I et blogginnlegg utfordrer Audun Lysbakken meg til debatt. Bakgrunnen er mitt blogginnlegg om behovet for en politikk for både større og mindre forskjeller. Lysbakken spør: Hvorfor skal det ikke være et mål å redusere de økonomiske forskjellene i Norge? Hvor mye har vi “å gå på”? Og hva betyr det konkret å tilpasse velferdstjenestene til noen av innbyggernes økte kunnskaps- og velstandsnivå?

La meg starte med å svare på det siste spørsmålet først. Når jeg sier at det må “designes” systemer som tar hensyn til det økte mangfoldet i samfunnet – og samtidig sier at befolkningens kunnskaps- og velstandsnivå vil øke, og at ingen makt i verden kan forby befolkningen å kjøpe private helse- og utdanningstjenester – tolker Lysbakken det dithen at jeg mener at “det offentlige må sørge for at de med god råd får et velferdstilbud tilpasset deres velstandsnivå”.

Men det er faktisk noe helt annet jeg mener. La meg bruke skolen som eksempel:

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Uansett hvem som har regjert i Norge de siste tiårene, har vi hatt tre, juridisk likeverdige måter å oppfylle opplæringsplikten på (i tillegg til hjemmeundervisning, som jeg ikke går nærmere inn på her):

• Vi kan gå på en privat skole uten statsstøtte
• Vi kan gå på en privat skole med statsstøtte (også kalt friskoler)
• Vi kan gå på en offentlig skole

Denne valgfriheten er det ingen uenighet om i Norge.

Det eneste stridsspørsmålet som diskuteres, er hvor liberal friskolelovgivningen skal være, dvs. hvilke typer friskoler vi skal tillate. Og også i denne debatten er det i virkeligheten bare ett stridsspørsmål: Skal friskolene selv få velge hvilket formål eller grunnlag de vil ha – eller er det politikerne som skal bestemme hvilke formål som er gode nok?

Partiet SV har hatt ulike standpunkter i denne debatten – fra å gå inn for å statliggjøre eller ekspropriere alle friskoler, via et ønske om å forby religiøse friskoler, til et ønske om bare å tillate skoler som tilbyr en alternativ religiøs eller pedagogisk retning – til i dag å ville tillate skoler som bygger på et religiøst, pedagogisk, internasjonalt eller idrettslig formål.

Mitt standpunkt har vært det samme som Bondevik II-regjeringen og nå den nye H/FrP-regjeringen har – at det viktige ikke er skolens formål, men skolens innhold og kvalitet, og at det derfor ikke bør være opp til politikerne å bestemme hvilke formål som er gode nok. En skole som legger litt mer vekt på realfag, ballett eller rørleggerfag er like høyverdig som en skole som vektlegger toppidrett, montessoripedagogikk eller språk. 

Jeg har mange argumenter for gå inn for en slik friskolemodell, men ett av dem knytter an til debatten med Lysbakken:

Friskolene er offentlig finansiert, regulert og kontrollert. De andre privatskolene er det ikke.

Alle har råd til å velge en friskole. De andre privatskolene krever en tjukk lommebok.

Jo vanskeligere det blir å etablere og velge en friskole – og jo mindre variert tilbudet av friskoler er – jo større er sjansen for at det økte kunnskaps- og velstandsnivået “tyter ut” i flere privatskoler, og at dette i så fall er noe som blir forbeholdt de mest velstående.

Et liberalt friskolesystem, som er finansiert av det offentlige, kan altså være en effektiv “buffer” mot et system der kvaliteten på utdanningen som barna dine får, er avhengig av lommeboken.

Det er delvis dette som er skjedd i England, som er det OECD-landet som er mest kjent for sine eksklusive og dyre privatskoler. England avviklet i sin tid et system med friskoler og har dermed bare stått igjen med en “ventil” for dem som har ønsket en alternativ skole for sine barn, nemlig dyre privatskoler – hvilket gradvis har ført til stadig større skiller mellom skoler og elever. Både Tony Blairs regjering og den nåværende konservative regjering har derfor vært veldig opptatt av å gjeninnføre et system med friskoler – noe som nå ser ut til å skje.

Når jeg bruker ordet “designe” handler det derfor om to ting: For det første å etablere mangfold og valgmuligheter innenfor en modell med offentlig finansiering – og, for det annet, å utforme disse systemene så godt som mulig. Systemene bør bl.a. ta hensyn til om det foreligger kvantitative eller “bare” kvalitative behov for tjenestene – og de må sikre at alle har den samme muligheten til å benytte de alternative skolene, barnehagene eller omsorgstilbudene som finnes – f.eks. ved at elever, barnehagebarn eller eldre ikke kan “siles”, ved at egenandelene er lave osv.

Utfordringen fremover blir altså å tilpasse vårt “likhetssystem” til en virkelighet med større mangfold, velstand og kunnskap i befolkningen. Etter min mening betyr det at vi må legge til rette for større valgfrihet og tåle at folk velger mer forskjellig enn før – men gjøre det på en måte som gjør at alle har den samme muligheten.

Lysbakkens første spørsmål dreier seg om noe annet, nemlig hvor store økonomiske forskjeller vi tåler. Jeg vil gjerne diskutere dette nærmere også, men for at ikke bloggen min skal bli for lang, nøyer jeg meg i første omgang med dette:

Det er ikke alle økonomiske forskjeller som er urettferdige. Det mener sannsynligvis ikke Lysbakken heller, for hvis han mente det, er det jo logisk å gå inn for lik lønn til alle uansett, og det gjør ikke SV nå.

Dermed må vi anta at Lysbakken og jeg er enige om at det finnes rettferdig ulikhet. Og ulikhet som oppleves som rettferdig, truer ikke samholdet og tilliten – eller sammenhengskraften, som danskene sier – i et samfunn. For å ta et eksempel:

At mennesker som gjør en ekstraordinær innsats eller presterer spesielt bra, får en ekstra påskjønnelse, oppleves nok av mange som rettferdig. At ledere som har mislyktes eller gjort store feil, får store “fallskjermer”, oppleves neppe som rettferdig.

Men det finnes også andre ulikheter som mange syns er rettferdige, selv om de kan være litt vanskeligere å forklare.

Jeg mener f.eks. at det kan være nødvendig å øke ulikheten litt nå – for å hindre at den øker mer siden. Å fjerne formuesskatten nå vil, isolert sett, øke ulikheten litt – men det kan bidra til å redusere den i fremtiden, fordi vi får flere bærekraftige arbeidsplasser i Norge enn vi ellers ville fått.

Hva som er rettferdig ulikhet, avhenger også av hvilket perspektiv vi har. For hver ny innvandrer som kommer til Norge, øker ulikheten i Norge litt – samtidig som ulikheten i verden reduseres litt. Er da den økte ulikheten i Norge rettferdig eller urettferdig?

Likhet er en viktig verdi i vårt samfunn.

Vi ønsker både likebehandling, likeverd og mulighetslikhet – og, et stykke på vei, også resultatlikhet. Men det er ikke alltid entydig gitt hva “likhet” skal bety, og likhet er ikke den eneste verdien vi har.

Også likhet må derfor veies mot andre viktige verdier.