Fremskrittspartiets landsmøte

  • 19.04.2012 kl.10:48 i Blogg

De fire borgerlige partilederne har for tiden de samme tre målene for valget i 2013:

* De ønsker å skifte ut den nåværende regjering.

* De ønsker en regjering der deres eget parti er med.

* De ønsker at partiet deres skal bli størst mulig.

Å nå alle disse målene samtidig er lettere sagt enn gjort. Utfordringen er, kort fortalt, at det som skal til for å nå ett av målene, kan gjøre det vanskeligere å nå et annet. For partilederne er derfor dette en øvelse i strategi og godt lederskap.

Høyre har det for tiden lettest. Alle de andre partiene vil gjerne samarbeide med Høyre, som dessuten flyr høyt på meningsmålingene og derfor også regner med å ha den mest sannsynlige statsministerkandidaten. Høyres holdning til det borgerlige samarbeidet er dessuten forlengst avklart. Partiet vil, nå som i 2009, gjerne samarbeide med alle de tre andre partiene - og gjerne i regjering.

Likevel blir det feil å legge til grunn at disse avklaringene har kommet gratis i Høyre. Det er relativt kort tid siden partiets oppslutning var meget lav, og partilederen var lite populær. Høyre har dessuten, inntil relativt nylig, vært dypt splittet i synet på hvorvidt man ville samarbeide med FrP i regjering. Under Erna Solbergs ledelse er det gradvis blitt stor oppslutning om at et samarbeid med FrP er mulig og nødvendig - og for mange også ønskelig. En av de siste og mest gjenstridige Høyre-profilene som sluttet seg til dette synet, var Kåre Willoch.

I Venstre har oppgaven frem mot det siste landsmøtet vært vanskeligere. Skulle partiet ha håp om å få skiftet ut den nåværende regjeringen og selv komme i regjering, måtte det skje et fundamentalt skifte i partiets strategi. Og under Trine Skei Grandes ledelse er det dette som har skjedd: Etter at Venstre i 2009 garanterte at det aldri ville bidra til å slippe FrP inn i regjering, garanterer Ventre nå at det vil samarbeide med FrP om å skaffe landet en ny, borgerlig regjering.

Det skjedde naturligvis ting på Venstres landsmøte som markerte avstand til de andre borgerlige partiene, særlig FrP. I Trine Skei Grandes tale ble det lagt vekt på flere viktige Venstre-saker, som både Høyre og FrP er uenig i. Det er også klart at Venstre har gitt uttrykk for at partiet foretrekker en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF -  uten FrP.

Det overveldende inntrykket som sitter igjen etter Ventres landsmøte, er imidlertid et svært viktig skifte av strategi: Venstre garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Venstre garanterer at partiet vil gå inn for at alle de fire partiene skal forhandle, dersom det blir borgerlig flertall. Venstre vil gjerne komme i en regjering med Høyre og KrF, men sier også at partiet kan støtte en regjering der FrP er med - og partiet utelukker ikke at det også kan sitte i regjering med FrP.

Dette er godt gjort av Skei Grande og gledelig for dem som ønsker borgerlig samarbeid. Det er dessuten verdt å merke seg at det mindretallet på Venstres landsmøte som ikke ville gå så langt, var ganske lite - og at det også var et mindretall som ville gå lenger.

I Kristelig Folkeparti står Knut Arild Hareide overfor en oppgave som er like vanskelig, dersom han ønsker å nå samme konklusjon. Hvorvidt det blir resultatet, vet vi antagelig mer om i september, da KrF tar sikte på å avklare sitt syn.

I helgen som kommer, har Fremskrittspartiet landsmøte. At partiet vil markere sine egne saker, også der partiet er uenig med de andre borgerlige partiene, er helt naturlig. Det som er mer interessant, er hvilket overveldende inntrykk landsmøtet vil gi når det gjelder borgerlig samarbeid. Vil også FrP strekke ut en hånd, slik Venstre nylig har gjort - og hvordan skal i så fall FrP gjøre det?

Jeg ser i hvert fall to muligheter for at også FrP og Siv Jensen med dette landsmøtet kan gå ett skritt til i retning et borgerlig samarbeid:

* Partiet kan forlate sin strategi om at det er uaktuelt for FrP å støtte en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Dette ville, etter min mening, betydd lite i praksis, men det kunne vært symbolsk viktig - fordi det kunne skapt en form for symmetri og "solidaritet" på borgerlig side - der alle partier hadde samme strategi. Forutsetningen er at også Høyre uttrykte seg slik, selv om mange sikkert ville mene at det ville være anstaltmakeri, ettersom alle partier gjerne ser Høyre i regjering.

Jeg tror imidlertid ikke dette kommer til å skje i FrP - i hvert fall ikke nå. Siv Jensen er allerede forut for landsmøtet krystallklar på at hun vil fortsette å gi den samme beskjeden: FrP vil ikke støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Om det er et standpunkt FrP vil kunne revurdere siden, vil bare tiden vise.

* Det andre partiet kan gjøre, er å justere retorikken sin og, i hvert fall i sitt stille sinn, anerkjenne den svært positive utviklingen som nylig har skjedd i Venstre og tidligere i Høyre. Dette er tross alt en betydelig seier for FrP.

SIv Jensen er opptatt av å understreke hvor upopulær Bondevik II-regjeringen var, og hvordan denne regjeringen drev med "kraftfull avvisning" av FrP. Det er lett å forstå hvorfor Siv Jensen gjør dette, men jeg tror ikke det er så klokt. Jeg tror hun undervurderer virkningen av hele tiden å snakke ned sine fremtidige samarbeidspartnere, og jeg tror hun undervurderer forskjellen på å samarbeide med Carl I Hagens Fremskrittsparti og Siv Jensens Fremskrittsparti - hvilket er ment som et kompliment. Som medlem av Bondevik II-regjeringen kjenner jeg meg for øvrig ikke helt igjen; jeg samarbeidet med FrP hele tiden.

Først neste år får vi endelig svar på hvor stor den politiske avstanden vil være mellom de borgerlige partiene, for da skal de vedta sine stortingsvalgprogram. Men også den retoriske avstanden har betydning, og den kan man gjøre noe med nå.

Det er tre mulige utfall av FrPs landsmøte når det gjelder partiets holdning til borgerlig samarbeid: Økt konfliktnivå, redusert konfliktnivå - eller status quo. I lys av at Venstres landsmøte tross alt sendte ut langt mer positive signaler enn før, hadde det vært ønskelig at det også skjedde fra FrPs landsmøte.

I FrPs tilfelle tror jeg det best og mest realistisk kan skje gjennom en noe mer forsonende og positiv retorikk.

Det er ikke sikkert det oppildner partifellene så mye.

Men det kan gjøre det lettere å komme i regjering.

 

 

hits