Aftenposten 31.oktober 1973

  • 28.06.2012 kl.14:24 i Blogg

Forleden ble min kollega Marius Doksheim og jeg beskyldt for vre "koseliberale". Vi er altfor liberale, optimistiske og naive nr vi skriver om innvandring og integrering, sies det.

Vre kritikere mener vi er naive nr vi sier at ting gr seg til over tid. Integrering kan vre vanskelig, og det tar tid, men bde erfaring og harde fakta viser at innvandrerne og srlig deres etterkommere gradvis integreres i det norske samfunnet p en god mte. Det finnes unntak, selvsagt, men hovedbildet er klart: Det gr bedre enn mange tror, det gr bedre over tid, og det gr bedre enn i mange andre land. Mange av etterkommerne gjr det i dag bedre enn befolkningen generelt, bde i utdanning og arbeid.

Nr jeg holder foredrag om dette temaet forteller jeg ofte om meg selv: Jeg ble fdt i Harstad i Nord-Norge i 1957 og flyttet med mine foreldre til Oslo i 1960. Den gangen averterte mange utleiere at de ikke nsket leie ut til nordlendinger ("Nordlendinger ikke nsket") , og mine foreldre var med i en "innflytterforening". Selv fikk jeg ingen venner fordi jeg snakket dialekt, s den ble mobbet bort i rekordfart. Mine opplevelser ble for vrig morsomt konstrastert da jeg for et par r siden holdt foredrag etter danserenSulekha Ali Omar. Hun kom fra Somalia til Harstad som niring - ca 30 r etter at jeg dro fra Harstad - og snakker n, i motsetning til meg, kav Harstadvring.

Det er en grunn til at Marius Doksheim og jeg har kalt boken vr De nye seierherrene. Mens mine foreldres og delvis min generasjon representerer "seierherrene", slik Roy Jacobsen beskrev dem i sin bok, representerer Sulekha og andre innvandrere denyeseierherrene. Roy Jacobsens "seierherrer" foretok slett ingen enkel "reise". Det var en kamp for et bedre liv, og noen lyktes ikke, mens andre fikk store problemer i mte med det nye. Men historien endte godt til slutt. Ogs de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om hy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har kt, bl.a. fordi de og vi har vandret og skt nye muligheter p nye steder.

Hvor parallelle disse historiene er, fr man et inntrykk av nr man leser avisenes reportasjer ominnflytternefra dengang og sammenligner med dagens reportasjer ominnvandrerne. Dette kunne man bl.a. lese i Aftenposten i oktober 1973:

"Gjennomsnittsalderen p innflytterne til Oslo blir stadig lavere, og stadig flere av dem har ingen annen utdannelse enn grunnskole. Innflytterne er overrepresentert i Helserdets arkiver, blant klientelet ved psykiatriske avdelinger og kommunens uteseksjon. De lever stort sett i en isolert "ghetto-tilvrelse" i hovedstaden og har stort behov for menneskelig kontakt."

"I rene 1964 - 66 og -68 flyttet henholdsvis 16.000, 21.400 og 22.700 mennesker til Oslo fra andre deler av landet. En vesentlig del av disse er ungdom i skole eller frstegangsarbeide i alderen 15 til 24 r, en periode der de har behov for maksimal sttte og veiledning fra omgivelsene.... Tallet p dem som kommer uten annen utdannelse enn grunnskole ker.... For en viss del av landsungdommen ver dessverre Oslo den samme tiltrekning som Kbenhavn gjr p ungdom fra stlandet."

Og videre:

"En identitetskrise er for de unge i denne situasjonen nesten uungelig. De vakler mellom sitt gamle jeg og nsker om viske ut sin sosiale, georgrafiske, kulturelle og sproglige bakgrunn for lettere integreres i Oslomiljet.... innflytterungdommen drives, p grunn av den sterke pressituasjon de befinner seg i, til benytte de sosiale tilbud i hyere grad enn Oslo-folk".

"De reiser fra et trygget milj til en "ghetto-tilvrelse". De aller fleste bor i Oslos indre bysone.... hvor de ikke treffer Oslo-ungdom. De omgs bare med andre innflyttere. De arbeider i innflytter-dominerte bedrifter og etater. Deres fritidsliv er stereotypt... De... er sjelden med i organisasjoner og foreninger.... Mange fortviler og misbruker alkohol."

Og i 1975:

"Ca 25.000 personer flytter hvert r til Oslo p jakt etter arbeidsplasser, og i denne innflyttergruppe er det sterk overrepresentasjon av ufaglrt arbeidskraft som fr de lavest betalte yrker innen de bransjer de velger. Boligforholdene for denne gruppe er p alle mter utilfredsstillende, og gruppen er overrepresentert i alle former for "elendighetsregistre" som kriminalstatistikk, statistikk for veneriske sykdommer, narkotikaregistre o.l., opplyste Oslo kommunes innflytterkonsulent..."

Men heldigvis fantes det noen koseliberale den gangen ogs. I en lederartikkel i Aftenposten i 1967 kunne vi nemlig lese flgende:

"Et inntrykk man har, er at byen har absorbert innflytterne p en tolerant mte og at de har ftt sin del av den gode standard som Oslo, tross mange tyngende konomiske oppgaver, har by sine borgere. Nye boligstrk..., med sterke innslag av innflyttere, har grodd opp; i enkelte perioder s raskt at byen knapt har maktet fordye utviklingen... innflytterne vet med seg selv at de har mye takke hovedstaden for. Ikke minst takke for de ofte vanskelige, men vanligvis stimulerende styrkeprver byen har satt dem p, og for de chanser til oppn modning og fremgang som byen har gitt... (Det er) ogs grunn til understreke hva innflytterne har betydd for Oslos kulturliv i videste forstand. Vi tenker ikke her bare p den innsats mange innflyttere enkeltvis har gjort i videnskap, kunst, nringsliv, politikk, idrett m.v. Vi tenker ogs p det by- og bygdelagene.... har utrettet til beste for sin egen gruppe og for miljet i Oslo."

Man skal ikke undervurdere problemene knyttet til innvandring og integrering. Det gjr vi da heller ikke i boken vr. Men fordi s mange fremhever problemene, er det greit at noen ogs fremhever de mange gode nyhetene - om at det tross alt gr ganske bra, og at det antagelig vil g enda bedre, hvis vi ogs tar tiden til hjelp.

Sulekha kunne flytte til Oslo uten kaste vrak p dialekten sin, og hun fikk hyst sannsynlig et sted bo - selv om hun bde har mrk hudfarge og er fra Harstad.

I s mte gr det bedre for henne enn det gjorde for mange etnisk norske nordlendinger p 50- og 60-tallet.

Alt gr alts ikke i feil retning. Snarere tvert imot.

hits