Skolesystemene i Sverige, Finland og Norge

  • 20.08.2013 kl.18:12 i Blogg

 

Sett i fugleperspektiv er det egentlig liten forskjell på skolesystemene i Europa.

 

90 prosent av elevene i barneskolen går på en offentlig skole, mens bare tre prosent går på private skoler . Sju prosent går på privatskoler som mottar offentlig støtte, også kalt friskoler.

 

Det er en viss variasjon mellom landene, men den er ikke stor. Belgia, Nederland og delvis Spania skiller seg ut med et stort antall elever i friskoler og tilsvarende færre elever i offentlige skoler. 
I Norden topper Norge, Island og Finland statistikken med 98 prosent av elevene i offentlige skoler, mens tallene i Sverige og Danmark er 91 og 86 prosent.

 

I ungdomsskolen er det litt færre som går på offentlig skole og litt flere på friskoler, og denne utviklingen forsterkes, med noen unntak, i den videregående skolen, der snittet i Europa er 83 prosent i offentlige skoler, 13 prosent i friskoler og fire prosent i rene private skoler. I Norden er det henholdsvis 98 prosent (Danmark), 88 prosent (Norge), 83 prosent (Sverige), 82 prosent (Finland) og 80 prosent (Island) av elevene i videregående som går på offentlige skoler.

 

Graden av fritt skolevalg  varierer også noe mellom landene. I Sverige er det lovfestet fritt skolevalg både i grunnskolen og videregående skole. I Finland er det også fritt grunnskolevalg innenfor kommunen, mens det er fritt skolevalg i hele landet i videregående. I Norge er systemet litt mindre fritt; her er det kommunene og fylkene som bestemmer om det skal være fritt skolevalg, og elever i grunnskolen har uansett rett til en plass på den offentlige nærskolen.

 

I alle land er det forskjeller i og mellom skolene. Særlig i byene har elever med likeartet bakgrunn - etnisk, økonomisk og sosialt - en tendens til å gå på de samme skolene som en følge av bostedssegregeringen.

 

Noen syns det i seg selv er et problem. Andre mener at det først og fremst er et problem hvis det går utover elevenes læring, f.eks. fordi et stort antall elever på en skole ikke behersker det lokale språket. Tiltak mot denne typen segregering på skolene kan være alt fra mer variert boligstruktur via bussing til en større innsats på de skolene som trenger det mest. 

 

I Norge er den faglige forskjellen mellom skolene relativt liten, mens forskjellene mellom elevene er ganske stor. I andre land kan det være motsatt: Forskjellen mellom skoler kan være stor, mens forskjellen mellom elevene er mindre.

 

Et spørsmål som ofte stilles, er om et økt innslag av friskoler (dvs. privatskoler med statsstøtte) og/eller fritt skolevalg, vil øke eller minske forskjellene i skolen.

 

For å besvare et slikt spørsmål, må man først presisere hva man mener med «forskjeller»; om det er etniske eller sosioøkonomiske forskjeller - eller forskjeller i faglige prestasjoner.

 

Alt oppsummert er det min vurdering av forskningen på feltet at det ikke kan dokumenteres at et økt innslag av friskoler og/eller fritt skolevalg bidrar til å øke forskjellene i skolen. Men siden venstresiden i Norge ofte påstår det motsatte og gjerne viser til Sverige, kan det være interessant å gjengi Kunnskapsdepartementets egen analyse av det svenske privatskolesystemet, der det heter at det ikke er opplagt at flere privatskoler og fritt skolevalg i Sverige  er hovedårsaken til nedgangen i prestasjoner. Departementet  sier videre at det finnes mange land med både få og mange privatskoler som skårer bra, og at det «altså ikke (er) en naturlov at økt innslag av private skoler og fritt skolevalg gir dårligere prestasjoner og økt sosial ulikhet». Departementet sier samtidig at «innføring av privatskoler og fritt skolevalg (ikke) er en garantist for en bedre skole».  (Med «privatskoler» menes her privatskoler med statsstøtte, også kalt friskoler.) Danmark, for eksempel, har historisk hatt et visst innslag friskoler, men har ikke skåret spesielt bra på internasjonale komparative studier de senere år. Nederland, derimot, som har et stort antall friskoler, har en meget bra skole.

 

Departementets oppsummering er derfor ganske presis: Et skolesystem kan være både dårlig og godt - med og uten friskoler. Det er, som også den store Hattie-studien  viste, ikke dette som avgjør kvaliteten i skolen.

 

Det er for øvrig viktig å merke seg at utformingen av det svenske, norske og danske friskolesystemet er svært forskjellig. I Sverige er det 100 prosent offentlig finansiering av friskolene, og det er forbudt å ta egenandeler av elevene. Men eierne kan ta ut økonomisk utbytte av driften. I Norge er den offentlige støtten mindre, og elevene må betale en egenandel, men det er forbudt å ta ut utbytte. Også i Danmark er friskolene vanligvis ideelle. Det er grunn til å tro at flere vil ønske å starte en friskole når det kan tas utbytte av driften, slik vi har sett eksempel på i barnehagesektoren i Norge, enn hvis utbytte er forbudt. Det er antagelig også grunn til å tro at utformingen av selve systemet med friskoler eller fritt skolevalg vil kunne ha betydning for hvordan systemet virker på ulikhetene i skolen.

 

Det er på det rene at den faglige utviklingen i norsk, svensk og finsk skole har vært forskjellig de senere år. Finsk skole har, helt siden de første PISA-undersøkelsene kom i 2001, gjort det bra. Sverige har gradvis gjort det dårligere, mens Norge nå gjør det bedre. Og spørsmålet er: Hvis denne ulike utviklingen ikke kan tilskrives omfanget av friskoler eller fritt skolevalg - hva skyldes den da?

 

Det er egentlig det danske skolesystemet som ligner mest på det norske. Riktig nok har Danmark en gammel grundtvigsk tradisjon med friskoler, men ellers var det mye som var likt i de to landene da de første PISA-undersøkelsene kom: Vi skåret middels og hadde store forskjeller mellom elevene. Vi brukte mest penger i verden. Vi hadde høyest lærertetthet i OECD. Og vi hadde lenge bygget på de samme pedagogiske tradisjonene, nemlig den såkalte reformpedagogikken. Den ble importert fra USA i en periode da skolen i Danmark og Norge ble sterkt politisert og da faglighet og prestasjoner i skolen ble nedprioritert . Noe av fagligheten kom tilbake med Gudmund Hernes, men også han ville eksperimentere med pedagogikken og innførte bl.a. krav om visse mengder prosjektarbeid uten at lærerne nødvendigvis var motivert for eller hadde kompetanse til det. Han ville også at elevene skulle ha «ansvar for egen læring», han innførte læreplaner uten klare mål og reduserte kravene til læring i 1.klasse, fordi alderen for skolestart gikk ned.

 

Finland, derimot, lot seg hverken fange eller fenge av slike pedagogiske moter. I Finland har de derfor holdt fast ved mye tradisjonell klasseromsundervisning, vært mindre redde for å ta ut elever som trengte ekstra hjelp, beholdt en høyere alder for skolestart og karakterer i barneskolen, satset mye på grunnleggende ferdigheter som f.eks. lesing - og, ikke minst, alltid hatt en solid og populær lærerutdanning knyttet til universitetene. Den finske skolen er ikke uten problemer - det er bl.a. lavere trivsel i finsk enn i norsk skole - men faglig sett går det altså bra.

 

Forskjellen på Sverige, Danmark og Norge de senere år, er at Norge - straks etter at den første PISA-undersøkelsen kom - satte i gang det direktøren i Utdanningsdirektoratet har omtalt som en «massiv snuoperasjon» i skolen.  Senere kom Kunnskapsløftet, som ble behandlet av Stortinget i 2004, og som siden er implementert i norsk skole. Ifølge forskerne gir den nå gode resultater, bl.a. i den siste PISA-undersøkelsen. Det er fortsatt mye som kan gjøres bedre, men de som har evaluert reformen, mener at «mange av reformens ambisjoner er innfridd på overraskende kort tid», og at den har vært «en meget god samfunnsmessig investering og nødvendig for skolens utvikling». Skolen er blitt mer kunnskapsbasert, det legges større vekt på resultater, god skoleledelse og systematisk lærerarbeid.

 

Sverige og Danmark er nå i ferd med å realisere sine egne reformer og forsøker også å lære av snuoperasjonen i Norge og av Kunnskapsløftet. Tiden vil vise om dette kan bidra til å bedre de faglige resultatene også i våre naboland.

 

Hvor går så veien videre for Norge?

 

Etter min mening må vi videreføre Kunnskapsløftet, men forsterke og justere det der det er nødvendig. Vi trenger dessuten fortsatt et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, slik at vi ikke nok en gang skal få et «PISA-sjokk», fordi det kommer noen utenfra og forteller oss hvordan det egentlig står til i norsk skole. Vi må også ta på alvor at små kommuner kan være en utfordring når det å drive skole er blitt så komplekst.

 

Men det aller viktigste er å satse på læreren og på gode skoleledere.

 

Gode, kompetente og ambisiøse lærere kan gjøre underverker i møte med eleven. Derfor bør lærerutdanningen bli femåring, opptakskravene til lærerutdanningen bør skjerpes ytterligere, og tilbudet om etter- og videreutdanning til lærere som allerede er i skolen, må bli bedre. I tillegg bør det etableres god karriereveier i - og ikke bare ut av - klasserommet for lærere som vil styrke sin kompetanse og få et utvidet ansvar - i bytte mot økt lønn.

hits