjerp dere. Til FrP: jeg håper flere partier kan støtte dere i kampen mot AP sin manipulering i denne saken.
Mye riktig i det du skriver, men slik jeg har forstått Eskil Pedersen så er det denne retorikken som Frp har ført over lengre tid, som du også viser til, han advarer mot. Ingen tvil om at de mest ekstreme finner sannheten i denne retorikken.
Jeg leser en del på debattsider her på nettet og det er ganske tydelig blant at de som støtter Frp er enig i at det er asylpolitikken som førte til angrepet og at Ap fikk som fortjent.
Det besynderlige er at vi begynner å diskutere ansvaret for Anders Behring Breviks meninger før vi diskuterer ansvaret for beredskapen, selv om det sistnevnte er noe man utvilsomt bør trekke konsekvenser av, mens meninger er noe man skal være meget forsiktig med å regulere. Elefanten i rommet er at beredskapen den 22. juli, som etter lang tid i regjering er et soleklart resultat av politiske prioriteringer og valg foretatt av regjeringen Stoltenberg, var elending.
Arbeiderpartiet har konsekvent avvist å gå inn på noen debatt rundt hvorvidt deres politiske og ressursmessige prioriteringer fikk noen følger den 22. juli. Kunne det f.eks. tenkes at mer politi hadde klart å stoppe en mann med pistol og hjelm i hvit varebil rundt Norges svar på Det Hvite Hus og 10 Downing Str? Ville utfallet blitt noe annet om beredskapstroppen hadde vært tilført andre ressurser, herunder helikopterkapasitet?
Det er en rekke politiske spørsmål man kan stille etter 22 juli. Etter å ha erklært “mer åpenhet og demokrati” er det forstemmende at Arbeiderpartiet kun ønsker å diskutere hvordan man skal begrense politiske motstanderes ytringer, og ikke konsekvensene av egne politiske prioriteringer. Jeg vil ikke kalle den en avledningsmanøver, men det er en del av et mønster og tydelig ansvarsfraskrivelse. Det er for eksempel hånlig overfor ofrene at den ansvarlige justisminister trekker seg “av hensyn til familien” og ikke fordi han feilet i sin viktigste oppgave: beskytte det norske folk. Han får gå fri av kritikk fra Arbeiderpartiet, men FrP, de skal tas.
Da tror jeg vi forstår Pedersen forskjellig. Han viser til at bl.a. FrP har bidratt sterkt til den økte hatretorikken om multikulturalisme, innvandring og islam i tiden før 22. juli blant menigmann. Det er liksom litt stuerent å være rasist igjen. Selv om ABB er sprøyte gal, så er han ikke dum og da vil jo dette også være med på å legitimere hans “korsfarer” ide om å frelse sitt folk, fordi det er jo det “folk flest” ønsker.
Og det ER faktisk en viktig debatt. Og det ER historie. Historie er viktig i den forstand at det er den vi skal lære av.