Assistert reproduksjon

  • 24.01.2013 kl.21:21 i Blogg

Det er lenge siden vi hadde de første debattene om assistert reproduksjon. Det første barnet som ble født som følge av "prøverørsbefruktning" (IVF), kom til verden i 1978.

Den enkleste varianten av slik assistert reproduksjon innebærer at en mann og en kvinne får helsevesenets hjelp til å "koble" egen sæd og egne egg, fordi befruktningen ikke kan gjennomføres på vanlig måte.

Senere har mange nye metoder og temaer dukket opp. På begynnelsen av 1990-tallet, for eksempel, diskuterte Stortinget sæddonasjon og besluttet at donor ikke bare skulle være anonym, men at også alle opplysninger om donor skulle destrueres. Det er en beslutning som etterpå er blitt endret: I dag kan ikke lenger sædgiver være anonym.

Siden har vi diskutert befruktning i og utenfor livmoren, nedfrysing av egg, av sæd og av embryoer (altså befruktede egg), og nå er det eggdonasjon og surrogati som er temaet.

Men fortsatt ser vi bare den spede begynnelsen på de mange debattene som vil komme. I fremtiden kommer nemlig nye muligheter, som f.eks. hjelp for mennesker som er infertile, til å få skapt nye egg og ny sæd, slik at de likevel kan føre videre sitt eget genetiske arvemateriale. Vi må også regne med at to av samme kjønn - med medisinsk-teknologisk hjelp - vil kunne få et felles avkom, og at ett individ alene vil kunne få barn. Samtidig får vi rike muligheter til å forandre og forbedre avkommet, slik at vi kan skape barna i vårt eget bilde - og vi vil sikkert også diskutere spørsmål om fosterdonasjon og dyrking av fostre utenfor mors liv.

Siden mange av metodene kan brukes samtidig, får begrepet "foreldre" et nytt innhold. Allerede i dag muliggjør teknologien at et barn kan få fem "foreldre": En genetisk og en sosial far - og en genetisk, en biologisk og en sosial mor. I fremtiden kan det bli enda flere.

Det er ikke vanskelig å forstå at dette er spørsmål som engasjerer oss - både ut fra praktiske, etiske og religiøse forestillinger om hva det vil si å leve gode liv i et godt og bærekraftig samfunn. Samtidig reiser det noen moralske spørsmål, som det er svært vanskelig å ta stilling til for mange.

Som jeg skrev i min forrige blogg, har det til nå primært vært de voksnes interesser som har stått i sentrum for debatten. Mennesker som, av ulike årsaker, er ufrivillig barnløse, vil ofte gjøre nesten "hva som helst" for å kunne få et barn. Det er svært forståelig og gjenkjennelig for mange.

Også andre voksne som er involvert, som f.eks. surrogatene, er grundig debattert - ikke så mye ved at de har deltatt i debatten selv, men ved at andre har belyst deres situasjon. Sentrale spørsmål er hvorvidt de tilbyr surrogati frivillig eller ikke, og om det er kommersielt eller uegennyttig. Noen definerer det som menneskehandel - andre syns det er en grei "transaksjon" som kvinner selv må få bestemme om de vil ta del i. Atter andre legger stor vekt på forskjellen mellom fattige kvinner i India og mer ressurssterke kvinner i et velregulert USA.

Derimot har det, etter min mening, vært lite søkelys på barna, dvs. de ennå ufødte; de som ennå ikke er unnfanget. Når har de krav på beskyttelse?

Vi gjenkjenner diskusjonen fra abortdebatten: Når blir et embryo eller et foster beskyttelsesverdig? Personlig har jeg argumentert for at det er meningsløst å sette et skille ved akkurat 12 uker, og at et liv er et liv allerede fra unnfangelsen. Jeg støtter loven om selvbestemt abort, men jeg mener altså at man må erkjenne - og leve med - at loven ikke er etisk uproblematisk. Jeg kan legge til at jeg ennå ikke har hørt noen som, etter mitt syn, har argumentert overbevisende for det motsatte.

Men hva med et menneske som ennå ikke er unnfanget? Har dette mennesket noen egne interesser eller krav på beskyttelse?

Det  logiske svaret er nei. Et liv som ikke finnes, kan ikke ha noen interesser. Men når samfunnet, eller staten, vurderer å ta i bruk metoder for å være med å skape nye barn, blir svaret likevel ja. Derfor må noen også ivareta disse menneskenes interesser.

Det er, som jeg skrev i min forrige blogg, ikke lett å vite hva disse interessene er - og det vil sikkert også være uenighet om det. Noen argumenterer med at det ikke er i noen barns interesse at de ikke ble født, og det virker riktig. Men motsatt kan man si at det heller ikke er en interesse å bli født, hvis man ennå ikke er unnfanget. Vi står altså fritt til å reflektere over fremtiden til de barn som ennå ikke er unnfanget - men som potensielt kan bli unnfanget ved hjelp av moderne medisinsk teknologi.

For å ta et eksempel: I spørsmålet om anonymitet kan man si at man i flere land, også i Norge, har gått fra å mene at det beste var evig anonymitet - til å mene at det beste er at barnet, når det blir voksent, kan finne tilbake til sitt genetiske opphav. Begrunnelsene har vært flere, men en av dem har vært hensynet til hva man tror disse menneskene rent psykologisk og følelsesmessig vil være tjent med.I det hele tatt ser det ut til å være en trend nå, uansett metode, at anonymitet i stadig mindre grad aksepteres.

Poenget er altså dette: Det er ikke sikkert det er likegyldig for de barna som ennå ikke er unnfanget, hva slags metoder som blir brukt, hvor mange "foreldre" de får eller hvor mange (halv)søsken de får - eller hvor mye de vet om dette. Jeg vil f.eks. intuitivt tippe at de fleste vil si at det er bedre at en donor bare kan gi sæd til 10 par og ikke til, la oss si, 200 par. Det er ikke sikkert det er så lett å begrunne hvorfor  - i hvert fall ikke helt logisk og stringent - men det er kanskje det som gjør oss til mennesker? At noe er viktig for oss uten at vi kan begrunne det nærmere?

Jeg var stortingsrepresentant den gangen Stortinget besluttet at man skulle destruere opplysninger om sædgiver så snart donor hadde gitt sæd. Det var en beslutning jeg reagerte meget sterkt på og stemte mot. Ikke fordi jeg, som en del andre, mente at avkommet hadde "rett" til å kjenne sitt mannlige opphav, for det har vi jo tradisjonelt aldri hatt. I dag er det riktig nok mulig, men i min generasjon lever det nok mange med ukjent genetisk far - uten at de har hatt noen "rett" til å få vite hvem den egentlige faren er. Derimot syntes jeg det grenset til en totalitær beslutning av Stortinget å beslutte at staten - forut for unnfangelsen - fratok et menneske enhver mulighet til å finne tilbake til sitt genetiske opphav.

Jeg nevner det, fordi det illustrerer hvor viktige beslutninger vi tar nå - på vegne av mennesker som skal fødes i fremtiden.

Bare tiden kan fortelle oss hvordan barna selv vil reagere på de mange metodene som nå tas i bruk, når de blir voksne og kan reflektere over det selv. Jeg tror ikke vi kan overskue alle konsekvensene. Å bruke Tore på sporet som bevis på at alle vil være på desperat jakt etter sitt genetiske opphav, er å strekke det langt, men det er heller ikke helt uten interesse.

Noen ganger tenker jeg at det beste er å ikke diskutere disse temaene, fordi slike diskusjoner i seg selv kan gjøre det vanskelig for familier midt i blant oss. Jeg har tenkt det samme de gangene jeg har vært med på å diskutere ulike spørsmål om abort. Resultatet av tenkningen har likevel blitt at det nok er umulig ikke å diskutere, fordi dette er spørsmål som nettopp krever refleksjon og debatt for at vi skal kunne ta stilling og gjøre så kloke valg som mulig - både som samfunn og enkeltmennesker.

Og så får vi bare håpe at vi greier å føre debatten i så respektfulle former at den er til å bære, også for dem som er direkte personlig berørt.

 

 

 

 

 

 

hits