I går fikk vi vite hvordan Venstre sin programkomite har forsøkt å finne frem til konsekvent liberale standpunkter i de nye gen- og bioteknologiske spørsmålene som nå reises, bl.a. om surrogati og eggdonasjon.
Venstres resonnement er, slik jeg forstår det, som følger: Hvorvidt et menneske vil gjøre bruk av f.eks. eggdonasjon eller surrogati er et etisk spørsmål som ikke lovgiver kan ta stilling til, men som må være opp til den enkelte, bl.a. ut fra tanken om at vi alle har rett til å bestemme over vår egen kropp. Men Venstre ønsker å forby kjøp og salg av surrogati, den må være altruistisk – og partiet vil – i god liberal ånd – ikke at staten skal tilby tjenestene. Folk må altså finansiere surrogati og eggdonasjon selv.
Dette er begrunnelser som skiller seg fra dem som har vært brukt av de partiene som tradisjonelt har villet gå lengst i å ta i bruk teknologien, nemlig Arbeiderpartiet, og delvis også FrP. Arbeiderpartiet har, helt siden tidlig på 90-tallet, gitt en mer teknokratisk begrunnelse: Det som var teknologisk mulig, måtte også være mulig – og grensene har ofte blitt flyttet av “rettferdighetshensyn”, fordi noe skal være likt for alle. Hvis noen kan få tidlig ultralyd, må alle få det. Hvis noen kan få tak i anonym sæd, må alle få det. Hvis sæddonasjon er ok, må også eggdonasjon være ok. Hvis staten hjelper noen med å få barn, må staten hjelpe alle osv. Dette er den samme typen begrunnelser som interesseforeningen for de ufrivillig barnløse bruker: Ufrivillig barnløshet er en slags sykdom, og det er “urettferdig” og “diskriminerende” at ikke staten hjelper dem med å få barn med de teknologiske mulighetene som finnes, siden staten allerede hjelper noen.
Den etiske debatten har vært mye mer tydelig i de andre partiene. I KrF, selvsagt, men også i SV og Høyre. Der har det også vært tydelige fløyer som har hatt et mer restriktivt syn enn Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har hatt.
Men hvordan skal man egentlig karakterisere det mer restriktive synet i disse spørsmålene? Er det konservativt, eller er det liberalt?
Slik mange i Venstre og de fleste liberalister formulerer seg, er det liberale å tillate både senaborter og ulike måter å få barn på – med bruk av f.eks. eggdonasjon og surrogati.
Selv oppfatter jeg meg som verdiliberal. Jeg har f.eks. alltid hatt et liberalt syn på samlivsformer mellom homofile, butikkenes åpningstider eller muligheten til å nyte alkohol. Jeg har derfor spurt meg selv: Er jeg likevel ikke liberal, siden jeg har et mer restriktivt syn i mange gen- og bioteknologiske spørsmål?
Spørsmålet ble særlig påtrengende tidlig på 1990-tallet, da jeg som stortingsrepresentant i Høyre kjempet for partnerskapsloven, samtidig som jeg altså hadde et restriktivt syn bl.a. på senabort – mens partiets ledelse inntok den motsatte posisjon: De syntes senabort var ok, men var mot partnerskapsloven. Hvem var da verdiliberale, og hvem var verdikonservative?
Jeg tror at det som skiller Venstres og liberalistenes tenkning fra min og mange andres tenkning i disse spørsmålene er synet på (det potensielle) barnet.
Er (det potensielle) barnet part i saken, eller er barnet nærmest en ikke-eksisterende størrelse i de vurderingene som må gjøres?
Jeg legger merke til at f.eks. Venstres programkomite bare snakker om de som vurderer å ville gjøre bruk av surrogati eller eggdonasjon – og at det ikke er noen refleksjoner omkring barnet. Barnet virker bare å være et middel eller en konsekvens av andre menneskers valg.
Men dersom man ikke betrakter (det potensielle) barnet som luft eller som en ting som man bare kan bestemme over – men, tvert om, som en part i saken – en part med sin egen integritet, sine egne interesser og krav på respekt- ja, så vil også tenkningen omkring disse spørsmålene bli annerledes. Da vil sentrale liberale begreper knyttet til frihet, ansvar og autonomi få et helt annet innhold. Et (potensielt) barn kan riktig nok ikke ivareta sine egne interesser – i likhet med mange andre, som heller ikke kan ivareta egne interesser – men i et liberalt rettssamfunn overlater man likevel ikke til den sterkeste parten å fatte ensidige beslutninger uten hensyn til den svakeste partens interesser. I et liberalt demokrati tar man også hensyn til mindretallet og til dem som ikke kan la høre fra seg.
Derfor kan det, etter min mening, også være et klart liberalt standpunkt å ta stilling mot eggdonasjon og mot surrogati – ikke bare privat, men også qua lovgiver.
Å si at lovgiver ikke kan ta stilling i etiske spørsmål, holder nemlig ikke. Det er f.eks. forbud mot å begå fysiske og psykiske overgrep mot andre. Det er ikke overlatt til den enkeltes etiske overveielser.
Men slik kan man også se på mange av de nye måtene å skape barn på. Dersom man kan skape et barn med flere foreldre – hvorav noen er ukjente – kan det betraktes som et overgrep og en integritetskrenkelse mot det kommende barnet, som – i likhet med alle oss andre – er et individ. Akkurat som det var et overgrep mot mange barn som kom til verden ved hjelp av sæddonasjon at Stortinget, forut for unnfangelsen, fratok dem enhver mulighet til å finne frem til sitt opphav, fordi opplysningene om sædgiver ble destruert. Dette er heldigvis en beslutning Stortinget nå har gjort om, men den illustrerer poenget.
Det kan sikkert betraktes som verdikonservativt å innta et restriktivit syn i mange av disse svært vanskelige spørsmålene.
Etter min mening kan det imidlertid også betraktes som liberalt.
Hvordan Støre vil vurdere disse spørsmålene gjenstår å se: Vil verdiene styre han, eller blir det teknologien?