I dag fremlegges Europautredningen. Den vil vise det de fleste av oss visste fra før:

* Omfanget av norsk EU-tilpasning er meget stort. Siden 1992 har Norge overtatt over 6000 nye EU-rettsakter gjennom EØS.

* Norsk tilknytning til EU skjer ikke bare gjennom EØS-avtalen. Norge har i tillegg inngått en rekke andre avtaler på mange ulike politikkområder- til sammen 74 avtaler.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

* Norge er mer knyttet til EU enn enkelte medlemsland er.

* Norge er ikke representert i de organer som treffer beslutninger i EU, dvs. at vi er uten stemmerett når nye regler utformes.

* Norges tilknytning preges av et demokratisk underskudd, siden vi i praksis hverken kan stille EU-politikerne eller EU-organene til ansvar eller unnlate å implementere EUs regelverk.

* Det er svært vanskelig for Norge å gjøre seg gjeldende i EU. Vi blir prioritert etter de 27 medlemslandene. Mitt tips er likevel at vi ikke utnytter det handlingsrommet vi faktisk har, godt nok. Sett fra Brussel, er Norge praktisk talt usynlig.

* Fra før vet vi at EU er ekstremt viktig for Norge, Europa og verden. Det fremgikk med all mulig tydelighet av den stortingsmeldingen om utenrikspolitikken som Regjeringen fremla for en stund siden.

Regjeringen skal nå legge frem en ny stortingsmelding og foreslå tiltak som kan bøte på de problemer EØS-utredningen avdekker. VI kan antagelig slå fast at løsningen hverken blir EU-medlemsskap eller en avvikling av EØS-avtalen. Sannsynligheten for at vi også i overskuelig fremtid vil bevare den tilknytningsformen vi har i dag, er derfor meget stor.

Det Norge bør gjøre, er å skaffe seg en Europaminister.

En egen Europaminister i UD, slik at dette departementet eventuelt får tre statsråder, vil bidra til å styrke arbeidet vis à vis EU. Det vil gjøre det lettere for Norge å ivareta sine interesser og forhåpentligvis også styrke informasjonen og debatten om Europasaker her hjemme. Det vil ikke frita de øvrige statsrådene for ansvar for å ivareta samarbeidet og relasjonene på deres respektive områder, men det vil styrke samordningsfunksjonen og gi oss et mer tilstedeværende og tydelig ansikt i EU.

Jeg har tidligere forsvart Regjeringens beslutning om å etablere en funksjon som samordningsminister, fordi statusen som minister gjør det lettere å fylle samordningsoppgavene med tyngde enn det er for en som “bare” er statssekretær. Også det nordiske samarbeidet samordnes via en minister – for tiden Rigmor Aaserud – som er nordisk samarbeidsminister.

Jonas Gahr Støre er flink, men selv Støre har bare 24 timer i døgnet, og han har ansvaret for et stort felt. Når EU er så ekstremt viktig for Norge som Regjeringen sier, vår tilknytning er så omfattende som EØS-utredningen viser, og vår innflytelse er så liten og vanskelig å gjøre gjeldende – ja, da fortjener feltet full oppmerksomhet fra en egen statsråd.

Også enkelte medlemsland, bl.a. våre nærmeste naboer, har en egen Europaminister.

Når de trenger det, trenger vi det!