Arbeiderpartiet tar nå et nytt oppgjør med seg selv i skolepolitikken.

Trond Giske, som leder en gruppe som skal “snekre” ny kunnskapspolitikk for Arbeiderpartiet før stortingsvalget i 2013, sier til Aftenposten at  “Arbeiderpartiet har vært for lite tydelige på at vi også heier på de flnke”. “Noen har fremstilt det som om vi elsker gjennomsnittseleven. Det er et vrengebilde. Men vi må bli klarere på at vi også vil dyrke de som har ekstraordinære talenter”. 

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av Arbeiderpartiets nye selvoppgjør. Det er nemlig ikke det første oppgjøret som finner sted på venstresiden.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Allerede i 2006 sa Anniken Huitfeldt, som da var Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson, at Arbeiderpartiet måtte ta et oppgjør med sin egen skolepolitikk. “Vi har gjort noen feil i likhetens navn“, sa Huitfeldt. “Vi har nedprioritert betydningen av kunnskap. VI har i altfor stor grad godtatt at det ikke er så farlig at noen faller helt av…”

Huitfeldt ramset opp fem feil som Arbeiderpartiet hadde gjort, og tok deretter et “kraftfullt oppgjør” med et tankegods som hadde hatt gode levekår i partiet : “Når en av fem leser dårlig, går det ikke an å unnskylde det med at han er jo så sosialt integrert og deltar i gymmen. Alle trenger grunnleggende ferdigheter”, begynte Huitfeldt, før hun fortsatte med en omtale av de andre fire feilene som Ap hadde gjort.

Også i SV har det vært mange selvoppgjør. Et av de største sto tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal for, da han i 2007 uttalte at SV rett og slett hadde “valgt feil” i skolepolitikken. “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese…. SV har ikke prioritert krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk.”

I Bård Vegar Solhjells bok, som kom ut ifjor, oppsummeres det siste tiåret ganske greit: “For eit tiår sidan var det valkamp med skule høgt på dagsordenen. Medan den faglege debatten om skulen på det tidspunktet var innhaldsorientert, var den politiske debatten framleis dominert av kvantitet. Pengar, talet på lærarar og oppussing av skolebygg. Viktige spørsmål alt i hop, men det skugga også for ein minst like viktig innhaldsdebatt: Kva verdiar og innhald skal prege skulekvardagen? Korleis lærer elevane det dei treng? Og kva er det? I perioden fra 2001 og framover overtok innnhaldsdebatten totalt, drive fram mellom anna av meir kunnskap om innhaldet i skulen. Venstresida var ikkje førebudd på denne debatten, medan høgresida var budd og handterte den godt. Inntrykket av at høgresida var oppteken av kvalitet og venstresida av kvantitet, fekk feste seg.”

Statsminister Jens Stoltenberg var også sent ute. Han “kom ut av skapet” i nyttårstalen i 2008, da også han omsider hadde skjønt at noe hadde gått galt i norsk skole.Siden har han imidlertid snakket lite om skolen.

Skal man forstå hvorfor venstresiden stadig tar disse oppgjørene med seg selv, må man bl.a. lese meningsmålinger. Trond Giske, f.eks., viser til at det nå er Høyre som har størst troverdighet i skolepolitikken, men at Ap gjerne vil “ta førsteplassen tilbake”.

Men skal man forstå hva som skal til for at selvoppgjørene skal få reell betydning og ikke bare være en retorisk øvelse, må man forstå den nære skolehistorien.

Jeg anbefaler i den forbindelse en klassiker, nemlig Kaare Skagens foredrag om “Skolen – venstresidens fiasko?” – her gjengitt i en kortversjon i Klassekampen.