Er velferdsstaten truet? Av hvem?

  • 07.08.2012 kl.18:09 i Blogg

I et intervju i Aftenposten i dag sier Jonas Gahr Støre at han mener at velferdsstaten er truet. Han mener at den er under press fra to hold, nemlig den økonomiske krisen i Europa og en mulig "blå-blå" regjering i 2013.

I Dagens Næringsliv i dag skriver Simen Vier Simensen og Martin Bech Holte i McKinsey en artikkel. Også de mener at velferdsstaten er truet, og at krisen i Europa kan smitte over på Norge. Men for øvrig tegner de et bilde av virkeligheten som er helt annerledes enn Støres bilde.

I Støres verden er krisen i Europa en krise som, på kort sikt, kan smitte over på norsk økonomi og f.eks. skape problemer for vår eksport eller banker. Ellers er budskapet at velferdsstaten er sikret, bare de rødgrønne vinner valget, mens den er truet, hvis de "blå-blå" overtar.

Støre viser til fem "bærebjelker" som han mener fungerer som "lim" i samfunnet, og som, på ulikt vis, vil være truet av en borgerlig regjering. Det gjelder

* en universell velferdsstat,

* et samfunn med små forskjeller,

* en god integreringspolitikk, som vektlegger plikter og rettigheter,

* et aktivt og utviklet sivilt samfunn, og

* et organisert arbeidsliv.

Støre utdyper sitt syn ved å peke på at det er "veldig farlig" å innføre behovsprøving av velferdstjenester, f.eks. barnetrygden, fordi det "kan rive fundamentet under velferdsstaten vekk". Og det er dette han "opplever" at de blå-blå vil; å innføre et system for "verdig trengende".

I Simensen og Holtes verden er det andre forhold som truer velferden. De ser ikke bare en trussel fra Europa på kort sikt. De ser også trusselen fra et Europa som, etter en smertefull omstillingsprosess, kan bli mer konkurransedyktig og få en mer effektiv offentig sektor enn Norge har. De ser også trusselen fra oss selv, inkludert Arbeiderpartiet (tro det eller ei), som ikke greier å foreta de justeringer som nå skal til for at velferdsstaten også skal være bærekraftig om 10, 20 og 50 år. De viser til at produktivitetsveksten i Norge har falt dramatisk de senere år, at konkurranseevnen svekkes, og at vi arbeider stadig mindre og nå ligger på bunnen i OECD i faktisk arbeidstid, samtidig som vi har en svært høy andel sysselsatte i offentlig sektor og mange i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. De konkluderer: "Forvitringen av norsk økonomi og vår velferdsmodell er i full gang og vi har mye mindre å ta av enn vi tror. Dagens unge, offentlig ansatte, brukere av offentlige tjenester og skattebetalerne blir de skadelidende." De mener det er på tide at vi igjen retter fokus på hvordan verdier skapes.

Støres beskrivelse av borgerlig velferdspolitikk er en karikatur.Utallige analyser - fra bl.a. Civita, Fafo, Universitetet i Oslo m.m. - har vist at det ikke er noen vesentlige forskjeller mellom partiene i velferdspolitikken. De siste 20 - 30 årene har snarere vært preget av en slags konkurranse mellom partiene om å bevilge mest mulig til flest mulig. Alle partier vil beholde universelle ordninger - ja, det var faktisk de borgerlige partiene som, etter krigen, drev prinsippet om universalisme igjennom. Samtidig er det en myte at alle ordninger er universelle - mange er allerede behovsprøvd.

Alle partier vil også beholde et samfunn med små forskjeller, føre en god integreringspolitikk og ha et organisert arbeidsliv med en arbeidsmiljølov som er omtrent som i dag. Satsing på sivilsamfunnet er tradisjonelt en borgerlig fanesak. Der de borgerlige nå skiller seg ut, er i ønsket om mer valgfrihet for borgerne og økt adgang for private tjenestetilbydere.

Det mest påfallende med intervjuet med Støre er imidlertid ikke den karikaturen han tegner av de borgerlige partiene, for den illustrerer bare at vi nærmer oss et valg.

Det mest påfallende er den totale mangelen på refleksjon omkring egen feilbarlighet; om det er noe Arbeiderpartiet selv bør gjøre annerledes for å styrke velferdsstatens fremtid og hva det i så fall bør være? Man skulle tro at det var det vesentligste når man leder et programarbeid. Støre behøver ikke nødvendigvis være like pessimistisk som Simensen og Holte, men likevel: Det er nok av signaler på at noe må gjøres. La meg nevne noen:

* Velferdsstaten er ikke fullfinansiert. Gjennomsnittsborgeren mottar nå mer fra offentlige kasser enn han betaler inn. Kan det fortsette slik? Og hvis ikke: Hva gjør vi med det?

* Den demografiske utviklingen gjør det vanskeliger å finansiere velferdsstaten. I fremtiden blir det færre som skal forsørge flere. Regjeringens egne fremskrivninger viser at vi står overfor et betydelig velferdsgap om noen år. Og disse fremskrivningene er for optimistiske. De legger bl.a. til grunn at vi vil slutte å jobbe mindre, og at vi ikke vil kreve noen standardøkning i eldreomsorgen. Begge deler er urealistisk, hvilket betyr at fremtidens finansieringsgap blir enda større enn man tidligere har lagt til grunn. Hva gjør vi med det?

* Arbeidslinjen er satt under press. En omfattende velferdsstat forutsetter at vi har høy sysselsetting og arbeider nok. Men vi jobber stadig mindre, og ca. 1/4 av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet. Enkelte grupper, som unge uføre, vokser raskt, samtidig som vi har et høyt sykefravær. Hva gjør vi med det?

* Konkurranseevnen vår svekkes. Velferdsstaten forutsetter at vi skaper verdier. Skal vi greie det, må vi være konkurransedyktige på de globale markedene. Men nå svekkes produktiviteten og konkurransekraften, mens vi investerer mindre i forskning og skårer dårligere på innovasjon enn andre land. Hva gjør vi med det?

Ikke før partiene vedtar sine programmer våren 2013, vet vi hva slags politikk de ønsker å føre i neste stortingsperiode. Det er derfor for tidlig å si sikkert hva partiene mener om disse utfordringene og hva de eventuelt vil gjøre med dem. Men så langt er det liten grunn til å forsøke å "skremme" noen med at de borgerlige partiene vil gjøre for mye. Det er vel snarere grunn til å frykte at de vil gjøre for lite.

De nordiske land gjør det for tiden svært godt, målt mot det øvrige Europa. Det snakkes om både det finske og det svenske mirakel. Sverige, som har borgerlig regjering, overrasker stadig med svært god vekst - mens det i Danmark, under en rødgrønn regjering, gjennomføres viktige reformer (riktig nok til voldsom kritikk fra venstresiden, fordi det betraktes som borgerlig politikk). De danske sosialdemokratene har dessuten lagt frem et debattopplegg om "Danmark herfra til år 2032", og der er ingen kuer hellige. I opplegget spør man bl.a. om Danmark forsatt skal ha universelle velferdsytelser i fremtiden; om noen ytelser må prioriteres annerledes og om noen kan unnværes helt - og om det må skilles mer mellom dem som har behov og de som ikke har. Tonen er åpen, og tanken er forsøksvis fri - helt annerledes enn den ser ut til å være i vårt hjemlige arbeiderparti.

Simensen og Holte illustrerer sin artikkel ved å hevde at mens de andre landene i Europa "trener", er Norge på "spa". Kanskje er det som skjer i Sverige og Danmark - og den åpne debatten som der føres - et tegn på at det samme gjelder innad i Norden.

Vår rikdom bidrar til å utsette nødvendige reformer. Men den fungerer også som debattstopper.

Om det er fornuftig å behovsprøve barnetrygden kan absolutt diskuteres. Men spørsmålet bør ikke være om en behovsprøving "river vekk fundamentet under velferdstaten" eller ei.

Spørsmålet bør være om en behovsprøving vil gjøre velferdsstaten mer eller mindre bærekraftig og robust om 20 og 30 år.

hits