Kristin Halvorsen har fått berettiget kritikk for sitt forsøk på å slå politisk mynt på de såkalte rosetogene.
I NRKs Politisk kvarter advarte hun mot flere privatskoler, fordi de, ifølge Halvorsen, “tiltrekker seg mange av de elevene til foreldre som enten har penger eller er veldig opptatt av skole eller begge deler” – og så “tiltrekker de seg etterhvert lærerkrefter, og det går på bekostning av fellesskapet. Og i Norge har vi fellesskap og samhold. Det er derfor vi har rosetog. Det er fordi vi stiller opp i fellesskap og er vant til å omgås på tvers (og) uavhengig av foreldrenes økonomi.”
Merkelig nok kommer denne uttalelsen omtrent samtidig med at Halvorsen uttaler seg til bladet Forskerforum, der hun beklager seg over at politikken ikke i tilstrekkelig grad er basert på kunnskap.
Det er flere uheldige sider ved Halvorsens uttalelser om rosetog.
For det første er de ikke basert på kunnskap.
Halvorsen har ikke belegg for å si at privatskoler (dvs. offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte privatskoler) tiltrekker seg elever til foreldre med spesielt god økonomi. Tvert om er det ingen vesentlig forskjell på økonomien til foreldre av barn i offentlige skoler og i private skoler.
Om hun har belegg for å si at privatskoleforeldre er mer opptatt av skole enn andre foreldre, vet jeg ikke – men det vet neppe heller Halvorsen. Jeg har aldri sett noen undersøkelser som måler akkurat dette, og det er vel heller ikke så lett å måle. Det man kan måle, er hjemmenes såkalte kulturelle kapital, f.eks. ved å telle antall bøker, aviser og kulturopplevelser som familien har – og man kan selvsagt også måle hvor høy utdanning foreldrene har.
Jeg er i farten ikke kjent med undersøkelser som viser eventuelle forskjeller i foreldregruppenes kulturelle kapital. Men vi vet at foreldre av barn i privatskoler i gjennomsnitt har litt høyere utdanning enn foreldre av barn i den offentlige skolen. Det som trekker opp, er en litt høyere andel akademikerforeldre av barn i særlig Steinerskolen og en litt høyere andel akademikere (dvs. teologer) i de kristne skolene. Komisk nok er det akkurat disse skolene SVs privatskolelov beskytter.
Det er heller ikke uten videre riktig at vi blir mer vant til å omgås “på tvers (og) uavhengig av foreldrenes økonomi” av at så mange går i offentlige skoler og så få i private. En offentlig skole er ofte preget av sitt geogratiske nærområde, der foreldrene ofte har ganske lik økonomi. En privatskole, derimot, kan rekruttere fra hele byen eller bygda og derfor preges av et langt større mangfold enn mange offentlige skoler.
Et større innslag av friskoler vil antagelig øke forskjellene mellom skolene. Ulike skoler vil ha ulik profil, forskjellige satsingsområder, andre pedagogiske metoder osv. Men det er ikke gitt at større forskjeller mellom skolene skaper større forskjeller mellom elevene. I en oversikt fra OECD fremstår Norge som et av de land som har minst forskjeller mellom skolene – men størst forskjeller mellom elevene. I Nederland, for eksempel, er det motsatt: Der er det større forskjeller mellom skolene, men langt mindre forskjeller mellom elevene. En hypotese kan være at det trengs forskjellige skoler for å gi ulike elever et likeverdig tilbud (dvs. tilpasset opplæring) – mens like skoler vil gi forskjellige elever et ulikeverdig tilbud. Meg bekjent er det imidlertid ikke forsket nærmere på dette.
At privatskoler vil tiltrekke seg lærerkrefter er klart, men det går selvsagt ikke “på bekostning av fellesskapet”. En elev kan tross alt ikke gå på mer enn én skole av gangen, så behovet for lærere avhenger ikke av fordelingen mellom offentlige og private skoler, men det totale antallet elever. Og siden privatskoler ikke har mer, men som regel mindre ressurser enn offentlige skoler, er risikoen for høyere lærertetthet i privatskoler forsvinnende liten.
Jeg kan heller ikke se at land med et større innslag av privatskoler av det slaget vi snakker om i Norge og de fleste andre OECD-land, går mindre i “rosetog” enn nordmenn gjør. Både i London, Madrid og Stockholm har tusener gått ut i gatene i stille protest etter de har vært utsatt for terror og drap. I Oklahoma i USA var den menneskelige responsen overveldende, og titusenvis deltok frivillig i hjelpearbeidet etter bombeangrepet. Det er altså ikke helt unikt at mennesker reagerer med verdighet, selv når den verste uretten rammer dem.
Likevel er det all grunn til å være stolt over den verdigheten og det fellesskapet som har preget Norge etter terrorangrepet ifjor. Men Kristin Halvorsen kan ikke hevde at årsaken til dette er at bare to prosent – og ikke f.eks. fire, fem eller 10 prosent – av elevene går på private skoler. For heller ikke dette har hun belegg for å si.
Hadde kunnskapsministeren satt seg grundigere inn i forskningen på privatskoler, ville hun tvert om kanskje funnet ut noe som ville forbauset henne: En viktig grunn til at foreldre velger en friskole for sine barn, er at de ønsker at barna skal komme inn i et mer mangfoldig fellesskap enn de ville gjort på den offentlige nærskolen. “Utrolig nok” finnes det altså mange friskoleforeldre som ønsker like mye godt for samfunnet som Kristin Halvorsen syns at hun gjør.
Men verre enn mangelen på kunnskap er det verdisynet som ligger til grunn for Halvorsens uttalelser. Hun snakker om behovet for et inkluderende fellesskap, men gjør det på en måte som virker ekskluderende. Fellesskapet omfatter visst ikke dem som har valgt “feil” – de er tvert om en fare for fellesskapet og vår evne til samhold.
Halvorsen bruker ordet “fellesskapet” som metafor for “det offentlige”. Retorikken er del av et større mønster, der noen “ikke deltar i fellesskapet”, “kjøper seg ut av fellesskapet” og “undergraver fellesskapet”. Det skjer visst ikke hvis vi går på et privat fremfor et offentlig kulturarrangement – men det skjer altså, hvis vi velger en friskole fremfor en offentlig skole for våre barn.
Ordet “fellesskap” er tydelig til stede også i de borgerlige partienes programmer. Men der betyr det noe mer enn offentlig sektor. Der betyr det familie og venner, frivillige organisjoner og arbeidsliv , lokalsamfunn og nasjonale fellesskap.
Ifølge en OECD-statistikk går 100 prosent av elevene i Russland i offentlige skoler – mens tallet for Norge er 99 prosent, Tyskland 95 prosent, USA 91 prosent, Sverige 90 prosent, Danmark 77 prosent og Nederland 34 prosent. De ulike skolesystemene har sikkert både styrker og svakheter som vi kan lære av – og det fins sikkert også interessante likheter og forskjeller i landenes respons på terror og tragedier.
Men forbindelsen mellom de to er nok ikke så klar som Kristin Halvorsen vil ha det til.
