Onsdag i neste uke presenterer Høyre/FrP-regjeringen sitt første statsbudsjett – dvs. det første statsbudsjettet Solberg-regjeringen selv har laget “fra scratch”.
Personlig er jeg ikke enig i at det er så lite en ny regjering kan gjøre med det statsbudsjettet den overtar fra en avgående regjering, noe jeg har skrevet om her. Men jeg er enig i at årets statsbudsjett, som altså er budsjettet for 2015, er den første ordentlige muligheten for en ny regjering til å starte gjennomføringen av store reformer og tiltak. Og det er ikke bare den første ordentlige muligheten – det er også den beste muligheten i hele stortingsperioden og kanskje i hele Regjeringens levetid. Også dette begrunnet jeg i innlegget mitt her.
Så hva bør Regjeringen legge vekt på, hvis dette er den første og beste muligheten den har til å lage et statsbudsjett som, etter Regjeringens mening, er godt for landet?
Jeg har noen råd:
1. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss hvorfor det er viktig at akkurat denne regjeringen styrer landet. Hva er det Regjeringen vil oppnå, og hvordan vil Solberg-regjeringen bli husket?
Selv har jeg vært tilknyttet eller medlem av tre tidligere borgerlige regjeringer, nemlig Willoch-regjeringen, Syse-regjeringen og Bondevik II-regjeringen. Syse-regjeringen satt svært kort og vil nok (dessverre) mest bli husket for at EU-saken felte den. Men når det gjelder Willoch- og Bondevik II-regjeringen er det en slående forskjell. “Alle” kan i dag fortelle hva Willoch-regjeringen sto for og hva den blir husket for. “Ingen” kan fortelle noe tilsvarende om Bondevik II-regjeringen.
Dette er derfor mitt første råd til Solbergs regjering: Dere må fortelle historien om dere selv, om hvorfor dere vil regjere landet og hva dere vil med statsbudsjettet for 2015.
2. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss at ting tar tid – og hvorfor det tar tid.
Alle som tenker seg om, forstår at store reformer eller omstillinger i offentlig sektor ikke kan gjennomføres i en håndvending. Men alle vil være mye mer tålmodige, hvis det går i riktig retning, hvis de vet hva som er målet, og hvis de vet omtrent når de kan forvente å nå målet.
Derfor er det ikke så farlig om ikke alle løftene i Sundvollen-plattformen blir innfridd med en gang – bare det går i riktig retning, og det blir klart at Regjeringen har en plan.
Så derfor er dette mitt andre råd til Regjeringen: Fortell hva dere har gjort til nå og hvilken plan dere har for veien videre.
3. Regjeringen bør innrømme at noen løfter ikke kan eller bør innfris likevel – og si det i klartekst.
Det skjer for alle regjeringer: Når man kommer inn i regjeringskontorene og blir “realitetsorientert” av et ytterst kompetent embetsverk, viser det seg at noen av løftene man har gitt – og kanskje endog skrevet inn i regjeringsplattformen – ikke holder mål, enten fordi de blir for dyre eller rett og slett var litt for dårlig tenkt. Når man innerst inne vet det, bør man si fra: Vi tok feil, vi gjør om, vi vil gjøre det på en annen måte – eller vi vil simpelthen gjøre noe helt annet.
Mitt råd til Regjeringen er derfor at den innrømmer feil og mangler fremfor å risikere å bli drevet fra skanse til skanse av opposisjonen, som alltid er beredt til å avsløre en regjerings svake sider.
4. Regjeringen må vise at løftet over alle løfter faktisk blir holdt. Høyre og FrP har lovet at de vil prioritere fire budsjettområder høyere enn Stoltenberg II-regjeringen gjorde, fordi det er bra for landet, og fordi det er i samsvar med den handlingsregelen nesten alle partier har vært enige om. Det gjelder infrastruktur, utdanning, forskning og vekstfremmende skattelettelser. Eller sagt på en annen måte: Disse fire områdene skal legge beslag på en større del av budsjettet under Høyre/FrP-regjeringen enn de gjorde under Stoltenberg II-regjeringen.
Mitt råd til Regjeringen er at den legger stor vekt på å synliggjøre og dokumentere at den oppfyller dette løftet, at prioriteringen virkelig er bedre enn under den forrige regjering, og at dette ikke bare er et “blåblått” påfunn, men faktisk noe også Arbeiderpartiet var svært opptatt av den gangen handlingsregelen ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet.
5. At Regjeringen må holde seg godt innenfor handlingsregelens yttergrense, altså fire prosent, er selvsagt. Men situasjonen er ikke helt slik den var, da fire prosent-regelen ble vedtatt. Siden den gang har både Norges Bank-sjefen og f.eks. Venstre tatt til orde for å redusere uttaket til tre prosent – enten fordi langsiktig forventet avkastning er redusert og/eller fordi man frykter en for sterk vekst i offentlige utgifter uten en strammere regel.
Uansett er det slik at en regjering som også prioriterer skattelette, og ikke bare økt offentlig forbruk, kan tillate seg å bruke noe mer enn en regjering som bare prioriterer økt offentlig forbruk. Skattelette er nemlig en måte å spare på. Eller sagt på en annen måte: Frem til ca. 2020 – 2025, mens det fortsatt er store overskudd på statsbudsjettet, er det prinsipielt sett to måter å spare til fremtidige generasjoner på: Vi kan gjøre det ved å øke bevilgningene til oljefondet (SPU), der økt sparing normalt gir avkastning – eller ved å redusere skattenivået, der avkastningen vil komme i form av en mer innovativ, robust og konkurransedyktig økonomi, dersom skattelettelsene innrettes riktig.
Mitt råd til Regjeringen er at den legger større vekt på å forklare hvorfor skattelettelser er viktig nå og får bedre frem at venstresidens argumentasjon om at vi må velge mellom “skattelettelser eller velferd” er for enkel. Selv har jeg drøftet noen perspektiver her, og når det gjelder formuesskatten spesielt, er den drøftet her.
6. Regjeringen må også vise at den har forstått hva Stoltenberg II-regjeringen skrev i den såkalte perspektivmeldingen, som ble fremmet våren 2013. Der går det frem, med all mulig tydelighet, at det kan bli mindre morsomt å vinne valg når vi har passert 2020. Årsaken er at statsbudsjettet da vil begynne å gå med underskudd, og at vi i stigende grad vil merke de finansieringsproblemene som er knyttet til den kommende “eldrebølgen”.
Men: Økonomiske problemer som kan forutsees, løses best, dersom man gjør litt i tide – fremfor å utsette alt til det blir kritisk. Det gjelder for oss som privatpersoner, og det gjelder også for staten.
Mitt råd til Regjeringen er derfor å kommunisere klart og tydelig om de utfordringene som ligger foran oss, hva som skal til for å møte dem, og – ikke minst – vise hvordan man allerede nå tar de første skritt for å dempe den negative effekten av at stadig færre må forsørge flere i fremtiden. Å forklare at nettopp skattelettelser nå kan gjøre det lettere å finansiere velferdsstaten i fremtiden er én viktig pedagogisk oppgave, men også andre tiltak er viktige for å forberede oss på fremtiden.
Regjeringspartiene og Venstre og KrF kan for øvrig søke råd hos sine ungdomspartier, som har forstått hva Perspektivmeldingen dreier seg om.
7. Det er en sikker effekt av alle forslag til statsbudsjett i Norge at det blir “ramaskrik” blant grupper som føler seg rammet. Riktig nok tilhører det sjeldenhetene at noen virkelig blir rammet i form av reelle kutt, men “kutt” i Norge er ofte det samme som mindre budsjettøkninger enn man ellers kunne fått eller hadde ventet seg. Vi er rike og bortskjemte og har tapt forbindelsen mellom vanlige skattebetalere (dvs. oss) og alle de som mottar støtte (dvs. oss) av syne.
Mitt råd til Regjeringen er derfor å tale klarere om hvor heldige vi er i Norge; om forskjellen mellom Norge og andre land – og om forbindelsene mellom tæring og næring, yte og nyte, rett og plikt – og om betydningen av at ikke all virksomhet i sivilsamfunnet er en post på statsbudsjettet. En virkelig stor oppgave i vårt oljesmurte land er å gjenopprette forståelsen for forbindelsen mellom det å skape verdier og det å forbruke dem – mellom verdiskaping og velferd.
8. Det er fristende, for enhver politiker, å bygge monumenter over seg selv og å forsøke å unndra seg vanlige prioriteringer. Intet er derfor bedre enn å greie å få vedtatt en “handlingsregel” for automatisk økning i de offentlige utgiftene – uten hensyn til behov eller prioritering. Typiske eksempler på slike “regler”, som appellerer til vår sektoregoisme eller sinnelagsetikk, er “regelen” om at det må gå én prosent av BNI til bistand, at det må gå én prosent av statsbudsjettet til kultur, eller at det må settes av en bestemt sum til et fond for forskning og nyskaping.
Jeg har selv arbeidet ivrig for slike løsninger, fordi det tjente det som for tiden var “min” sektor. Og det finnes argumenter som taler for at man av og til binder seg til masten med slike mekanismer: Det kan være nødvendig for å holde veksten i offentlige utgifter nede (jfr. opprettelsen av oljefondet eller den egentlige handlingsregelen), og det kan være nødvendig for å greie å prioritere noe som er lite populært, som f.eks. vedlikehold eller forskning. Problemet er at slike mekanismer kommer på plass nokså tilfeldig og uten en helhetlig vurdering av når og i hvilke tilfeller de er spesielt ønskelige.
Mitt råd til Regjeringen er at den tar mot til seg og enten avvikler alle slike mål – eller legger til rette for en bred drøfting av hensikten med og konsekvensene av å ha dem. I verste fall forteller slike mål og bindinger på budsjettet ingenting om behovet eller evnen til å løse problemer, men kan, tvert om, bidra til å svekke interessen for reell problemløsning, fordi man blir mer opptatt av budsjetter enn resultater.
9. Det er et problem i offentlig sektor at budsjettet og horisonten er så kortsiktig. Det skyldes muligens at valgene kommer (minst) hvert fjerde år. Tålmodigheten, når det skal foretas omstillinger som kan spare penger over tid, er ofte mye større i mer private og kommersielle virksomheter. Et mer konkret problem er selve budsjettprosessen i seg selv, som nesten bare er basert på ettårige budsjetter.
Mitt råd til Regjeringen er å forsøke å skape større forutsigbarhet og i hvert fall å la deler av budsjettet være flerårig.
10. Et annet problem i offentlig sektor er at det er vanskelig å måle og vurdere produktiviteten – samtidig som vi vet at økt produktivitet har enormt stor betydning for vår evne til å finansiere velferdsstaten i fremtiden.
Så hva vil det si å øke produktiviteten?
Enkelt sagt betyr det at offentlig sektor enten må få mer ut av de samme ressursene, få like mye ut av mindre ressurser, eller få “overproporsjonalt” mer ut av mer ressurser. Det fins mange eksempler på at dette er mulig, men det er sjelden mulig å få til, dersom man hele tiden øker tilgangen på ressurser.
Det vil etter hvert komme flere forslag til hvordan man kan øke produktiviteten fra Produktivitetskommisjonen. Men det er ingen grunn til å vente på den. Mitt råd til Regjeringen er derfor at den allerede nå prøver å fremtvinge produktivitetsforbedringer ved å be om (minst) de samme resultatene med en ressursbruk som ikke øker like mye. En liten økning i produktiviteten hvert år vil ha enormt stor betydning for vår evne til å finansiere fremtidens velferdsstat.
11. Mitt siste råd til Regjeringen dreier seg om selve budsjettprosessen. Jeg har skrevet om den her, og selv om prosessen er litt annerledes nå, tar den fortsatt altfor mye tid og oppmerksomhet, både for regjeringene, i regjeringsapparatet, i Stortinget og i den politiske debatten.
Hvis Regjeringen kunne bidra til å dempe forventningene og forklare hvor lite budsjettet – og ikke minst budsjettendringene – betyr og bør bety i et liberalt og vitalt demokrati som det norske, hadde det vært en fordel. Det ville gitt mer plass til mer spennende debatter enn alle de debattene vi nå hører om penger – blant folk som sier at de ikke bryr seg om penger.
Men det ville også bety mye, dersom Regjeringen kunne tydeliggjøre næringslivets og sivilsamfunnets betydning for vår velstand og velferd. Mange synes å tro at statsbudsjettet betyr alt, mens det i virkeligheten betyr ganske lite.
Det som betyr noe for vårt velbefinnende, vår velstand og velferd, er ikke Regjeringens innsats, men befolkningens innsats.
Det bør Regjeringen si tydelig – fremfor, som andre regjeringer, bare å skryte av seg selv.
