I dag avholder NHO sin årskonferanse i Operaen. Over 1000 mennesker er samlet for å høre foredrag og diskusjoner om behovet for "smartere vekst". Et utsagn som statsministeren kom med i sitt foredrag, var kanskje spesielt minneverdig: "Nå er Sigbjørn Johnsen blitt finansminister for å holde igjen."

Konferansen kan følges direkte på www.nho.no – men det blir sikkert også mulig å se og høre foredragene i ettertid. I så fall vil jeg spesielt anbefale foredraget til John Mickelthwait, redaktør i the Economist – som snakket om hvordan verden så ut før finanskrisen, hva som skjer nå og hva vi kan vente oss i fremtiden. Han karakteriserte seg som "paranoid optimist". Optimist fordi det går mye bedre enn mange fryktet, men paranoid bl.a. fordi kapitalismen fortsatt er truet.

Jeg vil også anbefale foredraget til politisk redaktør i DN, Sofie Mathiassen. Hun snakker bl.a. om konsekvensene av at medianvelgeren i Norge ikke lenger er en person med tilknytning til privat sektor, slik det var frem til 1980-tallet – men en person som identifiserer seg med offentlig sektor, og som er tjent med at offentlig sektor fortsetter å vokse – enten fordi han/hun er ansatt i offentlig sektor eller lever av offentlig støtte. Hva gjør dette med politikken?

En av figurene som Mathiassen brukte, stammer fra dette Civita-notatet: http://www.civita.no/civita-notatet/2008/sektortilhorighet-og-politikk-968 – så den som er interessert, kan lese mer om temaet her.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

For øvrig står hele konferansen i skarp kontrast til det budskapet som kom fra en professor i trygdemedisin i dag morges – om at sykefraværet ikke er noe problem. Han har muligens ikke fått med seg de enorme utfordringene vi står overfor fremover, fordi vi arbeider mindre og skal forsørge flere. Da er det i prinsippet bare tre muligheter: Vi kan øke skattene. Vi kan kutte i utgiftene. Eller vi kan jobbe smartere og skape mer vekst.

Det siste er naturligvis det beste. Hvis vi får det til.

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag om behovet for reformpause i skolen. Det lyder som et ekko av noe jeg har hørt og lest mange ganger i det siste: Lærerne ønsker arbeidsro. Stoltenberg-regjeringen vil gi dem det og har både under Solhjell og Halvorsen annonsert en reformpause. Det har nemlig vært altfor mange reformer i skolen i det siste. Ifølge Madsen er det "ingen tvil om at de hyppige og store reformene med ny metodikk og nye læreplaner, har sammenheng med politikernes markeringsbehov" (hvor har han forresten det fra?). Deretter siterer han skolefolk som omtaler reformene som "politisk fyllekjøring" – før han gir oss løsningen på skolens problemer: "Kunnskapsministeren må levere sterke budsjetter".

Personlig begriper jeg ikke hvorfor dette er et tema nå – medmindre det skyldes svært kort hukommelse i pressen og/eller et politisk markeringsbehov .

For det første: Det er overhodet ikke snakk om noen reformpause nå. Regjeringen, og Kristin Halvorsen, er snarere midt i arbeidet med å gjennomføre en reform. Reformen heter Kunnskapsløftet, og den ble vedtatt av Stortinget i 2004 og iverksatt fra 2006. SV var riktig nok mot deler av reformen før valget i 2005, men har etter valget vært for. Uansett er vi fortsatt  i gjennomføringsfasen, og det alene er en meget stor oppgave for kunnskapsministeren. Hun skal å lose reformen igjennom på en god måte og sørge for at vi når målene med reformen  i hele landet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For det annet: Det fins ikke noen, meg bekjent, som har vært inne på tanken om å lansere en ny reform nå. Å annonsere "reformpause" mens man er midt i gjennomføringen av én reform og uten at noen har etterlyst en ny reform, virker derfor veldig merkelig.

For det tredje: Jeg syns ikke man uten videre kan hevde at det har vært så mange reformer i norsk skole. Vi har hatt reformer i 1987, i 1997 og i 2006 – altså med ca. 10 års mellomrom. I videregående skole gikk det 12 år fra Reform 94 til Kunnskapsløftet (som omfatter både grunnskolen og videregående skole) kom i 2006. Det er sjeldnere enn i mange andre land, og det er mye sjeldnere enn i store deler av arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Var reformene i 1987, 1997 og 2006 iverksatt av hensyn til "politikernes markeringsbehov"? Eller kan det hende at politikk handler om demokrati, og at skolepolitikken faktisk ble endret i samsvar med det som var velgernes ønske? Eller kan det hende at det forelå dokumentasjon som tilsa at det var behov for reform, f.eks. fordi elevene ikke lærte det de skulle? Ved regjeringesskiftet i 2001 hadde f.eks. Norsk Matematikkråd i over 20 år undersøkt utviklingen i matematikkferdighetene hos studenter som begynte på såkalte matematikkrevende studier. Rådet kunne påvise en entydig nedadgående trend. Lignende dokumentasjon forelå også når det gjaldt lesing.

For det fjerde: Madsen, i likhet med mange andre, hevder at reformarbeidet ligner et slags fylleslag, der politikerne kaster seg fra den ene grøften til den andre. Først skal elevene bare trives – og så skal de bare pugge. Men har det slått Madsen at at politikerne muligens er noe mer sindige enn medienes dekning kan tyde på?

Det er f.eks. til det kjedsommelige hevdet at politikerne har stirret seg blinde på de såkalte PISA-undersøkelsene, og at all politikk senere er lagt opp for å skåre bedre i PISA. Men dette er feil. Min erfaring fra Stortinget den gangen dette var mest "hot", var at politikerne i langt større grad oppfattet nyansene i materialet enn f.eks. mediene gjorde. Det fremkommer også med all mulig tydelighet av den dokumentasjonen som lå til grunn for innføringen av Kunnskapsløftet.

For det femte: En reform innføres ikke etter et innfall for markeringens skyld. Det er, tvert om, et meget omfattende og langvarig arbeid som skal til. Arbeidet med Kunnskapsløftet artet seg omtrent slik: Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt i 2001. I 2003 leverte utvalget en innstilling, som var gjenstand for en omfattende høring – i tillegg til mange og omfattende "rådslag" mellom regjeringen og skole-Norge. På grunnlag av innstilllingen, høringen og rådslagene – og svært omfattende nasjonal og internasjonal  forskning, ble det deretter skrevet en stortingsmelding, som ble fremlagt i 2004 – og som, by the way, fikk meget god mottagelse, bl.a. i Stortinget og i pressen. Stortinget gjennomførte en grundig behandling og besluttet deretter at reformen skulle gjennomføres fra 2006.

For det sjette: Uansett hvor grundig reformen er forberedt, så vil ikke alt ved den lykkes. Til det er skolen en for stor, kompleks og uoversiktelig institusjon, som dessuten arbeider mot et bevegelig mål. Derfor er selve gjennomføringen så viktig: Man må evaluere og justere underveis, dersom det er nødvendig. Å annonsere "reformpause" nå virker malplassert, fordi det ikke er noen som etterspør reform. Derimot bør man konsentrere seg om å hjelpe til med å gjennomføre den reformen som allerede er vedtatt, på en god måte.

Hvis noen som leser dette, syns det virker som et forsvarsskrift – so let it be :)!

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag om behovet for reformpause i skolen. Det lyder som et ekko av noe jeg har hørt og lest mange ganger i det siste: Lærerne ønsker arbeidsro. Stoltenberg-regjeringen vil gi dem det og har både under Solhjell og Halvorsen annonsert en reformpause. Det har nemlig vært altfor mange reformer i skolen i det siste. Ifølge Madsen er det "ingen tvil om at de hyppige og store reformene med ny metodikk og nye læreplaner, har sammenheng med politikernes markeringsbehov" (hvor har han forresten det fra?). Deretter siterer han skolefolk som omtaler reformene som "politisk fyllekjøring" – før han gir oss løsningen på skolens problemer: "Kunnskapsministeren må levere sterke budsjetter".

Personlig begriper jeg ikke hvorfor dette er et tema nå – medmindre det skyldes svært kort hukommelse i pressen og/eller et politisk markeringsbehov .

For det første: Det er overhodet ikke snakk om noen reformpause nå. Regjeringen, og Kristin Halvorsen, er snarere midt i arbeidet med å gjennomføre en reform. Reformen heter Kunnskapsløftet, og den ble vedtatt av Stortinget i 2004 og iverksatt fra 2006. SV var riktig nok mot deler av reformen før valget i 2005, men har etter valget vært for. Uansett er vi fortsatt  i gjennomføringsfasen, og det alene er en meget stor oppgave for kunnskapsministeren. Hun skal å lose reformen igjennom på en god måte og sørge for at vi når målene med reformen  i hele landet.

For det annet: Det fins ikke noen, meg bekjent, som har vært inne på tanken om å lansere en ny reform nå. Å annonsere "reformpause" mens man er midt i gjennomføringen av én reform og uten at noen har etterlyst en ny reform, virker derfor veldig merkelig.

For det tredje: Jeg syns ikke man uten videre kan hevde at det har vært så mange reformer i norsk skole. Vi har hatt reformer i 1987, i 1997 og i 2006 – altså med ca. 10 års mellomrom. I videregående skole gikk det 12 år fra Reform 94 til Kunnskapsløftet (som omfatter både grunnskolen og videregående skole) kom i 2006. Det er sjeldnere enn i mange andre land, og det er mye sjeldnere enn i store deler av arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Var reformene i 1987, 1997 og 2006 iverksatt av hensyn til "politikernes markeringsbehov"? Eller kan det hende at politikk handler om demokrati, og at skolepolitikken faktisk ble endret i samsvar med det som var velgernes ønske? Eller kan det hende at det forelå dokumentasjon som tilsa at det var behov for reform, f.eks. fordi elevene ikke lærte det de skulle? Ved regjeringesskiftet i 2001 hadde f.eks. Norsk Matematikkråd i over 20 år undersøkt utviklingen i matematikkferdighetene hos studenter som begynte på såkalte matematikkrevende studier. Rådet kunne påvise en entydig nedadgående trend. Lignende dokumentasjon forelå også når det gjaldt lesing.

For det fjerde: Madsen, i likhet med mange andre, hevder at reformarbeidet ligner et slags fylleslag, der politikerne kaster seg fra den ene grøften til den andre. Først skal elevene bare trives – og så skal de bare pugge. Men har det slått Madsen at at politikerne muligens er noe mer sindige enn medienes dekning kan tyde på?

Det er f.eks. til det kjedsommelige hevdet at politikerne har stirret seg blinde på de såkalte PISA-undersøkelsene, og at all politikk senere er lagt opp for å skåre bedre i PISA. Men dette er feil. Min erfaring fra Stortinget den gangen dette var mest "hot", var at politikerne i langt større grad oppfattet nyansene i materialet enn f.eks. mediene gjorde. Det fremkommer også med all mulig tydelighet av den dokumentasjonen som lå til grunn for innføringen av Kunnskapsløftet.

For det femte: En reform innføres ikke etter et innfall for markeringens skyld. Det er, tvert om, et meget omfattende og langvarig arbeid som skal til. Arbeidet med Kunnskapsløftet artet seg omtrent slik: Et bredt sammensatt utvalg ble nedsatt i 2001. I 2003 leverte utvalget en innstilling, som var gjenstand for en omfattende høring – i tillegg til mange og omfattende "rådslag" mellom regjeringen og skole-Norge. På grunnlag av innstilllingen, høringen og rådslagene – og svært omfattende nasjonal og internasjonal  forskning, ble det deretter skrevet en stortingsmelding, som ble fremlagt i 2004 – og som, by the way, fikk meget god mottagelse, bl.a. i Stortinget og i pressen. Stortinget gjennomførte en grundig behandling og besluttet deretter at reformen skulle gjennomføres fra 2006.

For det sjette: Uansett hvor grundig reformen er forberedt, så vil ikke alt ved den lykkes. Til det er skolen en for stor, kompleks og uoversiktelig institusjon, som dessuten arbeider mot et bevegelig mål. Derfor er selve gjennomføringen så viktig: Man må evaluere og justere underveis, dersom det er nødvendig. Å annonsere "reformpause" nå virker malplassert, fordi det ikke er noen som etterspør reform. Derimot bør man konsentrere seg om å hjelpe til med å gjennomføre den reformen som allerede er vedtatt, på en god måte.

Hvis noen som leser dette, syns det virker som et forsvarsskrift – so let it be :)!

I Aftenposten i dag kan vi lese noe veldig merkelig. Det er Utdanningsforbundets nye leder, Mimi Bjerkestrand, som presenteres, og det gjør Aftenposten på denne måten: "I dag starter en ny skoledag for Mimi Bjerkestrand. Som ny leder av Utdanningsforbundet er 45-åringen talskvinne for 150.000 lærere og en million barnehagebarn og skoleelever" (min uth.).

Utdanningsforbundet er lærernes fagforening. Men plutselig er altså fagforeningens øverste leder også blitt den fremste tillitsvalgte for barnehagebarna og elevene! At Aftenposten kan sette noe sånt på trykk er absurd, men kanskje ikke så overraskende.

Det er absurd, fordi det ikke er noe selvsagt sammenfall mellom lærernes interesser og elevenes interesserer. Slikt sammenfall kan selvsagt forekomme, men det er ingen automatikk i at det er slik. Jeg tror bl.a. det skal bli svært vanskelig å sannsynliggjøre at lærernes arbeidstidsavtale er konstruert primært med elevenes interesse for øyet.

Nå kan det hevdes at Utdanningsforbundet ikke bare er en fagforening – det er også en slags profesjonsorganisasjon. Det er riktig. Men i den grad fagforeningsinteressene og andre mer skolefaglig nøytrale synspunkter kommer i konflikt med hverandre, vil det være fagforeningsinteressene som vinner frem. Utdanningsforbundet er altså først og fremst en fagforening.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Barnehagebarnas og elevenes interesseres ivaretas gjennom valg – til kommunestyret og til Stortinget – og i det daglige gjennom de organer skolen har, som f.eks. elevrådet og foreldrenes arbeidsutvalg.

Aftenpostens fremstilling er altså ytterst absurd. At den likevel ikke er så overraskende, skyldes den plass mediene etter hvert har gitt mange av fagforeningene i vårt land. Enten det gjelder politiet, helsevesenet eller skolen, så har fagforeningslederne fått en unik plass i det offentlige rom. Ikke bare for å kjempe for sine egne, helt legitime interesser – men også for å være en slags overdommere i den politiske debatten – som om de representerte en slags objektiv fasit. Mediene, herunder også NRK, har i det hele tatt en underlig servil rolle overfor flere av fagforeningenes ledere.

Så for å slå det helt fast: Utdanningsforbundets nye leder er ikke elevenes talskvinne. Elevene må la sin stemme høre på andre måter – gjennom valg, gjennom foreldrenes valg og ved selv å engasjere seg i skoledebatten i og utenfor skolen.