I et blogginnlegg forleden skrev jeg at SVs standpunkt i friskolepolitikken ikke kan begrunnes prinsipielt eller på noen fornuftig pragmatisk måte.
Jeg skrev dette i forbindelse med en forestående debatt om frihet i Stavanger, men en av debattantene, Svein Tuastad, mente at det var en “primitiv måte å argumentere på” , preget av at Civita “meir og meir (blir) ein banal idelologiprodusent utan substans”.
Jeg er uenig i at debatten om friskolene – og mine argumenter – er primitive eller banale. Den illustrerer nemlig på en utmerket måte hva som er forskjellene mellom høyre- og venstresiden i Norge – og hvilke prinsipielle og praktiske argumenter som fremføres i en aktuell debatt om frihet.
I Vårt Land i dag blir det igjen illustrert:
Roger Elstad, som er grunnlegger av Norges Toppidrettgymnasium (NTG), har fått avslag på søknad om å etablere Norges Realfagsgymnasium. I avslaget skriver Utdanningsdirektoratet bl.a. at “vi ikke kan se at skolen har synliggjort en pedagogisk retning gjennom den innsendte dokumentasjonen”.
Dette synes Elstad er rart, siden realfagsskolen er bygget på nøyaktig samme modell som NTG, bare at idrettsfagene er erstattet med realfag. Og NTG har fått statsstøtte i 28 år.
Her er det imidlertid en “missing link” i resonnmentet og historien.
Inntil Bondevik II-regjeringens friskolelov ble innført i 2003 ble det bare gitt støtte til to typer friskoler – nemlig de som bygget på en alternativ religion/etikk og/eller på en alternativ pedagogisk retning. I begge tilfeller måtte det være tilstrekkelig alternativt og dermed representere et klart avvik fra den offentlige skolen – samtidig som skolene måtte oppfylle grunnleggende krav til kvalitet.
En skole som, i henhold til disse kriteriene, ikke ble godkjent, var den profilerte SV-kvinnen Mosse Jørgensens hjertebarn, Nyskolen. Den representerte, selv om den var annerledes, ikke en alternativ religiøs eller pedagogisk retning, og Mosse Jørgensen fikk derfor flere avslag. En annen type skole, som ble godkjent, men som Gudmund Hernes gjerne ville frata godkjenning, var Montessori-skolene. Hernes mente – antagelig med rette – at montessoripedagogikken med tiden var så lite forskjellig fra pedagogikken i den offentlige skolen, at den ikke egentlig var særlig “alternativ”. Dette lyktes imidlertid ikke Hernes med.
Norges Toppidrettsgymnas oppfylte ikke kriteriene for å motta støtte som friskole. I stedet oppnådde NTG, særlig med de borgerlige partienes hjelp, å få sin egen post på statsbudsjettet – hvilket også er årsaken til at NTG har mottatt statsstøtte i 28 år.
Etter at den nye friskoleloven ble innført i 2003 (da jeg var utdanningsminister), ble det slutt på å stille krav til bestemte profiler på skolene. Etter vår mening var det umulig og urimelig at politiske myndigheter skulle rangere gode og dårlige formål med en friskole og f.eks. skille mellom skoler med en idrettsprofil, realfagsprofil, håndverksprofil eller pedagogisk profil – eller kanskje ingen spesiell profil i det hele tatt annet enn et ønske om å lage en god skole. I den nye loven var det derfor ingen krav til profil – kun til kvalitet, men til gjengjeld ble kvalitetskravene skjerpet. Mange av reglene for opptak og inntak, egenandeler og økonomisk utbytte ble også skjerpet.
Denne lovendringen gjorde det mulig for Norges Toppidrettsgymnasium å bli en ordinær friskole, den gjorde det mulig for Nyskolen å bli etablert, og den gjorde det mulig for flere internasjonale skoler å bli friskoler fremfor å være dyre private skoler.
Da de rødgrønne kom til makten i 2005 skulle loven reverseres. Men det skjedde ikke helt som lovet. Igjen ble det riktig nok stilt krav til en alternativ pedagogisk eller religiøs profil, men man slakket på kravene. Man endret formuleringene i loven, slik at man bl.a. slapp å trekke støtten til Nyskolen tilbake. Man gjorde også unntak for toppidrettsgymnasene og for de internasjonale skolene, slik at man også slapp den politiske støyen det ville medføre å ta støtten fra disse. Men komisk nok ble ikke kravene til religiøs profil så slakke at Humanistskolen kan godkjennes.
Dermed står vi tilbake med en fullstendig prinsippløs politikk, som hverkan kan forklares eller begrunnes på noen fornuftig måte. Og det er dette Elstad får erfare nå: NTG får statsstøtte, fordi det ville virke for dumt eller være for upopulært å trekke den tilbake – ikke fordi det er nedfelt et prinsipp i loven som også skal gjelde andre og likeartede tilfeller. Derfor kan en søknad om støtte til Norges Realfagsgymnasium få avslag.
Jeg har aldri hørt noen rødgrønne ta utfordringen og forsøke å begrunne den friskolepolitikken som nå føres. Men det kan gjøres ved å svare på ett enkelt spørsmål:
Hvorfor kan et toppidrettgymnas bli en friskole, mens et realfagsgymnas ikke kan bli det?