Jeg vet at det er litt risikabelt å si at Arbeiderpartiet “vingler” eller er “utydelig”.
Noen fremstiller denslags som grunnløst “spinn”.
Jeg er ikke i tvil om at Arbeiderpartiet – i likhet med alle andre partier – utsettes for spinn. Men samtidig må det være lov å si at noe er utydelig når det faktisk er utydelig.
Noe som er utydelig, er Arbeiderpartiets holdning til at private får være med på å løse de velferdsoppgavene som det offentlige har ansvaret for, og som helt eller delvis finansieres av det offentlige.
Jeg har berørt dette i flere blogginnlegg, blant annet her og her.
I dag kom det et nytt eksempel.
I en større reportasje og intervju i Vårt Land forteller Arbeiderpartiets nestleder, Hadia Tajik, at hun vil hive ut all kommersiell eldreomsorg. Når for eksempel kontraktene med kommersielle sykehjem løper ut, vil Arbeiderpartiet fjerne dem og sette inn ideelle og kommunale drivere i stedet.
Tajik har adoptert retorikken fra SV og Rødt. De forutsetter at “profitt” er bortkastede penger, men det kan ikke dokumenteres. Det som derimot kan dokumenteres, er at det koster penger å omgjøre kommersielle aktører til ideelle eller kommunale aktører. Ifølge Vårt Land koster det for eksempel 6,7 millioner kroner i året for Ammerudlunden sykehjem.
Arbeiderpartiets holdninger til private aktører, har blitt veldig negative.
Og det har gått fort.
Da jeg leste Vårt Land i dag, kom jeg i tanker om et annet oppslag. Det stammer fra april 2018, og sto i Dagens Næringsliv.
Der var melodien en helt annen.
Der heter det nemlig at “Ap vil ha hjelp av private til å bygge seg rundt eldrebølgen”.
Arbeiderpartiets eldrepolitiske talsperson, Tuva Moflag, uttaler at “kommunene hverken kan eller bør bygge nok sykehjemsplasser for å dekke den kommende eldrebølgen. Det må komme flere trinn i “omsorgstrappen” mellom å bo hjemme og på sykehjemmet”, og dette trenger vi altså hjelp til fra private. Hun og Arbeiderpartiet ønsker å “sette fart i kommersielle boligbyggeres bidrag”.
At Arbeiderpartiet sender ut så ulike budskap til private aktører kan ha flere årsaker.
Det kan hende at det er ulike meninger i Arbeiderpartiet, og at det er uklart hvilket felles standpunkt partiet skal ha.
Det kan hende at Arbeiderpartiet skiller strengt mellom det å bygge ut og drive, og at det er ok å være “profitør” hvis man bygger boliger til eldreomsorgen, mens det er helt forkastelig hvis man driver dem.
Det kan hende at partiets syn er i rask utvikling, og at det har blitt mye mer negativt til private aktører i løpet av det siste året – av reelle og/eller taktiske årsaker, for eksempel fordi partiet føler seg presset av partier lenger til venstre.
Men det kan også hende at Arbeiderpartiet i bunn og grunn fortsatt er ganske pragmatisk og ønsker de private aktørenes hjelp når den trengs. Det skjedde da vi hadde behov for en rask utbygging av barnehager, og det kan skje igjen når vi nå trenger en rask utbygging av et variert tilbud av boliger og sykehjemsplasser til stadig flere eldre med svært ulike (omsorgs)behov.
Hvis det siste er tilfellet, er det bra.
Men det som ikke er så bra, er at private aktører nærmest brukes som brikker i et spill. Politikere snakker nedsettende og negativt om dem når de (tror at de) ikke trenger dem – mens de fremhever dem positivt når de trengs.
For de private kan det bli en risikosport. Det er ikke sikkert at det er så interessant å hjelpe til når det trengs, dersom man risikerer å bli straffet straks problemet er løst. Det er antagelig slik mange av dem som har etablert, eier og driver barnehager, opplever det nå.
Jeg har respekt for og er enig i at det ikke alltid er lett å vite hvordan man skal ramme inn og regulere private aktører som yter tjenester til det offentlige. Det er heller ikke lett å vite hvordan man skal ramme inn kommunale monopoler. Velferdsstaten og samfunnet er i rask utvikling, og en regulering som var riktig før, behøver ikke å være riktig nå.
Men nettopp derfor har regjeringen satt ned et ekspertutvalg som skal komme med anbefalinger på dette feltet. Og da blir spørsmålet: Burde ikke ansvarlige, moderate partier ta seg tid til å vente på denne utredningen?
Et tydelig kjennetegn ved den norske modellen er at offentlig og privat sektor forstår at de er i samme båt. Offentlig sektor er helt avhengig av et lønnsomt næringsliv. Privat sektor er helt avhengig av en velfungerende offentlig sektor. Konkurranse og samarbeid mellom offentlige, ideelle og private løsninger er tradisjonen i Norge, og det er bra.
Det hender at representanter for privat sektor – enten det er en næringsorganisasjon eller en representant for en privat bedrift – uttaler seg negativt og nedsettende om offentlig sektor.
For tiden tror jeg det er langt mer vanlig at representanter for offentlig sektor, inkludert politikere, snakker negativt og nedsettende om private virksomheter.
Det er nedslående, og det vil neppe bidra til å løse de store velferdsutfordringene vi står foran i årene som kommer.
