25.april skrev jeg, sammen med Marius Doksheim, et innlegg i Bergens Tidende om arbeidsinnvandring i anledning av at jeg skulle delta i en debatt om dette i regi av Bergens Næringsråd og Studentersamfunnet i Bergen dagen etter. Innlegget møtte motbør i et innlegg i BT av professor Jostein Aarrestad 2.mai, og han fikk svar fra oss 5.mai. Jeg finner dessverre ikke Aarrestads innlegg på nettet.

I går skrev Jon Hustad i BT at vår artikkel inneholder alvorlige feil, og at det i bunn og grunn skyldes at vi jukser og lyver. Vi vet innerst inne at bildet er mye dystrere enn vi fremstiller det. Men vi velger altså å lyve likevel “som ledd i markedsføringen av boken De nye seierherrene“- en bok Hustad for øvrig umulig kan ha lest.

Debattformen til Hustad kunne i seg selv fortjene et tilsvar, men jeg skal la det ligge – og heller konsentrere meg om argumentene.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Debatten dreier seg om hvorvidt innvandrere generelt og arbeidsinnvandrere spesielt er lønnsomme eller ikke.

Jeg vil dele min kommentar i to, og først vil jeg si dette:

Jeg har vært engasjert i innvandrings- og integreringsdebatten i minst 25 år. Jeg har i den forbindelse aldri vært særlig opptatt av hvorvidt innvandrere er “lønnsomme” eller ikke. Snarere har jeg ved flere korsveier tatt til motmæle mot forslag om å lage ulike former for innvandringsregnskap.

Årsaken til at jeg har vært skeptisk til slike regnskap, er at de både kan bli absurde og uverdige. Hvor absurde slike regnestykker kan bli, illustrerer SSB selv i sin rapport nr 15/2012 om Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Der heter det bl.a. at en “rendyrking av logikken” i rapporten – om at borgerne ikke er lønnsomme for offentlige kasser – kan lede til at den beste løsningen er en “generell avfolking” av Norge.

Men slike regnestykker kan også bli uverdige. Hvis gjennomsnittsborgeren ikke lønner seg for offentlige kasser, vil det dekke over en stor variasjon: Noen er veldig lønnsomme, og noen er ikke lønnsomme. Blant dem som ikke er lønnsomme, er det noen som kan bli lønnsomme, hvis vi eller de vil – mens noen aldri vil kunne bli det, uansett hva vi gjør. Og hva gjør vi med dem? Hvordan virker det på dem at de får vite at de betraktes som en økonomisk byrde for alle andre? Hvem andre enn innvandrerbefolkningen bør vi regne på?

Selv har jeg i grunnen alltid antatt – uten at jeg har regnet på det – at innvandrerne som har kommet til Norge, har vært mindre lønnsomme enn de innfødte. Det har nærmest virket selvinnlysende: Vi lever av arbeidet vi gjør. Likevel har vi i ca. 30 år – fra innvandringsstoppen ble innført i 1975 og i praksis til EU-utvidelsen i 2004 – aktivt stengt alle arbeidsinnvandrere ute. I denne perioden har innvandrerne til Norge enten vært flyktninger og asylsøkere eller familiegjenforente, i all hovedsak fra fattige land og med svært liten utdanning. De har ikke fått komme til Norge, fordi vi trodde de “lønte seg”, men fordi vi ville hjelpe.

At denne gruppen innvandrere ikke er like godt integrert i arbeidsmarkedet som innfødte, er egentlig opplagt. Det som er mindre opplagt, er at de er ganske godt integrert. La meg gi ett eksempel på det:

Ifølge OECD var totalbefolkningens sysselsetting i Norge 77 prosent i 2007, dvs. at 77 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder var i arbeid. Det er svært høyt sammenlignet med andre land.

Innvandrerbefolkningens sysselsetting var på 70 prosent.

Er det sjokkerende lavt eller forbausende høyt?

Jeg er mest tilbøyelig til å mene det siste. Frem til 2004 kom det, som nevnt, praktisk talt ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Innslaget av flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente var altså stort i 2007. Likevel hadde innvandrerbefolkningen en høyere sysselsetting enn hele befolkningen har i mange rike land. Hadde innvandrerbefolkningen i Norge utgjort et eget land, ville sysselsettingen vært omtrent på finsk nivå. Ikke i noe annet land har kvinner fra (fattige) land utenom OECD en høyere sysselsetting enn i Norge.

Den norske innvandringsdebatten har lenge vært negativt fokusert. Mediebildet har vært preget av negative, men ofte anekdotiske nyheter – mens den politiske debatten har vært opptatt av problemer.  Vi ønsker, bl.a. med boken De nye seierherrene, å synliggjøre de positive sidene. Vi vil vise at det går bedre med integreringen i Norge enn mange tror, at det går bedre over tid, og at det går bedre enn i mange andre land.

Så til det dagsaktuelle:

Debatten den senere tid har særlig dreid seg om arbeidsinnvandring.

Norge åpnet for fri arbeidsinnvandring fra EØS-området i forbindelse med at Norge ble en del av EUs indre marked. I praksis skjøt arbeidsinnvandringen fra EØS-landene fart i 2004, da EU fikk flere nye medlemsland i Øst- og Sentral-Europa. I tillegg fins det en liten, og lite brukt, kvote for spesialister og en lite brukt mulighet for innvandrere med fagbrev eller spesiell kompetanse fra land utenom EØS.

Siden 2004 har det kommet mange arbeidsinnvandrere til Norge. De utgjør typisk 40 – 50 prosent av dem som kommer hvert år, og de er nå den største gruppen innvandrere i Norge. 

Spørsmålet nå er om arbeidsinnvandrere lønner seg eller ikke. Hustad mener at de ikke er lønnsomme, og at jeg “forteller eventyr” når jeg mener at arbeidsinnvandring er lønnsomt.

Debatten er kommet opp, fordi det etter hvert har kommet flere “innvandringsregnskap”. Fremskrittspartiet har lenge ønsket et slikt regnskap og har relativt nylig fremmet forslag om at det skulle gjøres beregninger i Norge etter mønster fra tilsvarende beregninger i Danmark. Så kom Brochmann-utvalget med slike beregninger, og nå SSB med det samme. SSBs beregninger ble opprinnelig gjort for Brochmann-utvalget, men de har skapt fornyet debatt på grunn av nye oppslag i pressen.

Disse initiativene gjør at vi også må forholde oss til denne delen av innvandrings- og integreringsdebatten.

Det er imidlertid flere problematiske sider ved Hustads argumenter.

Hustad skiller dårlig mellom begrepene når han skal vurdere hva som er lønnsomt. Skal man vurdere om noe er lønnsomt, må man nemlig vite hva som skal være lønnsomt. Det er for eksempel forskjell på norsk økonomi og statsbudsjettet. En innvandrer kan godt være positiv for økonomien, selv om han er negativ for offentlige kasser. Arbeidsinnvandring kan for eksempel bidra til vekst, høyere lønninger, billigere tjenester, mer innovasjon og mer velferd. Velferden skapes ikke bare av penger – vi må også ha hoder og hender.

Dermed er det heller ikke riktig at praktisk talt alle fagmiljøer, som “SSB, Finansdepartementet, regjeringsoppnevnte utvalg og en rekke ledende økonomer”, mener at innvandring er negativt for økonomien.  Tvert om mener nok de fleste fagmiljøer det motsatte.

Flere regjeringsoppnevnte utvalg og stortingsmeldinger, også fra Finansdepartementet, peker på arbeidsinnvandring som viktig for økonomien i årene som kommer.

Den nevnte SSB-rapporten, som primært ser på offentlige finanser, ser også på vekst (målt ved privat konsum) og finner da at arbeidsinnvandring bidrar klart positivt. (I parantes bemerket: SSB ser egentlig ikke på arbeidsinnvandring, men på “innvandring fra områder preget av høy arbeidsinnvandring”.)

Det offentlig oppnevnte EØS-utvalget skrev at “arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd… Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.”

En studie gjort på OECD-landene viser at økt innvandring leder til økning i sysselsetting og BNP, og at én prosent økning av befolkningen gjennom innvandring, kan øke landets totale inntekter med 1,5 prosent.

Det er også indikatorer som tyder på at arbeidsinnvandring er lønnsomt for offentlige kasser. Det er lønnsomt, fordi arbeidsinnvandrere pr definisjon kommer til Norge ferdig utdannet og har høy deltakelse i arbeidsmarkedet.

Det SSB har regnet på, er hvor lønnsomme arbeidsinnvandrernes barn og barnebarn blir for offentlige kasser, dersom arbeidsinnvandrerne blir i Norge. SSB legger til grunn at etterkommerne blir “perfekt” integrert og derfor blir akkurat som oss innfødte. I så fall blir de ulønnsomme for offentlige kasser, fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er ulønnsom.

Er det et problem?

Det er et problem at velferdsstaten ikke er fullfinansiert, bl.a. fordi vi da må tære på en ikke fornybar ressurs. Men det er misvisende å kalle dette et innvandringsproblem. Det er et generelt problem, som vi bør gjøre noe med.

SSB har regnet på virkningen av arbeidsinnvandring på offentlige kasser helt frem til 2100. Ett av regnestykkene, som ble presentert i DN, tar utgangspunkt i at det ikke lenger kommer arbeidsinnvandrere til Norge. Et annet og mer realistisk regnestykke som SSB har gjort, er dette:

Med en arbeidsinnvandring på 5000 nye personer pr år frem til 2100 – som er langt mindre enn arbeidsinnvandringen er i dag og langt mindre enn vi kan trenge i økt arbeidskraft i henhold til Perspektivmeldingen – vil arbeidsinnvandrerne og deres etterkommere hvert år være mer lønnsomme for offentlige kasser enn befolkningen generelt. De nyankomne arbeidsinnvandrerne er altså så lønnsomme for offentlige kasser at de veier opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn er blitt like ulønnsomme som nordmenn er.

Det er blitt antydet at det å ta imot stadig flere arbeidsinnvandrere på denne måten kan betraktes som et slags “pyramidespill”. En annen måte å se det på, er at velferdsstaten, slik den nå er innrettet, er et pyramidespill, og at vi trenger arbeidsinnvandrere for å holde spillet i gang.

Arbeidsinnvandrere har, slik vi skrev i kronikken vår, høyere sysselsetting enn befolkningen generelt. Hustad mener at dette ikke er riktig, siden arbeidsinnvandrere, i hver aldersgruppe, har lavere sysselsetting enn befolkningen generelt.

Det kan diskuteres hvor relevant innvendingen er. Poenget med arbeidsinnvandrere er jo at de kommer som arbeidsinnvandrere og derfor – som gruppe betraktet – alltid vil være en ung gruppe med høy arbeidsdeltakelse. Det er dette som gjør at vi kan høste fruktene av dem.  Mange av dem blir til og med det man kaller “gjestearbeidere” og dermed særdeles lønnsomme, fordi de reiser hjem igjen før de blir gamle.

For øvrig finnes det ikke offentlig tilgjengelig statistikk for arbeidsinnvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet gruppert etter alder. Hustad må derfor skrive litt om og snakke om “EØS-innvandrere” i stedet. Men EØS-innvandrere omfatter både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente, og dermed kan vi ikke vite nøyaktig hvor høy sysselsettingen er blant arbeidsinnvandrere i ulike aldersgrupper. Forskjellen mellom dem og befolkningen generelt er uansett liten, spesielt når vi vet at arbeidsinnvandrere i større grad enn befolkningen generelt arbeider i konkurranseutsatte næringer.

Og totalt ligger arbeidsinnvandreres sysselsetting langt over totalbefolkningens.

Det er flere av Hustads økonomiske argumenter som skurrer. Det gir for eksempel lite mening å hevde at innvandrere må tjene like mye som nordmenn for å være lønnsomme. Innfødte nordmenn får ikke lavere levestandard, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittet. Tilsvarende virker det søkt å anta at ingen ville gjort lite produktive jobber som å “bygge hytter og servere øl”, dersom vi ikke hadde hatt innvandring. Alternativet er at de innfødte gjør jobbene selv og dermed er mindre produktive enn de ellers ville vært. At det å servere øl eller bygge hytter fremstilles som dårlige og/eller uproduktive yrker, er for øvrig i seg selv nokså underlig.

Vil man se hvordan det går med integreringen, må man se den over tid og gjerne sammenligne med andre land. Øyeblikksbilder kan være interessante, men det viktigste er at det går bedre med tiden. Hustad viser til polakkenes situasjon i Norge under finanskrisen. Men om polakker i Norge, sett med norske øyne, har hatt det dårlig, er situasjonen i klar bedring: Lønningene øker raskere enn lønningene generelt. En høyere andel får fast ansettelse. De arbeider færre timer pr uke enn de gjorde før. Nesten alle opplever at de behandles på linje med sine norske kolleger.

Poenget med migrasjon er ikke først og fremst at det skal lønne seg for oss, som bor i verdens rikeste land. Poenget er at det lønner seg for migrantene og for verden, og at andre mennesker fortjener den samme friheten som vi har selv. At migrasjon også kan by på problemer, er ikke overraskende. Det er helt legitimt å forsøke å gjøre noe med dem, for eksempel slik Brochmann-utvalget har foreslått, og slik vi selv foreslår i boken De nye seierherrene.

De fleste av de tiltakene som bør gjennomføres, bør imidlertid gjennomføres uansett – helt uavhengig av om vi har mye eller lite innvandring.

Jeg har mange innvendinger mot Jon Hustads regnestykker. Den viktigste forskjellen på han og meg er nok likevel at han har bestemt seg for å lete etter problemene, siden han mener at “Norge går i feil retning” – mens jeg ser lyspunktene og er optimist.

Aldri før har så mange mennesker i verden hatt det så bra, og aldri før har så mange trodd på en bedre fremtid.

At Jon Hustad velger å være pessimist får være hans problem.