Debatten om såkalt likelønn mellom kvinner og menn er notorisk villedende for alle dem som ikke tilfeldigvis har satt seg nokså grundig inn i saken. Når man gjentatte ganger får høre at vi ikke har likelønn i Norge, og at kvinner bare tjener ca. 85 prosent av det mennene tjener, må det etterlate inntrykk av at kvinner og menn ikke har lik lønn for likt arbeid, og at kvinner diskrimineres.
Men det er ikke tilfellet. Det er, og har svært lenge vært, lik lønn for likt arbeid i Norge. Kvinner blir altså ikke diskriminert.
Men siden mange ikke er fornøyd med det, har ordet likelønn gradvis fått en annen betydning. Når man nå sier at det ikke er likelønn i Norge, betyr det at vi får ulik lønn for ulikt arbeid. At det er urettferdig, kan virke litt gåtefullt, men slik er det blitt: "Alle" syns det er urettferdig at kvinner i gjennomsnitt tjener mindre enn menn, selv om det ikke skyldes at kvinner blir diskriminert.
Det er flere årsaker til at kvinner tjener mindre enn menn, men den viktigste årsaken er at kvinner jobber mindre enn menn. Vi jobber litt mindre fordi vi får barn, og fordi vi velger å jobbe litt mindre i perioder av livet. Vi tjener altså i gjennomsnitt litt mindre enn menn fordi vi i gjennomsnitt jobber litt mindre enn menn. At det er urettferdig, er også litt gåtefullt for meg, men ikke for de fleste andre: "Alle" syns nå at det er urettferdig at kvinner tjener mindre enn menn, selv om det skyldes at de jobber mindre enn menn.
En annen årsak er at man i typiske kvinneyrker i gjennomsnitt tjener litt mindre enn i typiske mannsyrker. Er det urettferdig? Tja, det spørs jo hva årsaken er. Lønnen er jo tross alt – selv i et system med et stort innslag av kollektive avtaler – et resultat av forhandlinger mellom partene. I forhandlingene mellom partene i de typiske kvinneyrkene har man altså over tid blitt enige om en lavere lønn enn i forhandlingene i typiske mannsyrker. Også dette kan ha mange årsaker, men én av dem kan nettopp være de kollektive forhandlingene: Fordi alle skal løftes samtidig, uten hensyn til individuell innsats og kompetanse, blir det for dyrt. Eksempel: Når lærerne nekter å akseptere mer individuell lønnsfastsettelse, så har det en pris: De flinkeste lærerne får ikke den lønnsøkningen de ellers kunne fått, mens de dårligste lærerne får mer enn de fortjener. Og alle får ganske lite, fordi de er så mange som skal ha.
"Alle" vil nå gjøre noe med dette likelønnsproblemet. Det mest omdiskuterte forslaget er at vi skal suspendere forhandlingene og la staten rydde opp. Staten skal rett og slett bevilge ca. tre milliarder kroner, som eksklusivt skal gis til kvinnene, slik at de løftes opp på mennenes lønnsnivå.
Men er det et lurt?
Jeg tror ikke det. Forestillingen om at f.eks. politimennene, som også tjener ganske lite, for evig og alltid skal finne seg i at de ikke blir "kompensert" eller kan kreve å få like mye selv, virker – mildt sagt – ganske naiv. Det er vel snarere langt mer realistisk å tro at en slik statlig, dvs skattefinansiert, pott, ganske snart vil være spist opp av de lønnsforhandlingene som kommer etter.
I NRKs nye TV-magasin Aktuelt var dette tema i går. NRKs økonomiekspert, Steinar Mediaas, forklarte oss da at det ikke var så lett å se andre løsninger på dette problemet. Han nevnte riktig nok én, nemlig at kvinnene kunne oppføre seg mer som menn i arbeidslivet, men det ble raskt avvist, for det er det visstnok ingen som ønsker, ifølge Mediaas.
Men er det ikke helt motsatt? Er det ikke det "alle" egentlig ønsker, nemlig at kvinner og menn skal velge mindre kjønnssegregert og altså, i større grad enn i dag, ta den samme utdannelsen og gå inn i de samme yrkene, og samtidig dele mer likt på arbeidet i hjemmet og på omsorgen for barna? Er det ikke egentlig dét som er målet for likestillingsombudet og alle de andre? Eller er det noe jeg har misforstått?
Får de til det, vil det nemlig ikke lenger være noe som heter "mannsyrker" og "kvinneyrker", og dermed er også likelønnsproblemet langt på vei løst. Men denne løsningen – at kvinner velger mer som menn – ble altså avvist av Mediaas som om det var et for brutalt krav til kvinnene.
Så hva gjør vi i stedet? Fremfor å fremelske en dynamikk som kan føre til et mindre kjønnssegregert arbeidsmarked, for eksempel fordi kvinner som vil tjene mer, søker seg til typiske mannsyrker, sementerer vi arbeidsmarkedet slik det er. Vi lar simpelthen staten betale kvinnene for at de skal forbli i de typiske kvinneyrkene.
Det minner nesten litt om kontantstøtten. Venstresiden mener jo at kontantstøtten fører til at kvinner går mer hjemme, og at kjønnsrollemønsteret sementeres.
Slik kan det også gå med likelønnspotten. Den kan føre til at kvinnene fortsetter å være i kvinneyrkene, og at kjønnsrollemønsteret sementeres.
Skal vi ikke også se på verdien av de ulike jobbene? Hvilken jobb er viktigst? Den forebyggende jobben som lærere og førskolelærere gjør, eller den reparerende og skadebegrensende som politiet gjør? I vårt samfunn forteller lønnsforskjellene mer om våre verdier enn om kjønnsforskjeller. De som leker med penger rager høyest på lønnsstatistikken, de som steller med mennesker eller vedlikeholder ligger nederst. Kanskje et lønnsløft i omsorgssektoren kan begrunnes utfra helt andre tanker enn ønsket om likelønn?
For øvrig: hvorfor kan ikke menn velge litt mer som kvinner, heller? Her framstiller du jo menns tradisjonelle valg som “riktige” og kvinners tradisjonelle valg som “feil”.
Jeg mener at det er en god ting å ikke kreve høyere lønn til enhver tid (slik menn gjerne gjør, de er jo best og flinkest, klart de skal ha mer penger), og en god ting hvis flere valgte omsorgsyrker (uten å ønske å bli oversykepleier eller avdelingsleder eller hvilke titler det nå er mennene higer etter), dessuten kunne det jo vært fint hvis menn også valgte å jobbe litt mindre for å være sammen med familie.
Ja, til et varmere samfunn, som Krf sier.
I forsvaret ble jeg forundret over nivået på lønn særlig når en inkluderte tillegg og goder. Det slo meg at tilsvarende størrelser nok ikke gjorde seg gjeldende for sykepleiere og jeg undret meg over samfunnets verdier. Dette er 12 år siden og forskjellene er kanskje utjevnet? Neppe. I samme periode har HR-direktørene inntatt ledergruppene, ofte som den lavest betalte stabsfunksjonen. Jeg tror det for mange ledere er letter å betale en høyere lønn til en mann enn en kvinne, enn motsatt. Dette er ikke så unaturlig da også mange kvinner har det slik at de foretrekker at deres egen mann tjener mer enn dem selv. Disse holdningene må vi utfordre.
Som tillegg til Clemet, de som ønsker lik lønn for ulikt arbeide synes ha et besynderlig utgangspunktet.
De fleste oppfordrer barn til å utdanne og finne arbeide innen et felt som de har interesse eller legning for eller for hvilket de utmerker seg. De færreste oppfordrer barn til å velge yrke baser på lønnsslipp – til hvilket det tillegges at tenåringer har forståelse for lønnsmuligheter og forskjeller tilhørende et yrkesvalg.
Med dette som et “naturlig” utgangspunkt for de fleste, virker fokuset på på lik lønn for ulikt arbeide rett materialistiskt og i retning materialistiske verdier og vurderinger. Jeg tar det for gitt at kommunistiske tankerekke som “alle yter etter evne og mottar etter behov” er alment akseptert som avlegs.
Interessant og velargumentert innlegg.
Til Erna: Helt enig i at det ikke er riktig å fremheve de tradisjonelle mannsyrkene som mer “riktige” enn kvinneyrkene. Men her er utgangspunktet at lønnen er viktig, og hvis det er sant, er det vel mest sannsynlig at man søker seg dit hvor lønnen er høyere og ikke lavere. Hilsen Kristin
Utrolig godt å lese et inlegg av noen som har forstått hvordan det henger sammen! Maset rundt “likelønn” har irritert meg i lengre tid. Det er bare tullball.
Eit veldig bra innlegg i debatten om likelønn. Dessverre er det mange som i dag trur at det finst ein tariff for kvinner og ein for menn. Det burde ikkje fokuserst på lønnsforskjellar mellom kjønn, men på forskjellane mellom yrkesgrupper. Dei fleste som jobbar i norsk landbruk i dag er menn og dei tenar mindre enn dei fleste, har til gode å høyre at grunnen til det er at dei er mannfolk.
Kristin dine kommentarer er topp. Jan enig med deg også.
Når vi ikke skjønner forskjell på likelønn og lønnutgjevning er det ille. Skak det være samme lønn om man jobber i oljebransjen eller produksjon? Dette er ikke likelønn. Vær ærlige og slutt å bruke likelønn som argument. Om jeg er sykepleier og mann har jeg samme lønn som ei dame. Bransjeforskjell er noe helt annet
Mindrelønnsutviklingen i de kvinnedominerte yrkene er godt dokumentert. De siste årene har ansatte i kvinnedominerte yrker i offentlig sektor stadig sakket akterut i lønnsutvikling i forhold til ansatte i andre yrker.
Dette er ikke minst et direkte resultat av DIN EGEN famøse overføring av forhandlingsansvaret for lærerne fra Staten til KS, fra din tid som statsråd.
Modellen var hentet fra Sverige, der man allerede hadde funnet ut hva resultatet ville bli for lærerne: Mindrelønnsutvikling !
Strategien var ganske enkelt å redusere utgiftene til offentlig sektor. Dette kunne lettest oppnås ved at man fratok de største og dyreste arbeidstakergruppene en del av den reelle muligheten til å framforhandle sine lønninger.
Ved å overføre forhandlingsansvaret til kommunene kunne man få en modell, som er nettopp den vi opplever i dag. Regjeringen (ved ansvarlig statsråd) kan skylde på KS for at de ikke prioriterer riktig, mens KS på sin side kan skylde på regjeringen for at de økonomiske rammene er for små. Dette har vi opplevd i alle lønnsoppgjørene etter overføring av forhandlingsansvaret.
Men nå ser det snart ut til at spillet nærmer seg slutten. Ved å sende ut permitteringsvarsler til de kommuneansatte som ikke er tatt ut i strek, overfører nå KS lønnsansvaret til staten ved NAV-systemet. Staten betaler, kommunene sparer. Og uskyldig tredje part rammes. Gratulerer!
🙂