LO som overdommer

De siste dagene har debatten om sykelønn og uføretrygd igjen eksplodert. Statsministeren sier plutselig ting han ikke sa i valgkampen. For dette kan ikke fortsette: Bare neste år skal trygdeutgiftene vokse med 30 milliarder kroner. Det er litt mindre enn hele forsvarsbudsjettet – og betydelig mer enn alt som bevilges til universiteter og høyskoler neste år. Fortsetter denne utviklingen uten at vi gjør noe, vil det til slutt bli behov for svært dramatiske innstramninger. Alternativet er at vi gjør noe mindre dramatisk .

Ville Norge hatt en mindreverdig velferdsstat, dersom vi bare hadde fått 80 eller 90 prosent av lønnen vår de første to – tre dagene vi er syke? Ville vi vært mindre lykkelige? Selvsagt ikke. Men selv ikke slike moderate tiltak er det mulig å diskutere i Stortinget nå.

I går deltok Civitas Hallstein Bjercke på Dagsnytt 18 for å diskutere bl.a. sykelønnsordningen. Hans motdebattant var den nye lederen av Arbeiderpartiets fraksjon i Stortingets arbeids- og sosialkomite, Anette Trettebergstuen. Hun vil ikke foreta noen kutt i trygdeordningene eller i sykelønnsordningen, selv om de tiltakene som har vært brukt til nå for å bremse veksten, ikke har hatt noen virkning overhodet. Den såkalte IA-avtalen skulle bidra til en kraftig reduksjon i sykefraværet. Etter åtte år med avtalen må det i stedet konstateres av fraværet har økt.

Trettebergstuen anklaget Civita for bare å fremme "tanketomme" gamle forslag, som f.eks. karensdag. Men som legen Jørgen Skvalan sa: Det er bedre med gamle og velprøvde forslag som virker enn ingen forslag overhodet. Trettebergstuen selv hadde nemlig ikke et eneste forslag å vise til, bortsett fra mer av det som ikke har virket.

I valgkampen la Civita frem en utredning om uføreeksplosjonen. Vi pekte på at vi også må vurdere de økonomiske ordningene, slik at det lønner seg å jobbe, og slik at ingen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av økonomi. Det kan bety lavere begynnerlønninger, lavere trygder eller lavere skatt på arbeid. Også da ble det debatt. Enkelte spesialister og mange vanlige mennesker støttet oss – mens samtlige politikere var uenig. Siv Jensen var blant dem som tok skarpest avstand fra Civita.

Sånn er det fortsatt. For hvorfor blir Civita invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere med en politiker fra Ap? Mitt tips er at det ikke er mulig å finne en annen politiker som tør å være uenig med Ap. I dag finnes det nemlig ingen – jeg gjentar ingen – partier på Stortinget som mener at det er fornuftig å foreta kutt i sykelønnsordningen. Mitt tips er at det nok finnes en del stortingsrepresentanter (og regjeringsmedlemmer) som mener det, men de holder altså munn.

Poenget er nemlig at LO i denne saken står over både Regjeringen og Stortinget. LO har så mye makt og har vist at den kan brukes så rått at ingen politikere tør å si det stadig flere forstår: Sykelønnsordningen kan ikke fortsette å være like generøs. Det må foretas en innstramning.

I dag er til med Klassekampen i bevegelse. Avisen skriver at trygding i seg selv kan representere en helserisiko, og at det kan "se ut som dagens ordninger og praksis er det motsatte av solidaritet".

Noen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av de ordningene vi har.  Andre greier ikke å komme inn på arbeidsmarkedet, selv om de både kan og vil jobbe. Atter andre misbruker ordningene, fordi det i enkelte miljøer er akseptert. NAV avdekket i går at 40 prosent av de spurte i en undersøkelse syns det var lite eller ikke alvorlig å skulke jobben.

Når kommer det første partiet som er villig til å revurdere sitt standpunkt om ikke å røre sykelønnsordningen?

4 kommentarer
    1. Du er bekymret for veksten i statens trygdeutgifter, og forslaget ditt er altså å kutte lønna til 80-90% de første par dagene vi er syke. Dette må da være ultimat bullshit?

      Såvidt jeg har forstått, så hører de første par dagene vi er syke innunder arbeidsgiverperioden, og får altså ingenting å si for veksten i statens utgifter.

      Eller har jeg gått glipp av noe?

      Det eneste denne argumentasjonen din hjelper for er å sikre arbeidsgiverne mer penger, altså skal rikingene få mer, mens vanlige arbeidstakere skal få mindre. Jeg vil ikke bli mindre syk om jeg taper 10-20 % av lønna mi et par dager, bare litt blakkere.

      Når skal dere komme med reelle analyser om årsakene til at utgiftene stiger som de gjør? Når kommer reelle forslag som kan redusere trygdeutgiftene?

    2. Til Goredom: Poenget med en karensdag e.l. er å få ned sykefraværet. Det har i seg selv mange positive effekter, bl.a. høyere produksjon og større inntekter til det offentlige. At det er en sammenheng mellom omfanget på ytelsene og fraværet mener jeg er nokså grundig dokumentert. I Aftenposten skrev professor Kjetil Storesletten følgende for en tid siden om forskning som er gjort i Sverige: Sverige har endret sykelønnsordningen 13 ganger siden 1955, og forskerne har sett på hvordan endringene har påvirket sykefraværet. De finner at når trygden er blitt mer generøs, har fraværet gått opp, og når ordningen er blitt strammet inn, har fraværet gått ned. Effektene er store. Da sykelønnen i 1998 ble økt fra 75 prosent til 80 prosent av tidligere lønn, økte fraværet med tre dager pr. arbeider.

      I 1991 ble trygden redusert fra 90 prosent til 80 prosent de første 3 månedene av et sykefravær (men ingen endring for fravær ut over 3 måneder). Forskere så på effekten av denne reformen ved å følge individuelle arbeidere over tid. De fant at reformen ga et kraftig fall i antall nye sykmeldte, spesielt for fravær der det kun kreves egenmelding. Det viste seg at også antall nye langtidssykmeldte falt.

      Til Anette: I Norge er begynnerlønningene – og/eller lønningene til folk med lav eller ingen kompetanse – høye i forhold til tilsvarende lønninger i andre land. Det er isolert sett bra. Men baksiden av medaljen er at bedriftene ikke har råd til å ansette denne arbeidskraften. Enkelt forklart: En bedrift kan ikke betale 120 kroner timen for en som bare greier å produsere for 100 kroner timen. Derfor blir mange av dem som ikke er høykompetente eller superproduktive i Norge, skjøvet ut av arbeidsmarkedet og over på trygd. Dersom vi, for å bruke eksemplet foran, hadde tillatt at vedkommende jobbet for 100 kroner timen, så hadde han eller hun kanskje kunnet jobbe i stedet og gradvis skaffe seg mer kompetanse og høyere lønn. Mange mener at det ville være uverdig, men jeg skjønner ikke at det er mer verdig å få 100 kroner i timen i trygd enn å få 100 kroner i timen for å jobbe. Man kan dessuten gjøre det enda mer attraktivt ved å redusere skatten på lave lønninger, slik at det blir mer lønnsomt å jobbe enn å heve trygd for dem som både vil og kan jobbe.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg