Skolens resultater

  • 01.07.2010 kl.15:56 i Blogg
Forleden var det en synlig stolt kunnskapsminister som var med og presenterte resultatene av den såkalte CIVIC-undersøkelsen, som sammenligner elevenes demokratikunnskaper i ulike land. Norske elever skårer nå, som før, ganske bra, og det er kunnskapsministeren åpenbart veldig glad for. Ja, hun var så glad at hun ba lærerne ta ferie med den beste samvittighet.

Resultatet av undersøkelsen er ikke overraskende. Ser vi litt stort på det, har vi nå i snart 10 år - og i hvert fall siden 2003/04 - hatt ganske god kunnskap om norsk skole. Før den tid visste vi lite, bl.a. fordi venstresiden ikke ville undersøke og "kontrollere" hva slags resultater skolen oppnådde. Men siden den gang har vi fått veldig mye kunnskap.

Siden er det skjedd svært lite som gjør at vi må endre oppfatning om tilstanden i norsk skole. Selv pleide jeg, i nesten hvert eneste foredrag jeg holdt som utdanningsminister, å oppsummere skolens sterke og svake sider på denne måten:

Vi vet at det er mye som er bra i norsk skole: 
  • Det er en høy tilfredshet med skolen i befolkningen.
  • Et stort flertall av elevene trives på skolen.
  • Vi bruker mer ressurser på skolen enn nesten noe annet land i verden.
  • Det er god tilgang til utdanning for alle. Skolen er gratis, den er åpen for alle, og det er mange skoler i spredtbygde strøk.
  • Vi har et høyt utdanningsnivå. Over 30 prosent av den voksne befolkning har høyere utdanning.
  • Mange elever lærer mye på skolen, og det er grunn til å tro at vi gjør det godt i engelsk muntlig, i kunst- og kulturfag og i praktisk-estetiske fag.
  • Norske elever har gode demokratikunnskaper.
  • Det er ganske små forskjeller mellom skoler i Norge. Det spiller altså liten rolle for dine fremtidsutsikter på skolen om du bor i Tromsø eller Tønsberg.


Men det er også mye som kan bli bedre: 


  • Forbausende mange elever har svake faglige resultater. Nesten 20 prosent av elevene, ca. 10.000 elever, går hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang og arbeid. Noen omtaler dem som funksjonelle analfabeter.
  • Det er store forskjeller mellom elevenes prestasjoner. Ulikhet som følge av sosial og kulturell hjemmebakgrunn reproduseres i skolen, som dermed ikke bidrar til sosial utjevning og mobilitet.
  • Det er svak progresjon og stort frafall i videregående opplæring, særlig innenfor yrkesfagene. Nesten 40 prosent av de som begynner på yrkesfag, avbryter utdanningen.
  • Det er mye bråk, uro og sløsing med tid i skolen.
  • Norske elever utmerker seg ved å ha et svakt repertoar av gode læringsstrategier. Noe av det viktigste skolen kan gjøre, er å lære oss å lære, men her stiller norske elever svakere enn elevene i mange andre land.
  • Det er for lite opplæring som er tilpasset den enkelte elevs forutsetninger og behov. Det er for lite differensiering og variasjon i undervisningen.
  • Det har utviklet seg en "ettergivenhetskultur" i videregående skole - en slags stilltiende kontrakt mellom elev og lærer om ikke å stille krav til hverandre.
  • Det er en manglende kultur for læring - en manglende evalueringskultur -  i norsk skole. Man har vegret seg for å stille krav og for å skaffe kunnskap om resultater for deretter å gjøre noe med det som svikter.

Sammenlignet med de fleste andre land presterer norske elever langt under det man skulle forvente ut fra ressursbruken og ut fra landets velstandsnivå. Og det skjer altså ikke fordi vi har skapt en likhetsskole med små forskjeller mellom elevene. Tvert om. Det norske paradokset består i at vi
  • bruker mer ressurser enn nesten alle andre land,
  • har flere faglig svake elever enn mange andre land, og
  • skaper større forskjeller mellom elevene enn mange andre land.


Omtrent den samme beskrivelsen kunne vært gitt i dag. Betyr det da at det ikke skjer endringer eller forbedringer i norsk skole; at skolen ikke er i stand til å omstille seg, eller at reformen Kunnskapsløftet ikke virker?

Det er for tidlig å gi endelige svar på dette, for omstilling i skolen tar tid, men jeg våger likevel å spå noe:

* Jeg tror og håper at flere elever vil tilegne seg grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter etter hvert som Kunnskapsløftet blir gjennomført i norsk skole. Det vil også være det viktigste resultatet vi kan få ut av denne reformen.

* Dersom flere elever tilegner seg slike grunnleggende ferdigheter, kan det også bidra til å redusere de sosiale skillene i skolen og redusere frafallet i norsk skole.

* Regjeringens ambisjoner om å redusere "teoripresset" i ungdomsskolen og redusere frafallet i videregående skole, kan i verste fall virke motsatt: Reduserte krav i ungdomsskolen kan gjøre elevene enda dårligere rustet for videregående skole og dermed bidra til å øke frafallet. Alternativt må kravene i videregående skole senkes.

* Jeg tror forskjellene mellom skoler øker. Fordi "trykket" på gjennomføring av Kunnskapsløftet i hele landet er svakt "på toppen", vil skolene være mer avhengig av den enkelte skoleledelse, kommune og fylke. Spriket mellom Oslo-skolen og mange andre kommuner kan komme til å øke.

I min tid som utdanningsminister var det mange, primært på venstresiden, som påsto at det var et motsetningsforhold mellom utdannelse og dannelse - og mellom det å ha demokratiferdigheter og å lære å lese, skrive og regne. Mye av den debatten er forstummet nå, og det er bra. Mange veier til dannelse er stengt i dag, hvis man ikke kan lese og skrive og regne. Det er heller ikke lett å bli gode borgere i et demokrati, dersom man ikke besitter slike grunnleggende ferdigheter.

Så la oss håpe at norske elever beholder sine gode demokratiferdigheter - samtidig som de lærer seg å lese, skrive og regne skikkelig.

hits