Som jeg har skrevet om på bloggen min før, kan det virke som om våre politiske ledere har større problemer med å håndtere den krisen som inntraff da 22.julikommisjonen la frem sin rapport enn de hadde med å håndtere 22.juli.

Det er ikke så rart.

22.juli 2011 kom katastrofen utenfra, og det var politikernes oppgave å respondere på den ved å finne de rette ordene for å trøste og finne en retning ut av tragedien.

Annonsørinnhold

Black Friday: Her er årets villeste tilbud!

22.julikommisjonens rapport, derimot, avslører en katastrofe som kommer innenfra, og som politikerne langt på vei har skapt selv.

Å snakke om “politikerne” i bestemt form flertall, slik jeg gjør her, er imidlertid urettferdig. Politikere er ikke like, og de gjør ikke alt likt. 

Noen er kjente, andre er ikke så kjent. Noen er populære, andre er mindre populære. Noen er svært aktive på Stortingets talerstol, andre tar sjelden ordet. Noen er retoriske begavelser og gode i debatter, andre greier seg ikke like bra. Noen er svært bredt og helhetlig orientert, mens andre nesten bare er opptatt av egne saker. Noen er svært synlige i mediene, andre er mindre synlig. Noen har høy utdanning, andre har lite utdanning. Noen har lang erfaring fra politikken eller erfaring fra vanlig arbeidsliv, andre har hverken lang eller bred erfaring. Noen har vært ledere, andre har ikke prøvd seg. Noen er gode ledere, andre er det ikke. Noen er typiske “utspillspolitikere”, andre er mer opptatt av å gjøre jobben. Og “jobben” er ganske mangslungen: Er man statsråd, f.eks., skal man både identifisere problemer som må løses, muligheter som bør gripes, skape politikk, vinne oppslutning om politikken og gjennomføre politikken. Ingen liten oppgave når man tar i betraktning hvor mange mennesker og organer man skal forholde seg til: Egne ansatte i departementer og direktorater, statsministeren og regjeringen, interessegrupper og organisasjoner, Stortinget og partiet, pressen og velgerne.

For å greie en slik oppgave, kreves det usedvanlige mennesker. Samtidig er det viktig at politikerne er vanlige mennesker. Ingen kan utføre alle oppgaver perfekt. Men noen egenskaper er viktigere enn andre.

22.julikommisjonens rapport bør gjøre det tydeligere for alle at politikk er alvor. Det er ikke et spill eller et teater som settes opp i mediene. Det er faktisk hardt og svært krevende arbeid, og det er et arbeid som ikke alltid er synlig eller tydelig eller gir en rask gevinst i form av økt popularitet eller flere velgere.

Spørsmålet er bare om vi verdsetter de rette egenskapene hos en politiker? Verdsetter vi litt “kjedelige” politikere, som har den erfaring og kompetanse som skal til – ikke bare for å komme med utspill og være synlig i mediene, men for faktisk å organisere og styre staten og gjennomføre politikk?

Jeg er i tvil. Jeg tror bl.a. statsministre og andre politiske ledere for ofte fristes til å velge f.eks. statsråder som er vellykkede utad, mens som ikke nødvendigvis fungerer så godt innad. Og slike tilfeller er det ganske mange av: Statsråder som “gjør det godt” utad, men som ikke fungerer innad – og omvendt.

Medienes kommentatorer er svært lite flinke til å se dette. De kaster terningkast og belønner først og fremst det de ser på utsiden, dvs. hvordan en statsråd f.eks. fremstår i mediene og “takler” saker i det offentlige rom. Om vedkommende er en god strategisk leder, en god personalleder, en god gjennomfører, er det få som undersøker nærmere.  Selv ikke den aldri hvilende Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse aner hva som skjer i departementene. Han snakker ofte som om han vet det – men de som vet, vet at han ikke vet.

Politikk er gøy og givende, men det er også alvor og slit. Derfor må også de “kjedelige”, men usynlige oppgavene gjøres, og de som gjør dem, bør verdsettes mer enn de blir i dag – mens lettvinte og lettbente politikere i mindre grad bør belønnes med terningkast fem – fordi de f.eks. har vært så aktive og synlige.

Det er litt vanskeligere å finne ut hva som skjer på innsiden, men journalister som tar mål av seg til å være “gravende”, bør greie det.