Det har oppstått en debatt i mediene om hvorvidt det er riktig av Audun Lysbakken å ta pappapermisjon mens han er leder i SV og partiet har store problemer. Blant dem som ser ut til å mene at det er litt underlig, er Elin Ørjasæter , mens Lysbakken selv, naturlig nok, er uenig.
Etter min mening omhandler denne debatten så ulike forhold at man må presisere:
At Audun Lysbakken tar permisjon fra vervet som partileder i SV er egentlig ingen sak for offentligheten. Selvsagt står det enhver fritt å si hva man mener om det, men det er synsing. Han har rett til å ta permisjon. Hvorvidt det er klokt og fornuftig, er en sak mellom han og partiet som har valgt ham. Lysbakken sier selv at han har ønsket å ta permisjon, og at dette har vært klartgjort for partiet. Samtidig har han nok rett i at han i praksis ikke hadde så mye valg: Reaksjonene hadde nok vært enda sterkere, dersom nettopp SV-lederen, som har så sterke meninger om hvordan andre fedre bør leve sine liv, ikke selv levde opp til sin egen lære.
Jeg syns heller ikke det er noe problem at stortingsrepresentanter tar persmisjon – enten de er mødre eller fedre. Det er 169 representanter på Stortinget, og man har et vel innarbeidet system med vararepresentanter, dersom noen må ha et langt fravær – og det er det mange som må ha, av ulike og helt legitime grunner. En stortingsrepresentant er selvsagt viktig, men han eller hun er ikke leder for en organisasjon og er altså, formelt og prinsipielt, fullt ut erstattbar under sitt fravær.
Det som derimot, etter min mening, er problematisk, er at så mange statsråder etter hvert tar ut lange permisjoner.
Som jeg har skrevet mange ganger før: En statsråd har ikke en jobb, men et ombud. Det finnes mindre enn tyve slik ombud i Norge. Det er et ombud de færreste innehar mer enn noen få år av sitt liv. Det er et ombud du har døgnet rundt 365 dager i året. Ombudet er unntatt fra svært mange av de lover og regler som gjelder for arbeidslivet generelt – som f.eks. reglene om arbeidstid. Riktig nok er det et (etter min mening ugjennomtenkt) press i samfunnet for å alminneliggjøre ombudene og gjøre dem til vanlige jobber – med de regler som ellers gjelder i arbeidslivet – men slik kan det aldri fullt ut bli. En statsråd er nemlig ikke ansatt i en organisasjon. Han eller hun er (reelt) utpekt av statsministeren til å sitte i Kongens råd – så lenge dette rådet ikke blir møtt med mistillit i Stortinget.
Innimellom er selvsagt statsråder fysisk borte fra “jobb”. De må ha litt fri, og de må ha litt ferie. De blir syke. En gang iblant skjer det noe, som gjør at de trenger en kort permisjon. I tillegg er de av og til inhabile, slik at de må fratre behandlingen av en sak.
Også i slike tilfeller har man et vel innarbeidet system for å ivareta oppgavene i statsrådens fravær: Man utnevner en sette-statsråd, dvs. at en av de andre statsrådene ivaretar den fraværende statsråds oppgaver mens han eller hun er borte.
Denne ordningen kan imidlertid ikke sammenlignes med den ordningen man har i Stortinget. En fraværende statsråd blir ikke erstattet fullt ut. Det er ingen i departementet som kan tre inn i statsrådens sted. Den nærmeste, nemlig statssekretæren, møter hverken i regjeringen, i statsråd eller på Stortingets talerstol. Det er dermed heller ingen som, fullt ut, kan overta de store og krevende lederoppgavene en statsråd har i et departement. En sette-statsråd kan ta seg av det rent formelle; lese opp saker i statsråd, fremme noen saker i regjeringen og kanskje delta i en og annen stortingsdebatt på vegne av sin kollega. Men det blir lett venstrehåndsarbeid, fordi sette-statsråden som regel har mer enn nok med sin egen statsrådsgjerning. En sette-statsråd er dessuten fysisk sjelden eller aldri til stede i det departementet han eller hun midlertidig er statsråd for.
Audun Lysbakken skriver dette på bloggen sin: “Det som ligger bak budskapet om at en leder ikke kan ta pappapermisjon er at menn egentlig kan velge bort barna sine.”
Jeg er uenig. Poenget mitt er nærmest motsatt: Hverken menn eller kvinner behøver å velge bort barna sine. Men man bør kanskje av og til velge bort en jobb eller et verv, dersom det er vanskelig å kombinere barn og jobb på en forsvarlig måte. Det kan ikke være en menneskerett å kunne ha en hvilken som helst jobb uansett livssituasjon.
Vi kan ikke forlange at det skal være mulig å gjøre alt hele tiden. Livet består av valg. Velger man å få mange barn, velger man samtidig å jobbe litt mindre eller kanskje i litt andre jobber enn man behøvde å gjøre, dersom man valgte ikke å få barn. Mange politikere er “supermennesker”; men ingen kan være to steder samtidig.
Med alt som er skjedd det siste året knyttet til styring av og ledelse i forvaltningen, kan det virke som om ordet ansvar har fått en ny betydning. På den ene side mener mange politikere at det ikke er viktig om en statsråd eller en politidirektør er på post når det brenner. På den annen side mener de samme politikerne at det er riktig å bli på post, selv når det avdekkes en katastrofal svikt under deres (kanskje fraværende) ledelse.
Jeg spør meg selv: Hva ville man ment, dersom konsernsjef Helge Lund i Statoil startet sin karriere i selskapet med noen måneders permisjon, samtidig som selskapet var involvert i korrupsjon og rot med økonomien? Og hva ville man ment, dersom sjefen for sikkerhet og beredskap i Statoil, hadde tatt ut permisjon rett etter at det hadde inntruffet en stor katastrofe i Nordsjøen – og konsernsjefen og styrelederen mente at det ikke var noe problem, fordi permisjonen var avtalt på forhånd? Og hva hvis det etter ulykken ble klarlagt at beredskapsarbeidet i Statoil var preget av rot og ansvarsfraskrivelse og alt i alt så ille at katastrofen fikk langt større konsekvenser enn den ellers ville fått?
Ville noen krevd Helge Lunds avgang – og hva ville de sagt, hvis han sa at han ville ta ansvaret ved å bli sittende?
