I Dagsavisen i går kunne vi lese at SV vil fremme forslag i Stortinget om en tillitsreform i skolen.
Her er det veldig mye som skurrer. I tillegg er det etter hvert mye som tyder på at SV er på full fart tilbake til den skolepolitikken partiet sto for på 1990-tallet – den gangen SV ikke la så mye vekt på kunnskap, ferdigheter og fag, men var veldig opptatt av å detaljstyre skolen på områder som ikke var avgjørende for elevenes læring.
Personlig tror jeg ikke at man kan vedta en tillitsreform. Om skolepolitikken er basert på tillit, dvs. på tillit til at de som arbeider i skolen, vet best hvordan oppgavene kan og bør løses, avhenger av rammebetingelsene og styringssystemet. Satt på spissen: Jo mer Stortinget og regjeringen overlater til kommunene og den enkelte skole, rektor og lærer å bestemme – desto høyere tillit har de til at de løser oppgavene sine på en best mulig måte. Jo mer de detaljstyrer hvordan kommunene, skolene og lærerne skal løse oppgavene sine, desto mindre tillit har de.
Men samtidig er dette for enkelt. Stortinget og regjeringen har nemlig flere grunner til å ville bestemme hvordan oppgavene skal løses enn at de ikke har tillit til dem som skal løse dem. Ett typisk hensyn kan være at noe må være likt for alle elever. Et annet typisk hensyn kan være at sentrale myndigheter trenger informasjon for å kunne løse sin del av oppgaven og føre en god skolepolitikk. Dersom de ikke vet hva som skjer i skole-Norge eller hvilke resultater som nås, har de heller ikke grunnlag for å føre en god skolepolitikk.
Reformen Kunnskapsløftet var en tillitsreform. Læreplanene som var utviklet i forbindelse med Reform 94 og Reform 97 var svært detaljerte og bidro til en form for mikrostyring av skolehverdagen. Men detaljene handlet mest om hvordan man skulle løse oppgavene, og ikke hvilke mål som skulle nås. Mange i skolen ønsket den gangen mindre detaljerte læreplaner og mindre detaljerte pålegg om hvordan de skulle arbeide og hvilke metoder de skulle bruke. De ønsket altså at statlige myndigheter skulle ha mer tillit til at de kunne løse oppgavene selv – uten detaljerte beskrivelser av hvordan det skulle gjøres. Og det fikk de: Læreplanene ble mindre detaljerte, skolene fikk større metodefrihet, og kommuner og skoler ble oppmuntret til å utnytte det handlingsrommet de hadde.
Men den økte friheten kom med en “pris”: Læreplanene fikk flere mål, og vi fikk nasjonale prøver som gjorde det mulig å vite i hvilken grad målene ble nådd og eventuelt justere kursen underveis, dersom det var nødvendig. Tillit er nemlig ikke det samme som fravær av kontroll. Hvis vi ikke vet hvordan det går, kan selve grunnlaget for tilliten svekkes.
I dag hører vi at en del i skolen klager på det de kaller “målstyrings- og testhysteri” – akkurat slik de klaget på detaljstyringen som kom på 1990-tallet. Jeg har doble følelser når jeg hører dette: På den ene side tror jeg at det av og til overdrives, og at en del av de som deltar i debatten, ikke aner hva de snakker om. Samtidig erkjenner jeg at det kan være sant, og at noen kommuner eller skoler, eller kanskje også staten, har drevet dette for langt, og at det har kommet for mange mål inn i skolen. En annen tolkning kan være at man nå både har mål og detaljstyring på en gang. Petter Aasen, som har forsket på gjennomføringen av Kunnskapsløftet under SV, mente blant annet å kunne påvise at det da skjedde en skjult sentralisering i strid med intensjonene for Kunnskapsløftet.
Det jeg uansett er sikker på, er at vi må ha noen mål, og at vi må ha noen metoder for å vurdere elevene underveis, og at informasjonen om hvordan det står til i norsk skole må nå alle som trenger det, inkludert kommune og stat. Man får av og til høre at de ikke trenger informasjon om hvor mange elever som ikke lærer å lese og regne, fordi lærerne jo vet dette. Men så mye tillit tror jeg dessverre ikke vi har til skolen. For det var jo dette som ble avdekket tidlig på 2000-tallet; at en foruroligende høy andel elever ikke har lært å lese, skrive og regne skikkelig etter 10 år på skolen. Og hvis lærerne visste dette – hvorfor gjorde de ikke noe med det?
Det interessante med SVs tillitsreform er at den igrunnen ikke gjelder detaljstyring generelt – men først og fremst styring med det som har med læringsoppdraget å gjøre. SV vil ha “mindre målstyring og redusere antall tester” – men vil altså villig vekk detaljstyre skolen når det gjelder daglig fysisk aktivitet.
Vedtaket Stortinget nå skal fatte om minst én times daglig fysisk aktivitet i skolen, er utrolig nok utformet av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det i seg selv burde fått varsellampene til å lyse. Er det noe skolen og skolepolitikere har problemer med, er det alle andres ønsker om å gi skolen ansvaret for stadig flere oppgaver som enten andre enn skolen burde løst, eller som burde funnet sin plass i skolen etter en utdanningsfaglig vurdering. Men det hopper Stortinget lett bukk over nå.
Innstillingen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og KrF, som stiller seg bak forslaget, er en studie i hvordan man ikke bør drive skolepolitikk. De vil rett og slett bare vedta at alle elever, hver dag, fra 1. til 10.trinn, skal ha minst én times fysisk aktivitet på skolen – og at skolene og lærerne selv bare må finne ut hvordan de skal gjøre dette og hvilke andre fag de skal stjele tid fra. Men komiteen har høye tanker om hvordan det skal skje: Det skal være et “mangfold av aktivitetsformer”, og skolene skal “velge lystbetonte aktiviteter der alle kan oppleve mestring”. Komiteen understreker dessuten at “aktiviteten må være planlagt og tilrettelagt, eller ledet, av lærere med kompetanse”. Det fremkommer ikke, såvidt jeg kan se, hva slags kompetanse det siktes til.
For dem som ikke er skolefolk, er det viktig å understreke at denne fysiske aktiviteten ikke er et nytt fag, men at det er noe som kommer i tillegg til kroppsøvingsfaget. Det er også greit å vite at det foregår masse fysisk aktivitet i norsk skole allerede, og at det ble tatt mange initiativ til å få dette til allerede da meldingen om Kunnskapsløftet ble behandlet i 2004. Også i dag pågår det viktige prøveprosjekter som skolene kan lære av, men dette bare blåser komiteen i. Den har ikke tid til å vente til et viktig prøveprosjekt er ferdig høsten 2018.
Ingen er imot fysisk aktivitet i skolen, og mange kommuner og skoler legger til rette for å få det til. Problemet med den bestemmelsen Stortinget nå vil vedta, er at den er altfor rigid og detaljstyrer skoler og lærere uten hensyn til lokale utfordringer og behov.
Cirka et halvt år etter at SV for første gang inntok regjeringskontorene og blant annet fikk Kunnskapsdepartementet, ga daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal et oppsiktsvekkende intervju til VG. Han innrømmet at SV ikke hadde lagt nok vekt på skolens læringsoppdrag: “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese”, sa Djupedal – som til tross for uttrykt skepsis før valget, likevel valgte å gjennomføre Kunnskapsløftet.
1990-tallets skolereformer anses ikke for å være særlig vellykkede. Evalueringene har ikke vært bra. Heller ikke Kunnskapsløftet er perfekt. Noe kunne vært bedre, og noe kunne vært gjennomført bedre. Men veldig mye tyder på at reformen er i ferd med å nå sine viktigste mål, nemlig at elevene skal lære mer, og at de gjør det uten at trivselen er blitt redusert.
Det tar lang tid å gjennomføre en reform. På mange måter er Kunnskapsløftet fortsatt under implementering. Det skal skje justeringer nå, blant annet av læreplanene, og disse justeringene bør skje som ledd i et arbeid for å justere og forbedre Kunnskapsløftet – ikke for å vende tilbake til 1990-tallets skole, der elevene lærte for lite.
Dessverre minner SVs skolepolitikk nå stadig mer om den politikken partiet førte på 1990-tallet, og den trenger vi ikke.