hits

Byråd Thorkildsens rolleforståelse og Osloskolens fremtid

  • 27.05.2018 kl.11:36 i Blogg

Det er forbausende å se hva den såkalte Malkenes-saken har utviklet seg til.

Den startet med at lektor ved Ulsrud videregående skole, Simon Malkenes, ville diskutere inntakssystemet i Osloskolen, men den ble avsporet ved at Malkenes, slik elevene oppfattet det, kom til å snakke nedsettende om identifiserbare elever. Deretter måtte skolen, i henhold til en lov som et enstemmig Storting nylig har vedtatt, undersøke saken nærmere, hvilket endte med at Malkenes fikk den mildeste reaksjonen en arbeidstaker kan få fra sin arbeidsgiver. Reaksjonen fra skolen overfor Malkenes var altså mildest mulig, enda reaksjonene fra elevene til dels var meget sterke.

Interessant nok var det akkurat denne saken som fikk ytringsfrihetsdebatten til å ta full fyr også på ytterste venstre side i norsk politikk. Plutselig mente mange at skolen gikk for langt, at elever må tåle å bli krenket, og at denne saken sto om lærernes ytringsfrihet - som om Malkenes ikke hadde fått lov til å uttale seg kritisk om inntakssystemet i Osloskolen. At skolen undersøkte saken på bakgrunn av den nye mobbeparagrafen Stortinget har vedtatt, var det i farten ingen som husket, før min kollega Torstein Ulserød skrev om det. I stedet ble saken et eksempel på en "fryktkultur" som var skapt av et mangeårig Høyrestyre og under utdanningsdirektør Astrid Søgnens ledelse. Skolen reagerte altså ikke fordi den fulgte loven, men fordi den dyrket en form for fryktkultur som gjerne ville kneble lærere som ville delta i samfunnsdebatten.

Dette er, etter min mening, bare tøv. Forløpet i denne saken hadde ingenting å gjøre med Malkenes' muligheter til å uttrykke seg kritisk om den nasjonale eller lokale skolepolitikken. Han har gjort det i mange år, og lærere over hele landet gjør det hver dag. Men en lærer blir ikke en "varsler" fordi han eller hun er kritisk til deler av skolepolitikken. En lærer som er kritisk til skolepolitikken, er som enhver annen borger som er kritisk til skolepolitikken. Vi andre kan velge å tillegge vedkommendes synspunkter mer eller mindre vekt, nettopp fordi vedkommende er lærer, men det er opp til enhver. 

Det er også svært forbausende å se hvor ensidig mediene dekker denne saken. Med noen ytterst få unntak løper alle den samme veien. Det mest oppsiktsvekkende er hvor lite kritisk søkelys det er satt på den øverste ansvarlige for det hele, nemlig byråd Inga Marte Thorkildsen og hennes dårlige rolleforståelse, enda hun er byråd i et parlamentarisk system. Jeg skrev om det for en stund siden, men siden er det faktisk bare blitt verre.

La meg ta ett eksempel, som illustrerer det meget godt.

I et intervju i Morgenbladet denne uken uttaler Thorkildsen at "som arbeidsgiver er det veldig viktig å tenke på hvilke signaler man sender" når man uttaler seg offentlig. Dette er, hvis vi ser bort fra konteksten, svært viktig og riktig sagt. Men hva slags arbeidsgiver er Thorkildsen selv?

Thorkildsen er den øverste ansvarlige for Osloskolen. Hun er politisk ansvarlig overfor bystyret og i siste instans velgerne. Hun er også Oslokolens øverste leder og den som ansetter den nærmeste administrative underordnede, altså den administrative lederen for Osloskolen, nemlig utdanningsdirektøren. Hun har dessuten det øverste arbeidsgiveransvaret for alle som arbeider i Osloskolen.

Det mest elementære man kan lære hvis man vil være en god leder og arbeidsgiver, er at man skal være lojal overfor sin egen organisasjon og sine egne ansatte. Man kan ikke ha mistillit til sine egne ansatte eller uttale seg i offentligheten på en måte som skaper frykt, tvil eller uro i egen organisasjon. I en hierarkisk organisasjon, slik store organisasjoner nødvendigvis må være, jobber man dessuten gjennom nivåene - man hopper ikke over dem ved å uttrykke tillit til noen og mistillit til andre.

Men det er altså dette Thorkildsen hele tiden holder på med. Det kunne kanskje passert, dersom hun var i opposisjon og ikke hadde et leder- og arbeidsgiveransvar, men det burde vært umulig i den posisjonen hun har nå. 

La oss bare ta en kikk på noe av det som står i Morgenbladet-intervjuet:

Inge Marte Thorkildsen opplever blant annet "ikke alltid" at Utdanningsetaten gjør som hun gir beskjed om. Som leser og Osloborger spør jeg meg: Siden dette er en meget alvorlig påstand: Finnes det noen dokumentasjon eller konkrete eksempler på at etaten ikke gjør det den får instrukser om fra den politiske ledelsen (forutsatt at beskjedene er legale)? 

Thorkildsen sier at hvis hun hadde blitt rektor nå, ville hun "straks ha grepet fatt i "krenkeparagrafen" og funnet ut hva som er gode måter å håndtere den på". Thorkildsen etterlater dermed inntrykk av at Osloskolen(e) ikke har gjort dette, men som leser spør jeg meg: Hvor var SV og Oslo-byrådet da denne paragrafen ble vedtatt? Byrådet i Oslo avga selv en høringsuttalelse som tyder på at de satte seg grundig inn i saken da, og byrådet må vel ha fulgt saken videre, da den ble vedtatt i Stortinget, for siden å iverksette tiltak som gjorde Osloskolen i stand til å håndtere de nye bestemmelsene? Og er det noen grunn til å tro at etaten og skolene selv ikke har forsøkt å finne ut hvordan de skal håndtere denne paragrafen? 

Thorkilden "kjenner jo ikke alle detaljer" i Malkenes-saken, sier hun, men mener likevel å vite at behandlingen av saken tok for lang tid, og at "spekulasjoner om at denne typen uttalelser kunne medføre at en lærer mister jobben sin" og således skape frykt, kunne vært unngått. Som leser spør man seg: Hvilket grunnlag har hun for å kritisere tidsbruken, og hvorfor skaffer hun seg ikke innsyn i detaljene, hvis hun vil uttale seg så mye om saken? Hvordan vet hun at saken kunne vært håndtert annerledes, og samtidig forsvarlig og lovlig, på en måte som tok mindre tid? Og hvilke spekulasjoner er det hun sikter til? Har rektor ved Malkenes' skole eller utdanningsdirektøren sagt ett ord som kunne tyde på at de gjorde noe annet enn å behandle saken i henhold til loven, eller som kunne tyde på at Malkenes ville miste jobben? Eller er det helt andre, som for eksempel Thorkildsens nære samarbeidspartner Rødt, som bidro til å skape denne frykten?

Thorkildsen kommer også med lange utlegninger om at "lokket nå er tatt av en trykkoker", fordi ytringsfriheten har vært kneblet, ikke bare i Osloskolen, men i offentlig sektor generelt, og at dette har sammenheng med New Public Management, og "sterk markedsretting", som blant annet kommer til uttrykk ved inntaks- og finansieringssystemet i Osloskolen. Dette er jo synspunkter man gjerne kan diskutere. Det interessante er imidlertid at byrådet ikke har noen forslag til alternative løsninger. Thorkildsen er altså sikker på hva problemet er, selv om hun ikke kan dokumentere det nærmere, men hun aner ikke hva løsningen er. Det har hun overlatt til andre å utrede, og det skal ta tid. 

Thorkildsen reiser også spørsmål ved hvor (lite) klok utdanningsdirektør Astrid Søgnen er som arbeidsgiver, fordi hun uttalte seg i mer detalj om elevenes klager i Malkenes-saken i forbindelse med en høring byrådet arrangerte. Thorkildsen kom ikke med noen støtte til Søgnen da de nye "ytringsfrihetsfundamentalistene" på venstresiden igjen tok fyr og mente at Søgnen gikk for langt og brøt taushetsplikten og hensynet til Malkenes. Da kommuneadvokaten slo fast at taushetsplikten ikke var brutt, tok Thorkildsen dette til etterretning, men unnlater altså likevel ikke å komme med et sleivspark til sin egen etatssjef og hennes mangel på klokskap. Men selv har Thorkildsen ingen tanker om hvor lite klokt det er av henne å omtale sin egen utdanningsdirektør på denne måten.

Morgenbladet-journalisten, som synes å ta for gitt at ytringskulturen i Osloskolen er spesielt dårlig, lar Thorkildsen dosere videre om årsakene til at det er slik, og da får vi blant annet vite at det tidligere "Høyre-regimet i Oslo (ikke var) opptatt av at tillitsvalgte skulle ha noen rolle i slike prosesser". Selv om det er litt uklart hvilke prosesser det siktes til, ville det vært interessant å få dette dokumentert. Thorkildsen er svært kritisk til "hard målstyring", men hvilke mål har hun og byrådet egentlig fjernet? Meg bekjent er det forsvinnende få

Thorkildsen mener at hun er i ferd med å gjennomføre en åpenhets- og tillitsreform, og hun er "overhodet ikke" redd for å ødelegge alt det gode som er bygget opp i Osloskolen. For meg ser det helt motsatt ut: Det ser ut som Thorkildsen er i ferd med å rive ned veldig mye av det som er bygget opp, og at hun gjør det gjennom en lederstil som, i hvert fall utad, oser av mistillit til svært mange av dem som skal gjøre jobben i og for Osloskolen. Det er vel og bra at hun har stor tillit til Malkenes og enkelte andre lærere hun har kontakt med, men det blir helt galt når hun bruker dette i et slags splitt- og herskspill vis à vis etaten og rektorene i Osloskolen. Skolelederforbundet, som organiserer et stort antall rektorer i Oslo, har selv reagert sterkt på måten hun nå forholder seg til og snakker om Osloskolen på i det offentlige rom, noe forbundet også ga uttrykk for i den omtalte høringen. Vi bør heller ikke glemme at det ikke er sikkert at alle de lærerne som nå ikke uttaler seg offentlig, det vil si de aller fleste, er enig med henne. Kanskje står hun selv i fare for å legge lokk på stemmer som er uenig med henne i hennes mange negative beskrivelser av kulturen i Osloskolen. 

Ingen er imot flere arenaer og muligheter for lærere til å delta i samfunnsdebatten. Jeg har også mine tanker om hvorfor en del lærere og andre ansatte i offentlig sektor syns det er vanskelig å vite hvordan de kan ytre seg i det offentlige rom, men det utdyper jeg ikke videre her. Faktum er uansett at svært mange lærere og andre ansatte i offentlig sektor ytrer seg hver eneste dag uten problemer, og at det er vanskelig å se at det er en særegen ytringsfryktkultur akkurat i Osloskolen. Det er for øvrig bare positivt at mange lærere nå uttrykker sin mening om inntakssystemet i Oslo - men debatten om dette blir nok enda mye bedre og mer interessant den dagen noen har noen gode alternativer å foreslå. Det hadde for eksempel vært veldig fint hvis velgerne kunne gå til valg på alternative inntaktssystemer i 2019, siden det er velgerne som til syvende og sist bestemmer dette.

Både Osloskolen og ledere i Osloskolen kan bli bedre. Men vi kommer ikke forbi at dette er en svært stor etat, med omlag 15.000 ansatte, som har løftet seg enormt de siste tiårene. Osloskolen har gått fra å være en av de svakeste i landet til å bli en av de beste og en, som i internasjonal sammenheng, antagelig er meget, meget god. Forklaringen er blant annet svært mange gode lærere og ledere på alle nivåer.

Derfor er det nesten surrealistisk å være vitne til at en i utgangspunktet liten sak, som selvsagt var ubehagelig nok for Malkenes selv, elevene og skolen hans (mye takket være Stortingets lite gjennomtenkte vedtak), har utviklet seg til en debatt som potensielt kan virke helt ødeleggende for mange i den administrative ledelsen og rektorene i Osloskolen - og kanskje også for mange lærere.

Det ser ut som Rødt har overtatt initiativet i skolepolitikken i Oslo. Byråden selv bruker tiden til å uttrykke mistillit til egen etat - mens hun forteller oss at hun skal skape en tillitskultur.

Jeg tror aldri jeg har sett noe lignende i et parlamentarisk system og knapt fra noen leder for en så stor og viktig virksomhet.

Det lover ikke bra for Osloskolens fremtid.

 

 

Oppdatert kl. 21.55: Rødts representant i Oslo bystyre, Eivor Evenrud, har bedt meg rette opp en feil. Det stemmer ikke at det var byrådet som arrangerte den omtalte høringen. Det var kultur- og utdanningskomiteen som innkalte byråden til høring. Det er selvsagt heller ikke er riktig, bokstavelig talt, at "ingen" husket den nye "mobbeparagrafen" før Torstein Ulserød skrev om den. Som Ulserød selv skrev, hadde blant andre Anine Kierulf vært aktiv i debatten.