Sammenhengskraft og samholdskraft

  • 12.12.2011 kl.23:07 i Blogg

I kveld ble jeg oppringt av VG, som lurte på hva jeg mente om begrepet "samholdskraft".

Begrepet er nylig lansert av Arbeiderpartiet, som har fått Jonas Gahr Støre til å lede et utvalg som skal arbeide med (og sannsynligvis foreslå tiltak som kan styrke) "samholdskraften".

VG lurte på om jeg fikk assosiasjoner til Jaglands norske hus og den oppstyltede nytalen som preget mye av hans prosjekt.

Men det var ikke det som slo meg da jeg for noen dager siden første gang hørte ordet "samholdskraft".

Det som slo meg, var at Arbeiderpartiet nå hadde gjort forsøk på å oversette det danske begrepet "sammenhængskraft".  Oversettelsen er kanskje ikke helt vellykket, for samhold betyr ikke det samme som sammenheng, men alt tyder på at Støre kommer til å forsøke å definere "samholdskraft" omtrent på samme måte som danskene definerer "sammenhengskraft".  Det dreier seg om sosiale nettverk, tillit og normer. Begrepet er blitt veldig mye brukt i forbindelse med debatter om innvandring, nasjonalisme og globalisering, men har vel først og fremst vært et kodeord for mange innvandringsskeptikere i Danmark. Om Støre har fått med seg det, vet jeg ikke.

I Aftenposten i dag skriver Støre at det "å gjenkjenne og ville tilhøre et "vi" er avgjørende for det jeg vil kalle samfunnets samholdskraft" - og at "spørsmålet er om politikken kan understøtte dette fellesskapet".

Jeg må ærlig innrømme at jeg av og til syns det er vanskelig å forstå hva Støre mener når han gir seg hen til den innenrikspolitiske debatten. Han stiller mange spørsmål og gir få svar, og han skriver av og til ting jeg syns virker nokså svevende.

Forstått i beste mening mener jeg likevel han reiser en viktig debatt: Hvordan kan vi styrke fellesskapet i et samfunn som preges av stadig mer mangfold?

Støre selv gir ingen svar - han nevner både sivilsamfunnet og staten - men kronikken kulminerer i to problematiske "teser":

For det første skriver Støre at "siden 1980 har det politiske ordskiftet i vestlig politikk nesten samstemt snakket ned staten og det offentlige ansvaret". Dette er, etter min oppfatning, dels feil, dels unyansert.

Det er unyansert, fordi det ikke skiller mellom ulike deler av "vestlig politikk". I "vesten" er det minst tre tradisjoner der borgernes forhold til staten kommer til uttrykk. I de nordiske land har vi stor tro på staten som problemløser; i kontinental-Europa vektlegger man i større grad familien og i England/USA tror borgerne ofte mer på markedet (og Gud) enn på staten.

Men jeg mener det er direkte feil å si at staten er "snakket ned" de siste 30 år. Mange land har liberalisert tidligere regulerte markeder og tatt markedsmekanismer i bruk i offentlig sektor, men staten er i dag større enn for 30 år siden, og den har  et større ansvar for borgernes velferd. Dette er en utvikling praktisk alle partier og politikere har vært med på.

For det annet virker det som om Støre ikke skiller mellom staten og samfunnet. Eller, for å være ærlig, jeg vet ikke om han gjør det. Følgende formulering etterlater i hvert fall spørsmål hos meg: "Debatten vil komme om visjonen for staten, det offentlige og hvordan vi utvikler politikk som møter og styrker opplevelsen av "vi". I demokratiet kommer dette nedenfra, fra sivilsamfunnet, men møter en samlende opplevelse av tilhørighet i, ja, nettopp samfunnet, "such a thing as a society"." (Mine uthevninger)

Som sagt: Det er ikke lett å forstå hva dette betyr. Under alle omstendigheter er det viktig å forstå forskjellen på staten og sivilsamfunnet, hvis man skal greie å utvikle politikk for å styrke dem. Man må bl.a. forstå at sivilsamfunnet ikke bare kan holdes oppe av staten, men også kan trykkes ned. Omfang og innretning på politikken kan altså være helt avgjørende for om sivilsamfunnet er vitalt, uavhengig og fritt. Etter min mening er et fritt og sterkt sivilsamfunn en forutsetning for den maktbalansen som kjennetegner et demokrati.

Hovedproblemet med kronikken er likevel et helt annet. Den drøfter overhodet ikke de til dels dyptgripende og veldig prinsipielle politiske skillene i synet på sivilsamfunnets betydning og rolle i samfunnet. Støre ser tydeligvis heller ikke hvordan Arbeiderpartiets tilsynelatende inkluderende retorikk i praksis brukes på en snever og ekskluderende måte.

For å ta det siste først, og jeg gjør det kort, siden jeg har skrevet om det før: Arbeiderpartiets bruk av begreper som "fellesskap" og "solidaritet" er svært ofte meget snevert definert - til å bety "staten" eller "det offentlige" - og "skatt".

Det virker ekskluderende på to måter: Før det første ekskluderer det alle som ikke er enig med Arbeiderpartiet i sak. Den som er for et lavere skattenivå, for eksempel, er pr definisjon ikke solidarisk. Og de som ikke er enig i at "fellesskapet" - les: staten - skal ha ansvaret for en viss oppgave, er "mot" fellesskapet.

For det annet ekskluderer det alle som har en annen forståelse av begrepet  "fellesskap", eller som vil tilhøre andre fellesskap enn de Arbeiderpartiet har godkjent. Det blir vanskelig for dem som ser "fellesskap" som noe annet og mer enn bare staten når Arbeiderpartiet har monopolisert begrepet - og det er direkte ekskluderende overfor mennesker som har valgt "annerledes", som det sies, men som i virkeligheten bare tilhører andre og like verdifulle fellesskap som rødgrønne politikere gjør - som f.eks. en friskole. En elev på en friskole står, som vi vet, utenfor felles(skaps)skolen.

Sosialdemokratiske og borgerlige politikere har ulikt syn på sivilsamfunnets rolle i samfunnet. Venstresiden har en tendens til å se sivilsamfunnet som statens forlengede arm - noe som kan brukes i statens tjeneste, bare staten betaler for virksomheten. Det er et "supplement" til staten og betraktes med instrumentelle øyne. Sosialdemokrater er ofte svært lite opptatt av maktbalanse, maktspredning og autonomi.

Borgerlige politikere er dessverre også preget av denne sosialdemokratiske forståelsen av sivilsamfunnet, siden den har vært så dominerende. Men på sitt beste inntar de heldigvis en annen holdning, der de ser sivilsamfunnet som viktig for maktbalansen og mangfoldet, og der sivilsamfunnets aktører blir betraktet som likeverdige og som verdifulle, fordi de forfølger sine egne - og ikke statens - mål.

Det er den sosialdemokratiske forståelsen av sivilsamfunnet som har dominert norsk - og nordisk - politikk de seneste tiår. Det har gitt oss mye sivilsamfunn, men mye ufritt sivilsamfunn. Frivillige organisasjoner - og frie institusjoner som kirken, pressen, partiene, kulturen, akademia og forskningen - er sterkt "infisert" av staten - med penger, styring og "beskjeder" om hva de bør gjøre. Toleransen for radikal pluralisme er svært lav.

Man kan gjøre noe for å styrke sivilsamfunnet - hvis man vil. Man kan f.eks. unnlate å fjerne gaveforskningsordningen for private bidrag til forskning. Man kan vurdere skattestimulanser for pengeutdelende stiftelser. Man kan vurdere bedre fradragsordninger for gaver til frivillige organisasjoner. Man kan trekke staten ut av kirken. Og man kan vurdere om støtten til f.eks. partiene, pressen og kulturen gir oss et reelt mangfold eller bare et tilsynelatende mangfold, dvs. mer av det samme.

Støre etterlyser en artikkel av Karl Ove Knausgård om spørsmålene han reiser i kronikken.

Det kunne sikkert vært spennende, men jeg tror det hadde vært enda mer spennende om Støre selv skrev den artikkelen.

For hva svarer han selv på de spørsmålene han har reist?

 

 

hits