Norge er landet som elsker mangfold og hater ulikhet. En ganske merkelig kombinasjon, spør du meg, men slik er det. Enhver politiker og synser med respekt for seg selv, vil prise mangfoldet – men de samme menneskene virker livredde for ulikhet. Men hva er da mangfold, hvis det ikke også er ulikhet?

De stakkars norske forskerne i Harald Eias program kommer fryktelig dårlig fra det. Jeg ser at det pågår en debatt om hvorvidt Eia holder seg til en akseptert sjanger, om han har vært fair med intervjuobjektene og om han er forutinntatt. "Formen skaper et sug etter motargumenter", skrev Andreas Wiese i Dagbladet etter at det første programmet var sendt. Det kan være, men det slår en jo at ingen synes å ha følt dette "suget" så lenge ingen snakket om biologi. Biologiske forklaringer f.eks. på kjønnsforskjeller har lenge vært tabu, men ingen i pressen og nesten ingen forskere har etterlyst noe "sug" etter Eias argumenter.

Ingen av de norske forskerne i Eias program kan dokumentere at det ikke finnes en biologisk komponent som forklarer f.eks. kjønnsforskjeller eller forskjeller i seksuell legning. Likevel tar de sterk avstand fra utenlandsk forskning og forskere som mener at de kan dokumentere, eller i hvert fall indikere, at det finnes slike komponenter. De norske forskerne sier at de syns denne typen forskning er spekulativ og uinteressant, og det er tydelig at de også finner den skremmende, moralsk forkastelig og sterkt provoserende. For hva skal man egentlig med denne kunnskapen?

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Friday-tilbudene

Ja, hva skal man med kunnskap? Er det moralsk forkastelig å søke sannheten? Og er vi dømt til å bruke ny kunnskap på en ondskapsfull måte, eller kan det tenkes at den kan brukes – hvis den skal brukes – til noe godt?

I Norge virker det som om vi frykter ulikhet vi ikke kan velge, vedta eller bevilge oss ut av.  En ulikhet som er permanent, som vi ikke kan gjøre noe med, virker tydeligvis veldig skremmende.

Det stiller også bruken av begrepet mangfold i et interessant lys. For hva mener f.eks. politikere og forskere når de etterlyser mer mangfold i kulturen, i næringslivet eller i politikken? Er det bedre representasjon av ulike grupper som f.eks. kvinner, homofile og innvandrere – og er i så fall det fordi disse gruppene er forskjellige, eller fordi de egentlig ikke er det? Eller er det et mangfold av meninger, holdninger og erfaringer, uavhengig av slike varige (eller kanskje ikke så varige) karakteristika, vi etterlyser? Hvis det er det siste, virker det jo veldig rart at så mange likevel er opptatt av kjønn og farge.

Eia vender stadig tilbake til dette spørsmålet i sitt program: Hvorfor er det så farlig at f.eks. kjønnsforskjeller, forskjeller i prestasjoner eller forskjeller i seksuell legning også kan skyldes biologi?

Så langt har han ikke fått noe svar.

Jeg tror det har sammenheng med at vi i Norge er fiksert på likhet og har langt større problemer med likeverd. Men respekt for likhet er ingen prestasjon. Likeverd, derimot, betyr at vi må håndtere, tolerere og respektere ulikhet, og det er en mye større prestasjon.

I hvert fall for politikere og forskere fra Norge.