Lederansvar

  • 14.08.2012 kl.16:14 i Blogg

Statsminister Jens Stoltenberg har i løpet av det siste året måttet håndtere to store kriser.

Den første inntraff 22.juli 2011.

Den andre inntraff i går.

I den første krisen var statsministerens viktigste oppgave å lede sitt folk. Han skulle trøste, skape trygghet og retning i en situasjon som var preget av sjokk, sorg og sinne.

Samtidig hadde han det øverste ansvaret for at helsetjenesten, redningsmannskaper og politiet fungerte optimalt, men selvsagt uten at han selv hadde direkte befatning med operasjonen. Disse tjenestene var forutsetningsvis forberedt på å takle en slik krise gjennom de systemer, beredskapsplaner og ressurser som var etablert på forhånd.

Statsministeren håndterte krisen på en måte som vakte beundring langt utenfor vårt eget land. Han beholdt roen, fant ordene og bidro til den atmosfære av verdighet som bør prege en rettsstat, selv når den møter et uhyre.

Den andre krisen, som inntraff i går, har ikke vært like lett å håndtere. Krisens innhold er, kort fortalt, avsløringen av at politiet ikke fungerte slik det skulle, og at heller ikke statsministeren og hans medarbeidere har gjort det de kunne gjort for å forhindre terrorhandlingene 22.juli i fjor. Og det ligger i sakens natur: Dersom terrorhandlingen i regjeringskvartalet kunne vært unngått, og dersom politiet kunne kommet til Utøya før - ja, så kunne også mange menneskeliv vært spart. Det er den tunge beskjeden vi fikk i går, og det er den krisen statsministeren nå må håndtere.

Det er forskjell på skyld og ansvar.

I noen tilfeller har den samme personen både skyld og ansvar, og da er det som regel lett å bestemme hva som må gjøres.

Ledere, derimot, har ansvaret også for hendelser som de selv ikke har hatt noen personlig befatning med.

Ledere får og tar ofte æren for positive hendelser de ikke har hatt befatning med. Men dermed må de også bære en form for skyld for de negative hendelser de ikke har hatt befatning med, men som skjer under deres ledelse. Det er dette som er ledelse: Man har ansvaret uansett.

I den første krisen var det bare én som hadde skyld, nemlig gjerningsmannen.

I den andre krisen, som ikke dreier seg om selve terrorhandlingen, men hvordan den ble forsøkt forhindret og håndtert, er det flere som må dele på skylden: Både Regjeringen, tidligere regjeringer og politiet bærer en del av skylden for at beskyttelsen og beredskapen ikke var god nok. Og den som var på post da det skjedde, Stoltenberg II-regjeringen, har ansvaret.

Spørsmålet nå er altså ikke hvem som har ansvaret, for det er Regjeringen med statsminister Jens Stoltenberg i spissen. Spørsmålet er hvordan den tar ansvaret.

Og ta ansvar dreier seg om ord, handling og konsekvens.

Man må finne de riktige ordene, slik at man tydelig demonstrerer at man har forstått alvoret, erkjenner ansvaret og beklager.

Dernest må man vise at man handler og gjør det som er nødvendig for å rette opp skaden eller hindre at den skjer igjen.

Til sist må man spørre hvilke konsekvenser det skal få for dem som var på post da tragedien skjedde.

Det lederskap statsministeren og hans statsråder utviste i går, var dessverre i en litt annen klasse enn den vi så etter 22.juli fjor. De tok ansvaret, men var samtidig litt for påpasselige med å understreke hvor "uskyldige" de var - enten fordi de nettopp hadde tiltrådt, fordi de ikke hadde fått nok informasjon, eller fordi andre egentlig hadde skyld i at arbeidet med beredskapen hadde gått så sakte.Dessuten forsikret de - og det tror jeg dem på - at de nå vil gjøre alt de kan for å rydde opp i det kaoset som er demonstrert i politiet og departementene.

Vondest var det imidlertid å høre på de resonnementene som ble fremført om hva det vil si å ta ansvar og hvilken konsekvens det skal få at det har skjedd en katastrofe, som kunne vært forhindret og redusert, under Regjeringens ledelse. Ifølge statsministeren og hans statsråder, som selv omtaler seg som de øverste ansvarlige, tar de best ansvar ved at de fortsetter i sine ombud. Man kan kanskje si, som noen har vært inne på, at det også er verst, fordi de da må tåle den offentlige pisking som de nå utsettes for i mediene.

Jeg syns likevel det er feil.

Etter min mening må det av og til settes en standard. Det må settes en standard for hva som kan skje under en regjerings ledelse uten at det får konsekvenser. Flere statsråder i Stoltenberg II-regjeringen har overlevd lenger enn de ellers ville gjort fordi vi har en flertallsregjering. Men selv for en flertallsregjering skulle man tro det var en grense for hva den kan tåle å gjøre av feil uten at den selv eller noen av dens statsråder velger å tre tilbake.

Det er forståelig at det er vanskelig både for Regjeringen og for opposisjonen å trekke denne konklusjonen. Ingen bør glemme at statsministeren og hans parti også var ofre for terroraksjonen som skjedde i fjor. Ingen ønsker heller å etterlate inntrykk av at en annen statsminister og andre statsråder ville gjort ting annerledes eller bedre. Det har vi nemlig ingen garantier for. Men å si at statsministeren og statsrådene har ansvaret, er ikke det samme som å angripe deres person eller å si at de er dårligere ministre enn andre ville vært.

Men nettopp av disse grunner er det også vanskelig å kreve statsministerens eller statsråders avgang. Det virker, på et vis, både smålig og uverdig. De burde trukket konklusjonen selv.

Når Regjeringen velger å ta sitt ansvar ved å bli sittende, vil det sette en annen standard. Da blir det vanskeligere å kreve eller mene at andre bør gå, både i denne og andre situasjoner. Et stykke på vei er det bra, siden vi i Norge altfor lett krever lederes avgang og tror at det alltid løser problemer.

Men samtidig er det grenser. Denne saken er svært alvorlig. 22.julikommisjonen la dessuten vekt på at den viktigste svakheten den hadde avdekket, hadde med dårlig kultur og dårlige holdninger å gjøre. Men hvilken kultur er det i organisasjoner der den øverste ansvarlige ledelse blir sittende, mens de som er lenger nede i systemet, og som ikke er mer skyldige enn sine ledere, må gå? Dersom ikke Regjeringen går, syns jeg verken det virker rimelig eller rettferdig at andre skal måtte gå - med mindre de selv velger å gjøre det.

Mange, særlig på sosiale medier, er opptatt av de taktiske overlegninger både Regjeringen og opposisjonen gjør i forhold til valget neste år når de nå vurderer konsekvensene av 22.julikommisjonens utredning. Etter min mening er det ikke tiden for å tenke på det. Norge har et robust demokrati og ville helt sikkert vært i stand til å takle de utfordringer som ville oppstått, dersom Regjeringen eller noen av dens statsråder hadde søkt avskjed. Påvirkningen på valget neste år er det dessuten vanskelig å si noe om. Ett år er lang tid i politikken.

I mengden av dårlige nyheter er det viktig å huske de gode. Regjeringen har nemlig også et overordnet ansvar for det som fungerte godt.

Helsevesenets håndtering av den første krisen var visstnok eksemplarisk.

Kommisjonen har også avdekket at vi i Norge har gode systemer og planer for beredskap og politi, og det reises derfor ingen krav nå om nye tiltak som vil kunne angripe personvernet, slik vi så i USA etter 9/11.

Det er en av de positive overraskelsene i går, som det er vel verdt å ta med seg.

hits