I Dagsavisen fredag sto det å lese et fascinerende stykke journalistikk.
Dagsavisens journalist Heidi Taksdal Skjeseth rapporterte fra utenriksminister Børge Brendes første besøk til USA, der han bl.a. møtte utenriksminister John Kerry og FNs generalsekretær Ban Ki-moon.
“I sitt første møte med FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, diskuterte Børge Brende (H) flyktningkrisen i Syria og nødhjelp og gjenoppbygging i Filippinene, klimaendringer og Midt-Østen”, skrev Skjeseth – før hun brukte resten av artikkelen, overskrift, ingress og et intervju med Brende på det hun formodentlig mener er det aller viktigste å rapportere hjem om – nemlig at Brende og Ban Ki-moon ikke snakket “om de blåblås bistandskutt”.
Skjeseth fremstiller det både som oppsiktsvekkende og kritikkverdig at Brende ikke tok opp dette med Ban Ki-moon. Underforstått: Hun mener det er et viktig tema, hun mener det er viktigere enn å snakke om Syria, Midtøsten og Fillipinene, og hun tror at FNs generalsekretær er orientert om og/eller interessert i temaet.
Så hva er det egentlig Skjeseth mener at Brende skulle brukt tiden med Ban Ki-moon på?
Det hun mener er et viktig tema, er at det norske bistandsbudsjettet, som er på over 31 milliarder kroner, neste år øker med 1012 millioner kroner – mens det med Stoltenberg II-regjeringens budsjettforslag ville økt med 1314 millioner kroner. Det Skjeseth mener at Brende skulle brukt tid på, var altså å forklare FNs generalsekretær at det norske bistandsbudsjettet neste år ville bli på 31.220 millioner kroner i stedet for 31.522 millioner kroner.
Dette er fascinerende journalistikk, fordi det viser hvor nærsynte og selvopptatte vi er i Norge – og hvilke proporsjonsforstyrrelser det kan føre til. Og her er det flere slike:
For det første er det fantastisk at en norsk journalist syns at dette er det viktigste å rapportere hjem om når en ny norsk utenriksminister for første gang treffer FNs generalsekretær.
For det andre er det utrolig at en journalist syns det er rart eller kritikkverdig at ikke dette mini-spørsmålet, som knapt har interesse her hjemme, og som er uten betydning for verdens fattige, skal prege et kort møte med FNs generalsekretær – når verden preges av enorme kriser og katastrofer som trenger vår oppmerksomhet.
For det tredje er det talende at også norske journalister – og ikke bare norske politikere – er så opptatt av symbolpolitikk og så lite opptatt av realiteter og resultater. Problemet i norsk bistandspolitikk er ikke at det er for lite penger. Problemet er at det er for mye penger. Man greier simpelthen ikke å bruke alle pengene på en fornuftig måte. Resultatet er, høyst sannsynlig, at mye av bistanden ikke fører til utvikling – og at noe av den, i verste fall, bidrar til å holde mennesker og land nede i fattigdom.
Det er mye positivt å si om god bistand. Men det er dessverre også veldig mye negativt å si om dårlig bistand, noe jeg bl.a. har skrevet om her. Bistanden har ikke gitt de resultatene den lovet.
De fire ikke-sosialistiske partiene har nå blitt enige om at bistanden skal økes mer enn Solberg-regjeringen foreslo, dvs. at den til neste år likevel blir på over 31,5 milliarder kroner og dermed vil utgjøre 1 prosent av BNI.
Dette skjer, fordi 1 prosent-målet har blitt et viktig symbol i norsk politikk og særlig for KrF.
Men å tro at dette vil gjøre noen forskjell for verdens fattige, er i beste fall naivt.
Jeg tror heller ikke Ban Ki-moon kommer til å ofre det så mye oppmerksomhet.
